Hadde bare båten kommet

Det overfylte kontoret på fiskebruket er tomt. Hun som skulle sittet der og administrert er på kaia. Eller mellom paller av frossenfisk på lageret, med bestillingslapper i hendene. Fisket i havet utafor Sørøya er godt, og Ann Kristin Kvalsvik jobber lange dager for å sørge for at portugiserne får saltfisken sin, og for at ferskfisken er best mulig når den ligger serveringsklar på middagsbordet. Prisene er gode, og det gjelder å utnytte alle muligheter. Kontorarbeidet får komme etterpå.

Det 100 år gamle fiskebruket omsetter for drøyt 20 millioner i året. 11 mann er i arbeid.

Men de siste månedene har mørke skyer drevet inn over fiskebruket og bygda som bare ligger en halvtimes hurtigbåttur unna kommunesenteret Hammerfest. Det handler om kontakten med omverden.

– Det har blitt så tungvint at jeg gruer meg til å begynne på jobb mandag morgen. Nå kan vi kun sende fersk fisk to dager i uka innafor fornuftig arbeidstid. I stedet for å selge fersk fisk til god pris, må vi bare salte fisken og legge på lager, forteller Kvalsvik.

Men når båten kommer har den med seg en ny utfordring. De nye og moderne hurtigbåtene har lite plass om bord. Paller med fisk kan bli stående igjen på kaia. Den gamle godsbåten med kapasitet på 145 tonn, som gikk i fast rute og i tillegg kunne bestilles for ekstratur, er nemlig borte.

Fylkespolitikerne har bestemt seg for at de ikke lenger skal ta ansvar for godstransport i distriktene.

– Jeg har tenkt tanken at hva søren er poenget med å holde på når de som skal legge til rette ser på oss mer som en pest og en plage. I et moderne samfunn er det ingen som vil ha det slik, sier hun.

Også rutetidene for hurtigbåten er endra og gjør korte turer til Hammerfest, eller ut til øya, nærmest umulig.

Det bor ikke mer enn om lag 70 mennesker i dette fiskeværet ytterst mot Barentshavet. 11 er elever på skolen. I kaffekroken i den lille butikken har alle tid til en prat før de tusler videre. Bjørn Rosvold skjenker seg kaffe i plastkoppen med eget navn. De fleste har nemlig sin egen plastkopp i hylla. Det fleipes med at koppene er dyrere enn kaffen, så derfor må de ta vare på dem.

Men denne mandagen er Bjarne litt oppgitt. Han har time til kontroll på sykehuset i Hammerfest dagen etter.

– Jeg må reise i ettermiddag, og er ikke hjemme igjen før onsdag, forteller han. Så tar han handleposen og tusler hjem. Båten til byen går om noen timer.

I mellomtida kommer en delegasjon over Sørøysundet i charterbåt. Ordfører Alf E. Jakobsen har med seg oppdrettsselskapet Salmar. De forteller at de skal etablere oppdrett i bygda og lokker med arbeidsplasser.

Men å bruke rutebåt passet ikke. En ordfører, bedriftsledere og kommunens næringssjef har ikke tid til å måtte overnatte bare for å holde et møte på halvannen time.

Jakobsen håper dog en nyetablering skal hjelpe bygdefolket i kampen mot fylkeskommunen. For det er nemlig der avgjørelsen om ruteendringer er tatt. Ruteendringer som har ført til tett trafikk av bybusser i Hammerfest og Alta, og desto lengre mellom båtavgangene i utkanten.

– Denne etableringen styrker kravet om gode båtforbindelser og økt godstransport, sier Jakobsen håpefullt. Han har jobbet hardt sammen med bygdefolket mot fylkets prioriteringer. Foreløpig kun med vage løfter om å diskutere rutetilbudet i neste fylkesting som resultat.

Det er arbeiderpartipolitiker Geir Ove Bakken som leder samferdselsutvalget i Finnmark fylkeskommune.

– Vi ser at en del vedtak gir grunn til å stille spørsmål. Derfor må fylkestinget se på saken igjen, erkjenner han.

Men han kan ikke love endelige avgjørelser før i september. Først må situasjonen evalueres.

Ii Akkarfjord er belgiske Adriian Smis leder i bygdelaget. Sammen med foreldrene driver han et av verdens nordligste sauebruk på yttersiden av øya. Kravet om bedre kommunikasjon handler ikke om at storsamfunnet skal sørge for at de få sjelene i bygda skal få reise til byen når de vil, mener han.

– Det handler ikke om antall personer, men det vi produserer. Fiskebruker leverer store mengder fisk til markedet, og sauebruket produserer tonnevis med kjøtt. Alt ut fra lokale, fornybare ressurser her ute. Vi ber ikke om et flott kulturhus eller en fotballbane. Vi krever bare en mulighet for å pendle på en menneskelig måte, sier han. I lag med de aller fleste i samfunnshuset denne mandagen syns Smiis tanken om et oppdrettsanlegg og en landbase i bygda er bra.

– Det viser jo at det er flere som ser muligheter her ute, mener han.

Byfolket i Hammerfest betrakter ofte Sørøya som en naturlig stopper for uværet som kan komme inn fra det uendelige havet. Eller en idyllisk øy man kan dra på tur til for å nyte stillheten.

Men noen vil gjerne utnytte øya til mer enn fiskeri og jordbruk.

Ekteparet Oddveig og Øystein Sætereng har flyttet fra bylivet i Hammerfest, skaffet to mongolske kameler og kjøpt et nedlagt fiskeanlegg. Der planlegger de å etablere både studio- og overnattingsfasiliteter for ulik kulturvirksomhet og næringslivssamlinger.

– Vi tenker at det kan bli et lite senter for dem som driver både med dans, teater, film og annen kulturvirksomhet. Planen er at det skal være mulig å komme hit for å jobbe en periode og til og med kanskje vise fram en produksjon. Eller trekke seg tilbake til et unikt sted for å jobbe og samtidig få gode opplevelser, forteller Oddveig.

Men tvilen har grepet det kreative paret.

– Vi har jo begynt å tenke oss om både en og to ganger og vurdert om dette i det hele tatt er mulig. Vi er egentlig nervøse for at storsamfunnets grep gjør det vanskelig å bo her ute.

Oddveig mener politikerne har sviktet sin oppgave.

– Å ta vare på bygdesamfunnet er viktig for også å ta vare på den norske folkesjela, sier hun.

En som satser alt på å ta vare på lokalsamfunnet er en tidligere bilmekaniker som ble lei livet i byen og gikk i fiskebåten. Nå satser Morten Ingebrigtsen 33 millioner på en ny båt. Topp moderne og den eneste av sitt slag i verden. Med den sysselsetter han fire mann ombord og halve fiskebruket. Håpet er å få en femte mann om bord etter hvert.

– Hvis man først skal satse, så må man ta i, og dersom fiskebruket skal ha råstoff må jo noen skaffe det, sier han.

Friheten og stillheten i bygda er grunnen til at han flyttet til øya.

– Det livet vi har her kan ikke måles i penger, mener han.

Veien gjennom Akkarfjord er bare få kilometer lang, og man kan nesten se fra den ene snuplassen til den andre.

At det er vanskelig å komme til og fra bygda kan hun iallfall inntil videre leve med.

– Jeg drar ikke så ofte til byen, og jeg kan egentlig tenke meg å bli boende her, sier Ostad.

Når mørket faller på i den lille bygda danner gatelysene en smal stripe lys langs fjorden. Det er god plass mellom husene. Over sundet ses tydelig lysene fra Statoils gassanlegg i Hammerfest. Bak der ligger byen med kafeer, kulturtilbud, butikker og et yrende liv. Der bor kunder som vil ha kjøtt og fisk, og mennesker som vil ha opplevelser og avveksling. Kun en halvtime unna.

Om bare båten hadde kommet.