Et fylke fullt av forrædere?

– Den første registreringen i mappen min er fra 1965. Da var jeg 13 år gammel.

Oddvar Mortensen blar i bunken med grå kopiark der anonyme tjenestemenn har dokumentert livet hans i detalj.

– Den sommeren reiste jeg på en såkalt Pioner-leir til Svartehavet med 8-9 andre barn. Du kan jo tenke deg hva slags type ting trettenåringer kunne finne på ute i den store verden, smiler han tørt.

Denne saken ble først publisert av NRK Finnmark 2. mars i år. Vi har valgt å hente den frem i forbindelse med etterretningskonferansen i Vadsø.

Men hva var det som gjorde at en 13-åring fra Kirkenes var interessant for Politiets overvåkingstjeneste, en gang på midten av 60-tallet?

De siste ukene har det kommet mange sterke reaksjoner på påstandene om at norske myndigheter igjen stiller spørsmål ved finnmarkingenes lojalitet. Og det er kanskje ikke så rart at folk i Finnmark og Nord-Norge reagerer med sinne og frustrasjon.

– De hadde aldri tenkt de tankene hvis de hadde visst hva som foregikk og hvordan overvåkningspolitiet gjorde ting her oppe, sier Mortensen.

Rapport om sovjetiske kjøttkaker

Den unge Oddvar Mortensens mappe er ingen spionroman. Rapporten fra sommeren 1965 er kanskje en halv side lang. Den forteller en liten historie om en sommerleir i Sovjet, med den dramatikken som slike leire pleier å inneholde.

– Her står det da «Pålitelig kilde» - og så er det sladdet ut et navn - «opplyser at barna var glade for å komme hjem igjen. Ikke alle hadde likt seg like godt. Foreldrene skryter derimot av at de hadde likt seg veldig godt på turen, og at det hele hadde vært et veldig vellykket arrangement. Av mat hadde de fått meget kjøttkaker».

Men slike små innblikk inn i Oddvar Mortensens liv ble sett på som interessante for norske myndigheter i mange år.

Og han var ikke alene.

Paranoide vrangforestillinger

– Når du som lege blir oppsøkt av noen som sier «Jeg blir overvåket, det er noen som åpner brevene mine, det er noen som overvåker telefonen min, det er noen som følger med på hvor jeg går. Mine bevegelser blir rapportert til politiet», da kan du jo bli fristet til å si at denne personen lider av paranoide vrangforestillinger.

Lege Harald Sunde ved Kirkenes sykehus forteller om en pasient han fikk inn på sitt kontor på starten av 2000-tallet. En pasient som både var uvanlig, og alt for vanlig.

– Jeg tror han kom rett fra postkontoret og opp til oss. Han ville nok bare snakke med noen. Han var ganske fortvilet, forteller Sunde.

– Og grunnen til fortvilelsen hadde han med seg i to store bæreposer.

I bæreposene lå papirer pasienten hadde fått etter å ha bestilt innsyn i sin egen mappe hos politiets overvåkningstjeneste. Papirer som dokumenterte ulovlig overvåking over flere tiår.

– Det stod blant annet at det var mennesker i bekjentskapskretsen hans som hadde rapportert inn til politikammeret om hans aktiviteter og bevegelser over lang, lang tid. Han var forferdelig nedbrutt over dette.

Flere i Sør-Varanger og Finnmark var klar over at politiet fulgte med på dem gjennom den kalde krigen. Like fullt var det også de som ble sjokkert da de forstod hvor omfattende spaningen på livene deres hadde vært.

– I dette tilfellet så får man vel flytte diagnosen paranoide vrangforestillinger over på Politiets overvåkingstjeneste,, sier Sunde tørt.

– De brukte så mye ressurser over så lang tid på å overvåke folk som ikke hadde gjort noe galt.

Formet generasjoner av finnmarkinger

– Det er jo ikke sånn at historien gjentar seg, men av og til føles det som om den gjør det.

Einar Niemi er historiker og professor emeritus ved Universitetet i Tromsø. Han har blant annet forsket på norske myndigheters frykt for både russisk og finsk innflytelse i Finnmark. En frykt der forestillingene har vært like viktige som realitetene, sier han.

Ideen om et farlig Russland, som kunne undergrave norske interesser ved hjelp av landets egne innbyggere, er gammel. Den går helt tilbake til 1700-tallet, og har fått forskjellige utslag gjennom flere hundre år.

Men det har alltid vært en idé som først og fremst formet livene til de som bodde i nord.

– Dette er en forestilling som har vært klebet på generasjon etter generasjon av Finnmarks befolkning. Og folk har visst det, sier Niemi.

–​ Kvenene visste godt at de ble mistenkeliggjort på 1800-tallet. Og folk i Finnmark visste at de ble overvåket i mellomkrigsårene og etter krigen.

Sydenferie i Sovjet

– Jeg hadde en mappe, søsteren min hadde en mappe, broren min hadde en mappe, forteller Mortensen.

– Den første registreringen til søsteren min er fra da hun var 10 år gammel. Da hadde hun tatt telefonen en gang foreldrene mine var ute. Og det var nok.

Mortensen vokste opp i Kirkenes i Sør-Varanger, grensekommunen øst i Finnmark. Faren hans, Kurt, jobbet i jernmalmgruva AS Sydvaranger, og familien bodde i et lite hus rett nedenfor.

Noen vil kanskje si at det ikke var så underlig at den lille familien havnet i myndighetenes søkelys. Foreldrene hadde engasjerte seg både i Det norske kommunistpartiet (NKP), og i kulturorganisasjonen Sambandet Norge-Sovjetunionen. De fikk besøk av russiske kunstnere hjemme, og de reiste på sydenferie til strendene ved Svartehavet.

Men Mortensen selv opplevde aldri å bli bedt om å gi informasjon til sovjetiske myndigheter. Verken han eller noen andre i familien var spionmateriale, mener han.

Like fullt var overvåkingen av familien på et nivå som ofte fikk absurde utslag. Mortensen forteller om menn fra politiet som fulgte med på familiens gjøren og laden fra en høyde bak huset, og telefoner som automatisk ble viderekoblet til Kirkenes politikammer eller Garnisonen i Sør-Varanger.

– Jeg husker en episode der en nabo kom springende inn til oss og lurte på om vi var hjemme. Han hadde sett en mann som lå utenfor vinduet vårt. Først hadde han trodd at han var syk, men da han ropte til mannen hadde han sprunget avgårde, forteller han.

– Da hadde kanskje vinduet til kjøkkenet stått litt på gløtt og de hadde sett sitt snitt til å lytte.

I grenseland

Grenseområder kommer alltid med sine egne utfordringer. Når det gjelder grensen mellom Norge og Russland så er den bokstavelig talt flytende. Pasvikelven markerer skillet mellom den russiske bjørnen i øst og den norske løven i vest.

Men før grensen ble den strengt bevoktede sonen den er i dag, så krysset mennesker elven med båt om sommeren og på ski om vinteren. Dalområdet rundt har vært en salig blanding av finsk, russisk, samisk og norsk påvirkning.

Og dette ble sett på som problematisk helt fram til vår egen tid.

– Det var stor aktivitet av folk som rapporterte og som fulgte bevegelser, møter, som avlyttet telefoner og som var skeptiske til folk som kom utenfra og som oppholdt seg over tid i Pasvikdalen.

Det forteller Per Lars Tonstad som jobbet som journalist i Kirkenes på 1970- og 80-tallet.

– Det var en stor mistillit mellom norske myndigheter og de fastboende. Politiet og myndighetene var på tå hev overfor all kontakt med folk og miljøer på andre siden av grensa.

– Hvordan reagerte folk på at de ble fulgt med på?

– Mange tok det med et skuldertrekk. De hadde opplevd at deres foreldre ble mistenkeliggjort fordi de hadde navn som var knyttet til samiske eller finske miljøer og det var egentlig nok til at de ble sett på nærmest som en sikkerhetsrisiko.

Den finske fare

Frykten for samene og finnene, henger også tett sammen med frykten for Russland. Den går tilbake til 1800-tallet og tida da Finland var et russisk storfyrstedømme.

Etter hvert som den finske innvandringen til Norge skjøt fart, og den såkalte kvenske befolkningen vokste, økte også bekymringen hos myndighetene. De var skeptiske til at en stor gruppe av det som i praksis var russere skulle bosette seg i nord.

– Tanken blant de militære, og blant diplomater og utenrikspolitikere var: «Hva vil skje hvis det inntreffer en ny spent situasjon, eller krig, mellom Russland og vest-maktene? Vil kvenene da slutte seg til den russiske invasjonen, eller vil de ta til våpen for sitt nye fedreland?», sier Niemi.

Denne bekymringen ble startskuddet for en storstilt fornorskingsprosess. En prosess som involverte språkundervisning, etableringen av NRKs lokalkontor i Vadsø, bygging av internatskoler, kirker og kapeller langs hele grensen.

Men i tillegg mente norske myndigheter at finnmarkingene måtte holdes øye med.

– Var vi mindre verdt?

Hva gjør det med et menneske å hele tiden leve med følelsen av at noen kikker deg over skulderen? At du aldri er alene? Hva gjør det med et lite samfunn når de som møter hverandre på butikken og på postkontoret ser på hverandre som potensielle spioner eller overvåkere?

– Det er jo kjent at naboer kom til å være mistenksomme overfor hverandre, og man var litt forsiktig, for hvem kunne man egentlig stole på, sier Niemi.

– Men dette gjaldt ikke bare et lite lokalmiljø og naboer seg imellom. Det gjaldt jo også synet på finnmarkingene i en større, nasjonal sammenheng. Var vi virkelig en slags pariagruppe som skilte oss helt ut i nasjonal sammenheng? Var vi virkelig mindre verdt enn andre områder av landet?

For Oddvar Mortensen kommer plutselig tårene.

– Uff, jeg begynner å bli gammel og tullete. Jeg pleide å si til søsteren min at hun ikke skulle ta seg nær av dette med overvåkingen, og så sitter jeg her og gråter selv.

Han og familien har fått erstatning fra myndighetene på grunn av den ulovlige overvåkingen de ble utsatt for fra krigen og fram til i dag. Men noe sitter fortsatt igjen.

– Faren min ble nok bare frustrert over dette, men moren min, hun tok seg nær av det. Og hun ble nok forbanna på faren min også.

Han klapper de store, røde folderne som inneholder førti år av farens liv.

– De fikk aldri oppleve dette.