Med hund, hest, kor og spark skal flyktninger integreres

Det er tidlig morgen på Pasvik folkehøgskole i Finnmark, og elevene samles til morgensamling.

Internatleder Elin Nilsen fører fravær. Friluftslivlærer Kenneth Thomassen gir beskjeder.

– Vaktmesteren er litt bekymret for at dere skal falle i trappene utenfor hybelbygget. Så folkens, ta ansvar og hakk litt is – slik at ingen skader seg, sier Thomassen.

Starten på et nytt liv

Dette er en helt vanlig folkehøgskole, med 60 elever på internat, og som tilbyr helt ordinære fag som jakt, fiske, reiseliv, foto og friluftsliv.

Det kalles gjerne for friår, eller en pause fra «det vanlige livet», når du starter på en av landets 78 folkehøgskoler.

Men for syriske Batoul Alali (16), Zeina Alali (18), Rudaina Alhelou (16), Mahmoud Shekho (17), Anis Shaban (18) og Welat Habahs (17) er ikke dette noe friår.

Det er starten på et nytt liv og veien inn i det norske samfunnet.

Har dere mange venner her på skolen, spør vi når vi samles rundt et av bordene i matsalen.

– Ja, vi har mange veldig gode venner. For eksempel Odd. Han er veldig snill og veldig smilende, sier Zeina og Rudaina.

De smiler fra øre til øre.

Nabo til Russland

Den russiske byen Nikel kan skimtes gjennom furuskogen fra Pasvik folkehøgskole.

Noen mil lenger mot nord ligger Storskog grensekontrollstasjon, der 5.500 personer kom til og søkte asyl i løpet av noen hektiske høstuker i fjor.

Den arktiske ruten ble verdenskjent, og medier fra hele verden strømmet til Kirkenes for å skrive om flyktninger som valgte å reise gjennom Russland for å komme til Norge.

De seks unge syrerne har alle sine historier om det å være på flukt fra krig og elendighet.

De er født og oppvokst i byer som Damaskus, Aleppo, Homs og Kubani – alle byer som er blitt symbolet på den avmakt verdenssamfunnet har vist i Syria-krigen.

Og som representerer enorme menneskelige lidelser.

Mange drømmer for framtiden

Men som andre unge mennesker har de også sine drømmer for framtiden:

– Jeg ønsker å lære norsk, gå på videregående skole og universitet, sier Rudaina.

– Jeg ønsker å bli sykepleier, for å hjelpe andre mennesker, sier Batoul.

– Jeg ønsker å utdanne meg til farmasøyt, sier Rudaina.

– Jeg ønsker å bli journalist, sier Zeina.

Etter noen få uker i Pasvik, elevene ble tatt opp ved skolen i januar, har de hatt sine første møte med langrenn og hundespannkjøring.

På vei opp til internatbygget, som ligger på baksiden av skolen, ser Zeina en spark som står ved husveggen.

– Hva er det?

– En spark. Den er veldig praktisk når det er snø ute.

– Ok, svarer Zeina, og tar sine første sparketak.

Skredderen fra Aleppo

17 år gamle Welat er skredder fra Aleppo. I Pasvik syr han bukser på formingsrommet.

Stolt viser han fram sin egen konstruksjon: En joggebukse med innsydde varmeputer – perfekt for den kalde finnmarksvinteren.

Batoul har lært å strikke av Anne Turid, og jobber seg nå fram mot sine første egenproduserte ullsokker.

Anis på 18 vil utdanne seg til dataprogrammerer. Mahmoud har allerede fått sin plass på kjøkkenet hos kokk Odd Reiersølmoen.

– Vi er veldig fornøyd med de jentene og guttene som er kommet til oss. De beriker vårt samfunn her på skolen.

– På hvilken måte?

– Respekt. Religion. Mat. Alt. Livet deres. Alt dette påvirker oss – til det bedre. Vi er veldig takknemlig for å ha dem her, sier Reiersølmoen.

Neste torsdag får han igjen besøk av Mahmoud på kjøkkenet. Reiersølmoen er imponert over hans bakekunnskaper – som blant annet har ført til nydelige nan-brød for elevene.

Med musikk læres norsk

Det er korøving på skolen, og de seks syriske elevene tar diskret plass på bakerste rad.

Musikklærer Yngve Beddari forsøker å dra i gang morgentrøtte ungdommer med de klassiske la-la-la-la-la-la-øvelsene.

Stemningen stiger betraktelig når man blir bedt om å stille seg på rekker for å kna opp skuldrene til sidemannen.

Beddari lærer i det meste på folkehøgskolen. I norskundervisningen bruker han musikk.

– Jeg har de litt i norsk, og da synger jeg med dem. Jeg lærer dem norske sanger og noen av dem vil jo lære å spille også, og det synes jeg er fint. Zeina har lyst å spille gitar.

– Ja, jeg lærer å spille gitar.

– Neste gang skal vi spille mer. Men da må dy trene på D og A7, ikke sant? Det er bare to grep.

– Ok.

Zeina forsøker seg på «Fader Jakob». Teksten sitter sånn halvveis.

Skolen har en dramatisk historie

Pasvik folkehøgskole åpnet i 1936, og fungerte under krigen som sykehus for sårede tyske soldater fra Litza-fronten.

Under tilbaketrekkingen høsten 1944 ble den brent. Etter flere år med en flakkende tilværelse på ulike steder Finnmark var folkehøgskolen tilbake i Pasvik i 1977.

Integrasjonsarbeid er ikke ukjent ved Pasvik folkehøgskole. Elever fra hele verden har i mange år søkt seg til Pasvik, for å lære norsk og om Norge.

Det skulle nesten bare mange. Sør-Varanger er et samfunn med sterk påvirkning fra det samiske, finske, russiske og norske. For godt og vel hundre år siden var det svenskene som startet gruvedriften i byen.

– På folkehøgskolen bor man i lag, spiser alle måltidene i lag, fritid i lag. Dem er på en arena der man hele tiden må gi og ta av seg selv, og drar ikke hjem til sin familie og snakker sitt morsmål, sier lærer Kenneth Thomassen.

Skolen forsøker så godt det lar seg gjøre å tvinge elevene til å ikke holde sammen som én gruppe.

– De er seks stykker, og det kan bli en gruppe. Men vi vil tvinge dme til å lære seg kultur og lære seg språket. På den måten blir også våre norske elever tvunget til å lære seg litt om Syria. Det vokser alle på, sier Thomassen.

Lever internatlivet

Dagene ved folkehøgskolen starter med frokost klokken 08.00, og er gjerne ikke ferdig før 12 timer senere.

Elevene har fått tildelt rom på et av skolens internatbygg på baksiden av skolen.

Rommene her er enkle, to ganger tre meter med vask, seng og skap, men er hyggelige.

Alle sengene er redd opp. Her inne har Zeina alt det mest nødvendige.

Fra korktavlen smiler en syrisk ung jente mot oss. Sminke, smykker, Koranen og en boks omega tre ligger side om side på pulten.

Welat går for den litt mer utfordrende versjonen – tran uten smakstilsetting.

Russisk mor, syrisk far

Batoul og Zeina er søstre. Mahmoud og Welat er søskenbarn. Rudaina er kommet til Norge sammen med sin mor og søsken.

Anis snakker flytende russisk. Ikke fordi han har bodd i Russland, men fordi han et eksempel på de tette historiske og menneskelige båndene mellom Syria og Russland.

– Min mor er russisk, mens far min er syrisk. Jeg har faktisk aldri vært i Russland. Foreldrene mine traff hverandre da min far studerte i Russland, sier han, opprinnelig fra Damaskus.

Irma Beddari har lang erfaring som norsklærer ved Pasvik folkehøgskole, og ser over gårsdagens diktatøvelser.

Elevene har gjort god progresjon på få uker – på et språk der det lett kan oppstå misforståelser dersom man ikke er oppmerksom på forskjellen mellom «do» og «du».

I norskundervisningen bytter elevene på å lese tekster om hverdagsliv. Hver uke er det 15 timer norskopplæring. Resten av tiden er det korøving, teatersport, dans og mulighet for å hjelpe til i stallen.

Av og til kan det være vanskelig å sette ord på de litt vanskelige tingene – som dialogen mellom bokens karakterer Thomas og Irina.

– Hvorfor spør du så mye? Er du sjalu, spør Batoul.

– Nei. Men nå går jeg en tur i kiosken, svarer Rudaina.

– Lærer hvor godt vi har det

Ilja Ljuobov fra St. Petersburg er en av de rundt fem russiske elene som hvert år kommer til Pasvik på et fylkeskommunalt utvekslingsprogram med nordvest-Russland.

Han spiller biljard med Karen Elise Dukstad i skolens 1. etasje. Å ha fått seks flyktninger som medelever dette skoleåret er bare positivt.

– Jeg synes det er veldig interessant å ha dem her. Vi får jo innblikk i en helt annen kultur, og vi får større forståelse for hvordan det egentlig er der. Jeg har snakket med jentene og da går det jo veldig mye i kroppsspråk og litt norsk. De får fram det meste, og det har gitt meg en mye mer forståelse for deres situasjon, sier Dukstad.

– Er det å gå på folkehøgskole en god måte å inkludere flyktninger på?

– Ja, jeg tror det er en veldig god måte. For her er jo folk veldig sosiale, og når vi prøver å få med oss syrerne på det, så blir mye mer interessant.

– Hva har du lært av de syriske flyktningene?

– Jeg har lært hvor heldig vi er i Norge og hvor bra vi egentlig har det, og at det er viktig å ta imot dem som trenger hjelp – vi har god plass.

Ilja blir svar skyldig når han får spørsmål om hvordan norsken hans er.

– Alle nordmenn er veldig god i engelsk, så da er det gjerne lett å legge om til engelsk for å gjøre seg forstått, sier han og smiler.