På randen av konkurs – ståltro på framtida

– Jeg er ganske overbevist om at vi kommer til å tjene penger. Jeg kommer til å jobbe her til jeg pensjonerer meg som 79-åring, fleiper Ingard Marjavara (52).

Han er optimist selv om han og kollegene i snart ti måneder har hatt redusert lønn. Det har de gått med på for å berge hjørnesteinsbedriften Sydvaranger Gruve.

Det er med stolthet Marjavara viser NRK rundt der jernmalmen gjør sin siste etappe mot å bli det de 400 gruvearbeiderne lever av: 68 prosent rent jernmalmkonsentrat, svart i fargen og likt snus i konsistensen.

Ikke mistet nattesøvnen enda

Men verdien på malmen varierer i takt med utviklingen av verdensøkonomien, og Sydvaranger gruve sliter for alvor etter et år med stupende priser. Det er ikke første gang. Ingard Marjavara har over tyve år bak seg i gruvene ved Kirkenes, og var med på å avvikle gamle AS Sydvaranger i 1997.

– Det var ikke med lett hjerte man gikk ned bakken fra jobben den gang, sier Marjavara. Kontoret hans er nakent. I likheten med resten av driften er det strippet for alt overflødig. Det spares penger der kan det kan spares.

I 2008 ble han hentet inn for å være med på å bygge opp nye Sydvaranger Gruve. For å unngå at historien gjentar seg, er han villig til å strekke seg langt for sin arbeidsgiver.

– Jeg ofrer gjerne noen prosent av lønna mi for å beholde bedriften. Den er viktig for mange, ikke minst lokalsamfunnet der mange aktører er mer eller mindre avhengig av oss. Hadde Sydvaranger gått ned, hadde det gått mange med oss i dragsuget, sier Marjavara.

Hele samfunnet vil rammes

Bygda Bjørnevatn ligger rundt en mil fra Kirkenes sentrum, og ble bygd opp rundt driften av AS Sydvaranger fra 1906. Lokalsamfunnet var sterkt avhengig av gruva, som ble avviklet i 1997.

På nærbutikken møter NRK mange som er bekymret for en ny gruve-kollaps. Sist det skjedde, jobbet Børge Tellefsen som lærer på skolen i Bjørnevatn. Han merket godt på elevene at det var en vanskelig tid med høy arbeidsledighet.

– Jeg vil ikke si at det var en depresjon, men ungene var opptatt av en ting som unger kanskje ikke skal være så opptatt av. De var påvirket av det man pratet om hjemme, og tok det med til skolen. Det var det de hadde i ryggsekken i tillegg til bøkene, sier Tellefsen.

17 år gamle Linn Sotkajärvi er for ung til å huske så mye av de vanskelige nedgangstidene, men hun er ikke i tvil om at det er viktig at bedriften består.

– Folk flytter vekk, og folk vil jo slite med å få seg nye jobber. I tillegg vil det bli vanskelig å få seg lærlingeplasser for dem som tar slik utdanning, sier Sotkajärvi.

Ny optimisme, ny usikkerhet

På seperasjonsverket tar Ingard Marjavara fortsatt imot lærlinger, og setter sommervikarer i jobb. Og det er han overbevist om at han kan fortsette med i mange år fremover. Til tross for at malmprisene har mer enn halvert seg det siste halvannet året.

– Kanskje man er litt naiv, men jeg vet at vi har noe av verdens beste malm i Bjørnevatn, som gir oss alle forutsetninger for å produsere et unikt produkt. Det har holdt oppe min tro, sier Marjavara.

I dag jobber han for private investorer, mens det tidligere var staten som var største eier. Etter krigen var det statlige midler som bygde opp Sydvaranger. Men etter flere år med dårlige resultater og subsidiering, gikk politikerne for en styrt avviklingen på 90-tallet.Den kalde krigen var slutt, og området var ikke like viktig som tidligere.

Dermed ble de store anleggene liggende brakk i flere år, før Felix Tschudi kjøpte opp konkursboet på midten av 2000-tallet. Han fikk selskapet på børs i Australia og la grunnlaget for ny optimisme i kommunen. Men optimismen er snudd til usikkerhet det siste året, og man er er avhengig av at de private aktørene har tro på lønnsom drift.

Spennende tid for gruvefolket

Gjentatte ganger det siste året har drifta blitt sikret for bare noen måneder av gangen, og det tærer på mange.

En som syns det har vært vel spennende er Vegard Rushfeldt (29). I en nyere Toyota Hilux humper han opp de brede anleggsveiene på Bjørnevatn. Han er stiger, som de kaller arbeidslederen her, og viser NRK rundt i de enorme områdene utenfor Kirkenes som utgjør dagbruddet alt er tuftet på.

– Det har vært veldig spennende, og jeg har gått med knyttet mage i ganske mange måneder og lurt på hva som kommer til å skje, så det er en lettelse at det blir videre drift nå.

En rabatt-avtale med den største kunden har i lange tider skapt hodebry for gruva, som har måttet selge med tap. Men for kort tid siden fikk gruva reforhandlet denne avtalen, og for tredje gang det siste året fikk de betalingsutsettelse fra sine kreditorer. Det gjør at den gjeldstyngede bedriften har sikret driften ut oktober, og stemningen i gruva har snudd til tross for at de fortsatt skylder mye penger.

Malm-prisene styrer fremtiden

Vi fortsetter innover fjellet, fra de største bruddene som går under navnet øst- og vestmalmen til de mindre brudden Fisktind og Kjellmannåsen.

Kilometer etter kilometer inn mot Pasvikdalen har de boret, sprengt, gravd og kjørt stein. Mye stein. Bare i fjor ble 2,4 millioner tonn jernmalm produsert, og desto mer gråberg kjørt bort. Produksjonen er økt betraktelig det siste året, og driften er effektivisert, alt for at gruva skal bli mer lønnsom. Men Vegard er ikke i tvil om hva som bestemmer fremtiden.

– Alt er vel avhengig av at malm-prisen ikke synker mer. Effektivisering av driften, jeg vet ikke hvor mye mer som kan gjøres, men det er opp til ledelsen. Det er kuttet mange plasser allerede, sier Rushfeldt.

– Kan ikke bli noe verre

Mange som tidligere jobbet på Sydvaranger har funnet seg nye jobber. De ville ikke leve med usikkerheten. Men det rekrutteres stadig nye folk inn i den tradisjonsrike næringa, og de nyankomne våger å se lyst på det gjennom støvet på knuseranlegget. Mikael Emaus (26) fra Hammerfest begynt for kort tiden som sommervikar på den støvete posten et par steinkast over Kirkenes sentrum.

– Jeg tror det kommer til å gå greit. Prisen på malm kommer jo til å gå opp og ned, men jeg er ikke veldig nervøs for at det skal bli noe verre enn det har vært. Regner med de får i stand noen avtaler fremover, så da blir det bra, sier Mikael Emaus, som er svart i fjeset av alt støvet fra knuseprosessen.

Han er sommervikar og ønsker å begynne som lærling til høsten. Lave malmpriser har ikke skremt ham fra å tro på en fremtid her.

– Prisene går oppover nå, så jeg tror de fleste har troen nå på at det skal gå veien.

Stolt gruvetradisjon

Ingard Marjavara tror gruva vil få langsiktig drift fra høsten av.

– Det er jo blitt forhandlet frem ting som gjør at ting ser bedre ut. Vi har fått bedre betingelse, så det ser lyst, sier Marjavara.

Jernmalm-prisene er nå på nivå med da gruva ble gjenåpnet i 2009, og den erfarne gruvemannen tror ikke konjuktursvigninger vil sette en stopper for over hundre år med gruvehistorie.

– Det vi vet med sikkerhet er at vi har ressursene. Det krever selvfølgelig litt arbeid å få dem ut, men har vi folk og maskinerier så får vi det ut. Jeg tror helt sikkert at prisene kommer til å øke fremover, selv om det er vanskelig å si hvor fort det går, sier den ukuelige optimisten Ingard Marjavara.