Hva nå, Kirkenes?

– Vi kom fra nattskift, og lå og sov da vi fikk en telefon fra en kollega. «God morgen, gruva er konkurs».

– Vi fikk ikke sove igjen da, akkurat. Det ble en veldig spesiell dag, for å si det forsiktig.

Samfunnet i Sør-Varanger har såvidt fått trukket pusten. Flyktningstrømmen har stanset opp. Gruva er konkurs. Russerne gjester ikke butikkene i Kirkenes slik de gjorde før.

I dag starter Kirkeneskonferansen, der samfunnseliten er samlet for å diskutere veien videre. Storpolitikken har rammet lokalt. Det kan bli lange dager for de dresskledde.

Da den store kjempen falt

Alexa Våge (26) og Kim-Gøran Pettersen (26) er to av nesten 400 personer som på dagen sto uten arbeid da hjørnestensbedriften Sydvaranger Gruve onsdag 18. november i fjor gikk over ende.

Han jobbet som maskinfører. Hun som mekaniker i verktøybua. Konkursen har ikke bare sendt sjokkbølger gjennom Kirkenes og Sør-Varanger, et samfunn der en rekke bedrifter levde av å levere alt fra maskiner, overtidsmat og renholdstjenester til gruva.

Det økonomiske situasjonen for Pettersen og Våge og en rekke andre familier i Sør-Varanger er også svært krevende. Anslagsvis 1.500 personer er direkte påvirket av konkursen.

– Jeg har heldigvis klart å få meg ny jobb på et bakeri. Men vi har gått ifra å ha to godt betalte jobber til å leve på én inntekt, sier Våge.

– Det er ikke lett å være maskinfører her oppe nå. Det er ikke så mange slike jobber ledige. Samtidig er vinterstid lavsesong for anleggsarbeider. Jeg har sett på mange jobber, stort sett over hele landet. Jeg er villig til alt; også pendlerjobber, sier Pettersen.

– Men det var ikke dette som var planen. Jeg flyttet opp hit fra Sørlandet for å være i lag med ham, og vi var glade for at jeg klarte å få meg jobb i gruva. Vi har jo drømmer som alle andre – kjøpe hus, bil og slå oss ned her, sier Våge.

– Hvor lenge kan dere leve på én inntekt?

– Ikke lenge, svarer Våge.

I grenseland i nord

15 kilometer fra den norsk-russiske grensen i Finnmark ligger Kirkenes, en by med rundt 4.000 innbyggere.

Få steder i Norge har opplevd så store endringer det siste halve året. I løpet av noen få måneder strømmet 5.500 asylsøkere over grensa fra Russland.

Og mens det offentlige mottaksapparatet holdt på å kollapse, meldte styret i hjørnesteinsbedriften Sydvaranger Gruve oppbud.

På toppen av dette har russerne sluttet å reise til Kirkenes for å handle. Kirkenes næringshage opplyser om en nedgang i russiskrelatert detaljhandel på 35 prosent i fjor.

Var råvareprisene kunstig høye?

Råvareprisene var høye da det mot slutten av 2000-tallet ble besluttet å puste liv i den gamle jernmalmgruva i Sør-Varanger.

Kanskje kunstig høye.

For historien viser at dagens prisnivå på jernmalm, i overkant av 40 dollar per tonn, ikke er unormalt lavt.

Det er normalt høyt.

• Helt fra midten av 1980-tallet og fram til desember 2004 ligger jernmalmprisen på mellom 11 og 16 dollar per tonn. Svingningene er minimale.
• Men fra januar 2005 begynner prisene å stige jevnt. Først fra 16 dollar til 28. Deretter 33 dollar, 36 dollar. I januar 2008 koster ett tonn jernmalm over 60 dollar.
• Nøyaktig to år senere er prisen 125 dollar. Taket ble nådd i februar 2011 med en pris på 187 dollar.

Der ifra går det nedover. Svakere utvikling i kinesisk økonomi blir trukket fram som en av årsakene til lavere etterspørsel av jernmalm, et råstoff som etterspørres når det bygges hus.

Og i Kirkenes sliter samtidig Sydvaranger Gruve med oppstartsproblemer.

Da produksjonen stabiliseres, er prisene på jernmalm så lave at gruva sakte, men sikkert kveles.

18. november beslutter gruvas styre at selskapet skal melde oppbud. Kreditorkravene er på rundt 3,4 milliarder kroner.

– Gjenåpningen av gruva? Lureri

Øverst i Pasvikdalen, ved Ellentjern klemt mellom Finland i vest og Russland i øst, driver Arne Liaklev økoturisme i 100 år gamle finske tømmerhytter.

Han er i tillegg fylkestingsrepresentant for Miljøpartiet de Grønne. Gjenåpningen av Sydvaranger Gruve karakteriserer han som lureri.

– Man satte i gang gruvedriften da prisene på jernmalm var kunstig høye. Jeg vil si at dette var å lure både lokalbefolkningen og de personene som flyttet til kommunen og kjøpte seg hus. Nå er råvareprisen på det nivået den har vært i mange tiår. Jeg ser på dette som en veldig kortsiktig måte å tenke på, sier Liaklev.

Ved Ellentjern er det knapt mobiltelefondekning. Hyttene er (selvsagt) uten innlagt strøm og vann, og på alle kanter er det vill natur. Besøkende kan få kjøre hundespann og isbade i elva.

På sikt håper Liaklev og kona Marit Sundt at Ellentjern skal gi nok aktivitet til at de kan ha én helårlig arbeidsplass her.

– Hva skal Sør-Varanger-samfunnet leve av i framtiden?

– Jeg vil heller stille spørsmålet på en annen måte. Hva skal vi leve av i nordområdene? Skal vi være en råvareleverandør eller skal vi klare å utvikle og skape produkter og noe bærekraftig? Jeg tror framtiden er å satse på det som alltid har vært bærebjelken i nordområdene. Det er primærnæringene, som fiskeriene på kysten, reindrift, jordbruk og skogbruk. Og de nye næringene innen bioteknologi, naturforvaltning og forskning, sier Liaklev.

Han fnyser av dem som mener Kirkenes i framtiden tror byen skal kunne leve av oljeutbygging i Barentshavet.

– Goliat-prosjektet kommer aldri til å tjene penger. Der har man tapt mange milliarder allerede, og med en oljepris på under 30 dollar fatet er det å tro på julenissen at oljen og gassen skal redde Nord-Norge, sier Liaklev.

Lever av russiske skip

Det er sjøutsikt fra kontoret til Arve Henriksen, sjef ved Henriksen Shipping Service. På kaiområdet står krabbeteiner stablet oppå hverandre som store, fargerike legoklosser.

Selskapet er såkalte skipsagenter, og ordner med alt fra los, kaiplass, fikser toll- og visumpapirer og leverer kargo til et stadig økende antall russiske båter i Kirkenes.

I 2014 omsatte selskapet for 20,5 millioner kroner, opp fem millioner fra året før. Resultatgraden var på utrolige 29,5 prosent.

Det var spesielt den store seismikkskip-aktiviteten som gjorde 2014 til et rekordår, forteller Henriksen, som på tross av dagens lave oljepris har stor tro på utbygging av nye felter i Barentshavet sørøst.

– I dag, mens råvareprisene ligger nede, må vi ruste oss til neste opptur. Det er ingen tvil om at oppturen vil komme – den ligger litt fram i tid, men likevel kommer Kirkenes til å bli et område som vil få en enorm utvikling både innen maritim- og energisektoren, sier Henriksen.

Først bonanza, så sanksjoner

Han beskriver 2014 som et år med bonanzastemning i Kirkenes. Siden da har mye skjedd i Europa, som den lille grensebyen har fått merke.

Russland har annektert Krim, og den pågående militære konflikten i Øst-Ukraina har gjort at Norge, sammen med EU og USA har rettet en rekke sanksjoner ment å ramme russisk økonomisk elite.

På fagspråket kalles dette restriktive tiltak, og sammen med Russlands egen handelsboikott av en rekke vestlige varer, som norsk fisk, har det ført til en drastisk nedgang i norsk-russisk økonomisk samarbeid.

Henriksen sier at trenden med en lavere aktivitet i selskapet trolig vil fortsette gjennom 2016. Likevel er han optimistisk.

– Vår fordel her i Kirkenes er geografien. Vi ligger like ved delelinjen og grensen. Med det som er planlagt å skje på begge sider av grensa i årene som kommer vil dette området være i sentrum av det som skal skje innenfor energi- og maritim sektor.

– Vil det være riktig å satse på industri i framtiden – sett i lys av Sydvaranger-konkursen?

– Det er kanskje ikke jeg den rette til å svare på. Det er markedet som styrer dette – som prisene på jernmalm, fisk, olje og gass. Kirkenes har alltid vært en industriby. Og vi har alltid vært avhengig av et internasjonalt marked, der råvarepriser svinger. Slik vil det fortsatt være for oss, sier han og legger til:

– Vi skal også legge merke til at Russland satser videre på full styrke. Selv om vi på norsk side har kuttet en del av investeringene så fortsetter Russland som før, sier Henriksen.

Valutakrise gir billig drivstoff

Dieselprisen er veldig hyggelig her, sier Audun Celius fra Kirkenes.

Han er på vei hjem fra jobbmøte i den russiske grensebyen Zapoljarnij. I Nikel fyller han opp tanken på sin Volvo stasjonsvogn.

På grunn av lav rubelkurs koster nå én liter diesel rett i overkant av fem kroner.

Celius bedyrer at han ikke reiser ens ærend til Russland for å fylle, men at han benytter muligheten når han først er i Russland.

– I dag koster dieselen rett over fem kroner literen. Det er jo hyggelig for oss som bor nært grensa.

– Det er kanskje ikke hyggelig for russisk økonomi?

– Nei, du kan jo si at det er en utfordring for russisk økonomi at rubelkursen er så svak.

– Hvor mye sparer du på full tank?

– Vel, jeg kan fylle rundt 70 liter nå, så da sparer jeg 700 kroner sammenlignet med å fylle i Norge. Det er betydelig, og en god inntjening for én times arbeid.

– Det er nedgang i trafikken over den norsk-russiske grensa, begge veier. Hva tror du det skyldes?

– Det er sammensatt. Det er jo en nedgang i kjøpekraft for russere flest, samtidig som rubelen har svekket seg mot krona – som gjør at det er dyrere å handle hos oss. Tjenestetilbudet i Krikenes er veldig basert på å tjene de russiske kundene, så det har helt klart en betydning.

– Sist gang gruva gikk konkurs var det såkalt «russerhandel» som reddet Kirkenes. Hva skal skje nå?

– Jeg tror nok at russerne kan være med på å redde oss igjen. For Kirkenes er det viktigste markedet Russland. Både industrielt og handelsmessig er våre største muligheter mot øst.

– Hva skal Kirkenes leve av i framtiden? Alle kan jo ikke reise til Nikel for å fylle billig diesel?

– Kirkenes skal bli god på Russland fra Kirkenes, og være et godt supplement for russisk industri, spesielt offshore. Det er et potensiale som vi kan ta ut.

– Sett i lys av den svake rubelkursen – er det mulig å få tilbake russiske handlende i butikkene i Kirkenes?

– Det er mulig. Men generelt er man også blitt mer proteksjonistisk – på grunn av den politiske situasjonen. Men det vil endre seg over tid når rubelen styrker seg. Vi må ikke glemme at vi har et tjenestetilbud i Kirkenes som blir mer og mer tilpasset det russiske markedet.

– Vi kan ikke redde dere, dessverre

Tidligere kunne Tatiana Obisjtsjikova og Anastasia Teresjtsjenko reise til Kirkenes for å handle norsk melk, kaffe, syltetøy, fisk, reker – og finne eksklusive klær på Fretex, flere ganger i uken.

Tatiana er biblioteksjef i Nikel, Anastasia bibliotekar.

Begge er det man kan kalle venner av Norge; de feirer 17. mai, kommer til Kirkenes under Barents Spektakel. De er aktive medlemmer av grenseboerklubben Dialog, som arrangerer møter på begge sider av grensa.

På biblioteket er det egne seksjoner for bøker om norsk-russisk samarbeid. Vi kan lese om Den røde armé som frigjorde Øst-Finnmark fra tysk okkupasjon høsten 1944 og finne russiske utgaver av Erlend Loe, Knut Hamsun og Henrik Ibsen.

Men som mange andre russere har også Tatiana og Anastasia merket at kjøpekraften har falt kraftig. Kommunale utgifter har økt, inflasjonen er høy, og et markant fall i rubelkursen gjør at mange familier velger bort handleturene til Norge.

– Det er veldig dyrt for oss i Kirkenes nå. Vi vil gjerne hjelpe dere, og bidra til handel i butikkene, men det går ikke så lenge rubelkursen er så lav, sier Tatiana.

– Ja, det er færre russere som reiser til Kirkenes nå enn tidligere. Det merker jeg veldig godt. Før kom det folk helt fra Murmansk for å handle i Kirkenes (22 mil), men ikke nå, sier Anastasia.

– Hvordan ser dere på forholdet mellom Norge og Russland i dag?

– Forholdet er veldig godt. Nordmenn kommer til oss. Vi blir invitert til Norge og Kirkenes kalles en russisk by i Norge. Storpolitikken har ingen påvirkning på forholdet her i nord, sier kvinnene i kor.

Bråstart på jobben som næringsleder

Tilbake i Kirkenes, fikk 34 år gamle Guro Brandshaug Sydvaranger Gruve-konkursen i fanget bare uker etter at hun startet i ny jobb som leder i Kirkenes næringshage i november.

Hun mener byen i dag vil takle en gruvekonkurs bedre sammenlignet med forrige gang Sydvaranger gikk over ende på 90-tallet, men hun savner større satsing på høyere utdanning.

– Vi ser hvilket løft byer som Tromsø og Alta har fått på grunn av utdanning. Vi har et stort potensial for innovasjon i Kirkenes, men det krever unge, nye tanker. Dette vil også gjøre oss attraktive for unge folk. Det at næringslivet kan jobbe sammen med utdanningsinstitusjoner gir mange fordeler, sier Brandshaug.

Hun er opptatt av at samfunnet ikke må gjøre seg for avhengig av en bedrift eller aktør, uansett hvilken bransje denne opererer innenfor.

– Trodde folk at gruva var udødelig?

– Vel, historien har vel vist oss at gruva ikke var udødelig. Når ting går veldig godt kan man legge seg litt bakpå. Og det tror jeg ligger litt i vår natur. Vi må heller ta lærdom av det, og sørge for at vi er mer offensive i gode tider og forberede oss på at det kommer dårligere tider, sier Brandshaug, som så mange andre i næringslivet er bekymret for nedgangen i russisk detaljhandel.

– Russisk økonomi er nede i en stor bølgedal, og det vises hos butikkene her i byen. Det er viktig for handelsstanden å fokusere på bredde og å nå flere markeder. Men på samme måte som med gruvekonkursen må man ta lærdom av dagens situasjon og ikke gjøre seg for avhengig av ett marked, sier Brandshaug.

Vil kjøpesenteret overleve?

I Sør-Varanger kommune bor det 10.000 mennesker. Og da Kirkenes Handelspark åpnet sine 12.000 kvadratmeter med butikker i juni 2015 var allerede trafikken av handlende russerne falt betraktelig.

• Politiets statistikk viser at nedgangen i grensepasseringer i 2015, sammenlignet med året før, var på nesten 20 prosent.
• For mens det i hele 2014 ble foretatt 299.372 grensepasseringer over den norsk-russiske grensen, endte tallet for 2015 på 240.829.
• Tallene for desember 2015 viser at nedgangen øker: Desembertrafikken falt med 21,4 prosent mot året før.
• Det er verdt å nevne at økningen fra 2012 til 2013 var på 21 prosent. Politiet anslo selv at det ville bli foretatt 400.000 grensepasseringer i 2014.

​Men Jens Arne Johnsen, styremedlem i Kirkenes handelspark, sier at verken gruvekonkurs eller nedgang i trafikken fra Russland vil ha innvirkning på selskapets planer om å bygge ut senteret til det dobbelte.

– Gruvekonkursen har ikke noe å si for våre planer om utbygging. Først skal vi trekke erfaringer av det første byggetrinnet, som er ganske heftige saker med investeringer på et par hundre millioner pluss.

– Så en utvidelse av handelsparken vil ikke være basert på at man også har en del russiske kunder?

– Byggetrinn to vil, som ved byggetrinn én, ikke basere seg på russisk handel, nei.

– Er det ikke nærliggende å tro at en gruvekonkurs, som gjør at 400 mennesker i en by som Kirkenes står uten jobb, vil ha noe å si for handelsaktiviteten?

– Det kan vi ikke si noe om. Vi er ferdig med det første driftsåret og vi er veldig fornøyd med hvordan det har gått, sier Johnsen.

Nye oljemuligheter i Barentshavet?

For første gang på 21 år ble det i januar for ett år siden åpnet nye havområder for oljeindustrien.

Regjeringen lyste ut 34 blokker i det som går under navnet Barentshavet sørøst, opp mot grensa til Russland.

Delelinjeavtalen med Russland, eller «overenskomst om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet», som den heter i regjeringskorridorene, ble signert i 2010, og ratifisert av norske og russiske folkevalgte året etter.

Den trekker opp grensen mellom landene til havs, og kan medføre oljeaktivitet i områder som tidligere syntes umulige å operere i for petroleumsnæringen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er direktør i lobbyorganisasjonen Norsk olje og gass. Han er oppvokst i Vardø, i havgapet rett over fjorden for Kirkenes.

Her har folk i hundrevis av år livnært seg på havets viktigste ressurs: fisk.

– Vi har hele tiden behov for ny tilgang på arealer for at Norge skal kunne levere den gassen som vi i dag eksporterer til Europa, og som Europa er helt avhengig av for å gjennomføre det grønne skiftet, sier Schjøtt-Pedersen.

Han forteller at oljeaktiviteten i Sør-Norge er redusert, og at det baner veien for økt petroleumsoptimisme i nord. I Norsk olje og gass er man spent på hva selskapene finner under havbunnen.

– Det er umulig å si hva som finnes i Barentshavet før man har undersøkt, men vi ser at det er en optimisme i selskapene.

– Hva mener du med det?

– Det er mange selskap som har søkt om å få lov til å lete. Det betyr jo at selskapene er villige til å ta betydelige investeringer, og det i seg selv er et tydelig signal om at man tror det finnes olje der. Den 23. konsesjonsrunden er svært viktig.

Schjøtt-Pedersen mener det er grunn til å forvente at oljeprisen vil øke på sikt. Hans ligning ser slik ut:

– Lav oljepris gir lavere utbygging. Det vil på sikt gi økt pris. Dagens situasjon er ikke bestemt etter sviktende etterspørsel. Etterspørselen er svært høy, og prisen bestemmes først og fremst av at vi har et stort tilbud av olje, sier Schjøtt-Pedersen, og legger til:

– Enkelte sier det ikke vil være mulig å drive oljevirksomhet i Barentshavet, og begrunner dette med lav oljepris. Det er overhodet ikke grunnlag for å si dette. Utbygging av oljefelt er basert på at det er lønnsomhet i feltet og her er det mange faktorer som spiller inn. Man er selvsagt avhengig av å finne olje. Så er spørsmålet hvor stort funnet er, hvordan det ligger til og hva som finnes av infrastruktur. Deretter vil oljeprisen også ha en innvirkning, men når selskapene søker om å få lete har man en forventning om at slike utbygginger over sikt vil være lønnsomme.

– Går det an å si at det finnes en grense oljeprisen ikke må under for at vi kan få en utbygging av oljefelt i Barentshavet sørøst?

– Igjen, så er det ikke den dagsaktuelle prisen som avgjør dette, men mer prisen i et lengre bilde. Prisen varierer fra dag til dag, men markedet forventer en stigning i oljeprisen, sier Schjøtt-Pedersen.

– Hvordan vil byer og andre lokalsamfunn i Finnmark merke en eventuell petroleumsutbygging i Barentshavet?

– Fra andre steder i landet ser vi at oljebransjens nærvær har betydd utvikling av aktivitet på land. Vi vet ikke om det vil bli gjort funn, eller hvor selskapene vil plassere sine kontorer. Alle har forhåpninger om at Barentshavet vil bidra til utvikling i Finnmark. Det har vi sett i Hammerfest, og vi håper også de østlige delene av Finnmark vil få det samme, sier Schjøtt-Pedersen.