Mennesker fra 21 land har krysset grensen fra Russland til Norge

De ser trøtte og grå ut, de tre guttene som røyker utenfor Fjellhallen transittmottak. En har innhule kinn. En annen spiller musikk fra mobiltelefonen sin. De har hver sin plastkopp med te og kaffe.

– Vi er fra Libanon, men vi er palestinere, forteller en av dem. Han presenterer seg som Walid.

– Vi kommer fra en flyktningeleir i Sidon. Det er mange problemer der. Libanon er ikke bra. Folk skyter.

– Hva drømmer dere om? Hva ønsker dere å få i Norge?

– Jeg vil ha papirer, som deg. Og studere.

Mobiltelefonen hans ringer og han forsvinner inn i en lang samtale på arabisk. Vi andre står og ser fårete på hverandre. Ingen av oss snakker nok av den andres språk.

– Salaam aleikum? forsøker NRK seg.

– «Wa'aleikum salaam». Og fred være med deg, kommer det kontant fra Walids to kompiser.

– English?

De rister på hodet. Det er tydeligvis bare Walid som sitter på språkkunskapene her.

– Smoke?

Det er ikke helt klart om det er et spørsmål eller en invitasjon.

Og dermed går samtalen i stå.

Vi blir stille mens Walid fortsetter å snakke i telefonen. Noen ord går igjen. «Narvisj». Norge. «Insh'allah». Hvis gud vil.

Russland utviser asylsøkjarar – tvingar Noreg til å ta imot

Trur utvising av asylsøkarar er straff frå Russland

21 ulike nasjonaliteter

I det store kakediagrammet over nasjonaliteter som krysser grensen fra Russland til Norge, så utgjør disse guttene fra Libanon en bitteliten bit. De synes knapt. De syriske flyktningene har nærmere tre fjerdedeler av kaken.

Men sammen med syrerne kommer mennesker fra hele Midtøsten, fra hele verden. Så langt har det ankommet mennesker med 21 forskjellige nasjonaliteter, ifølge Politiets utlendingsenhet.

Etter hvert som den arktiske flyktningeruten til Schengen-området har fått mer og mer oppmerksomhet, har stadig flere valgt å reise til Norge via Russland.

De fleste er fra land i og rundt Midtøsten. Afghanistan, Irak, Iran, Libanon, Tyrkia, Armenia, Marokko, Jordan og Egypt er alle blant de best representerte. I tillegg kommer statsløse, noe som regel vil si palestinske flyktninger bosatt i Libanon og Syria.

Men det kommer også mennesker fra Usbekistan, Filipinene, Somalia, utbryter-republikken Abkhasia, Ukraina, Columbia, Tunisia, Makedonia, Gambia.

Syriske flyktninger kan som regel forvente å få sine asylsøknader godkjent av norske myndigheter. Spørsmålet er om flyktninger som Walid og vennene hans er like heldige.

Politimesteren etterlyser UDI-kontor i Kirkenes nå

Utrygt, men ikke utrygt nok

– Generelt får ikke palestinske flyktninger opphold i Europa, forteller Are Knudsen, forskningsleder ved Christian Michelsens Institutt.

– En del av dem drar likevel i håp om å få en eller annen form for lovlig opphold.

Walid og vennene hans, og mange av de andre som kommer over grensen til Storskog, er en del av det Knudsen omtaler som «de nye flyktningene» som legger press på FNs flyktningekonvensjon.

– Det finnes mange mennesker nå som har behov for beskyttelse, men som ikke har rett til det, forklarer han.

– De kommer fra land som opplever fattigdom, undertrykking eller ekstrem uro, men der dette likvel ikke er omfattende nok til å gi disse menneskene flyktningestatus.

For palestinere er Libanon i noen tilfeller et slikt sted.

Annenrangs borgere

På papiret skulle det ikke være noen grunn til å flykte fra Libanon. Landet er ikke i krig. Det regnes som et trygt sted å reise til. For palestinere er situasjonen likevel en annen.

Mange er barn og barnebarn av flyktninger som kom til Libanon etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Nå, nesten 70 år senere, har de fortsatt ikke de samme rettighetene som vanlige libanesere.

De er annenrangs borgere, uten stemmerett, utestengt fra flere titalls yrker. Arbeidsledigheten er høy. Mange bor fortsatt i flyktningeleire som nå har utviklet seg til å bli slumområder.

– I noen av de største leirene er konfliktnivået veldig høyt, sier Knudsen.

– Det er mange politiske grupperinger der, i tillegg til islamistiske grupper og disse er ofte på kollisjonskurs. I leiren Ain el-Hilweh utenfor Sidon, for eksempel, er det ofte politiske sammenstøt, drap og attentater.

Og situasjonen i leirene har ikke blitt enklere etter at krigen i Syria brøt ut.

– Et svært spent område

– Libanon har tatt i mot over en million syriske flyktninger, forteller Kari Karamé, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

– Det har gjort at det har blitt vanskeligere å få jobber både for palestinske flyktninger og for fattige libanesere. I tillegg har lønningene blitt lavere og levekostnader har gått opp.

De nye flyktningene gjør også situasjonen vanskeligere i de allrede overfylte flyktningeleirene i landet, som Ain el-Hilweh, som Walid oppgir å komme fra.

– Det er et område der det er svært spent, sier Karamé.

– Det er vel ikke mer enn en uke siden noen ble drept der.

Men mens tidligere generasjoner flyktninger holdt ut i flyktningeleire i landet de kom til, og aksepterte statusen som annerangs borgere i mottakslandet, så er situasjonen i dag en annen.

De nye flyktningene

Den store strømmen av flyktninger som nå beveger seg fra Midtøsten til Europa river med seg mennesker fra hele verden. Flere av dem er slike «nye» flyktninger. Mennesker som tidligere ikke trodde at de kunne nå land som Tyskland og Sverige, men som nå øyner en liten sjanse, mener Knudsen.

– Det at man nå får palestinske flyktninger på vei mot Kirkenes tror jeg er et resultat av den store bevegelsen som er i regionen. At disse flyktningene nå tenker at det kanskje er mulig å komme seg til Europa, sier han.

Og noen av disse finner kanskje veien til Norge og Kirkenes.

Spørsmålet er hva som venter dem her.

Ifølge UDI fikk rundt 34 prosent av afghanske flyktninger avslag på sine søknader i 2014. Blant iranere og irakere var avslagsprosenten på henholdsvis 53 og 62 prosent. Av tyrkere fikk i overkant av 66 prosent avslag. Land som Abkhasia og Columbia finnes det ingen statistikk på.

Men for statsløse, kategorien som Walid og vennene hans hører hjemme i, ser ting faktisk litt lysere ut. Bare 11 prosent fikk avslag i Norge i fjor.

– Her ser jeg himmelen

På vei fra Fjellhallen møter NRK Mazen Ramlawi og kona hans. De er også palestinere. Også de kommer fra Libanon.

– I Libanon liker de ikke palestinere!

Mazen forteller med hele kroppen, mens kona hans står ved siden av, tydelig frossen og litt utålmodig.

– It's dangerous. It's a bad country. Jeg vil aldri dra tilbake.

Ramlawi har en forvirrende livshistorie, der det meste ser ut til å ha gått galt. Etter at faren døde ble han kastet ut av barndomshjemmet av sine onkler som ville selge huset. Arven etter faren ble brukt på å forsøke å komme seg ut av Libanon.

Det er som et eventyr der hovedpersonen går fra dør til dør, i dette tilfellet ambassadedører, og ber om å få slippe inn. Alle vil ha penger for å hjelpe ham, ingen har noen hjelp å gi.

Bortsett fra Russland.

– Russia is lucky! Noen drar til Tyrkia, de svømmer og dør. Takk gud for at vi ikke trengte det, sier Ramlawi.

– Det er et mafialiv i Libanon. Det fløy kuler over hodet mitt. Hva slags liv er det? Når jeg kommer hit så ser jeg himmelen.

Og kanskje vil himmelen til slutt åpne seg.