– De kjenner ikke vår egen historie

Ulf Jacobsen (84) sitter i stolen i toppetasjen av hotellet han selv bygget på 70-tallet. Årets første høststorm er på vei nordover og skal nå kysten av Finnmark i løpet av kvelden.

Han har sett bildene på Dagsrevyen. Han sier det virker som at det går et evig tog langs skinnegangene i Europa. Et tog som leiter etter en ny by eller et nytt land.

84-åringen trekker sammenligningen med dem som måtte ta beina fatt for å evakuere fra Finnmark. Han sier noen måtte grave et hull og legge et dødt barn i jorden på veien sørover. Det minner han om gutten som lå med ansiktet ned i stranda på den greske øya.

Ute svever måkene tilsynelatende bekymringsløst i den kalde vinden. Nede i havna hjelper innbyggerne hverandre med å sikre båtene før stormen slår inn for fullt.

Ulf sier han har ventet på besøket, for han har noe å fortelle.

I mange år nå har han vært levende opptatt av historien. Før og etter krigen. Han har hyllemeter med foto som han har samlet inn. Han har over hundre kassetter med intervju og samtaler. Kassettene og bildene er fulle av ukjente skjebner og historier.

Men i dag er det hans egen historie han skal fortelle. Han folder hendene.

Et forvarsel

Høst, 1944: Det er i midten av oktober. Fire år med krig. Sørøysundet, som ligger mellom Sørøya og Hammerfest i Finnmark lyses opp denne kvelden. Et forvarsel på hva som skal skje. Vinduene på det store varelageret på andre siden av sundet er blitt borte. Det ble kalt det største trebygget i Nord-Norge, varehuset i Kårhamn. Men nå var det som en fakkel å regne.

På den lille øya i sundet, Vinna, ligger en gjeng med unger. Ulf Jacobsen er bare 13 år. Gjennom kikkerten har de nettopp sett at vinduene er blitt borte. Tyskerne må ha brukt en brannbombe.

Høst, 2015: Flyktningkrisen i Europa er over oss. Den har til og med nådd Finnmark. Over hele Europa tar land imot flyktninger fra det krigsherjede området. Det anslås at hele tolv millioner syrere har forlatt sine hjem. Åtte av disse fins fortsatt i Syria, mens fire millioner for øyeblikket befinner seg i nabolandene. Rundt 400.000 har kommet seg til Europa.

Bare i år har over 500 utlendinger kommet over grensa til Finnmark og søkt asyl. Den siste uka har det vært cirka 30 stykker til dagen. Ikke alle er utvandret fra Syria, og ikke alle syrere kommer direkte fra det krigsherjede landet.

I Øst-Finnmark har de fylt opp tre asylmottak.

Forlot sine hjem

Høst, 1944: Den siste kvelden på hjemplassen. Faren til Ulf sitter i fangeleir og broren har stukket til fjells. Inne i huset sover søstera, mens Ulf og mora går gjennom hjemplassen. De små talglysene av tran lyser opp fiskebruket og butikken. De mimrer allerede om hjemmet sitt. Ulf legger merke til at mora har et litt annet blikk enn ellers.

De siste ukene, siden varehuset brant, har innbyggerne samlet sakene sine. De har forberedt seg. De fulgte med på beskjedene som kom via værvarsleren fra Vadsø. Det var beskjeder fra tyskerne om at innbyggerne måtte gjøre seg klare til å dra, og at bolsjevikene fra øst snart skulle komme.

De samlet sammen material, slik at de kunne bygge skjul hvis tyskerne kom. De tok dyrene ned på kaia og slaktet dem og puttet dem i tønner med salt. Men når dagen kommer er det lite de kan gjøre. Ingenting får de ta med. Båten «Straud» fra Torsken kommer og 65 innbyggere stiger om bord. Noen kommer aldri til å returnere.

Når de legger fra kai, kommer tårene. Mødrene sitter samlet bak rorhuset på båten. Til slutt forsvinner øya bak dem.

Høst, 2015: Å være på flukt er en belastning. I dag vet forskerne at de som er unge blir preget på flere måter.

De kan ha vært utsatt for krig før de flykter. De utsettes for traumatiserende hendelser under flukten, og de har problemer med å tilpasse seg et nytt samfunn, forklarer professor Tina K. Jensen. Hun har forsket på mindreårige asylsøkere som kommer alene til Norge.

Omtrent halvparten av de hun undersøkte sliter med posttraumatiske stressreaksjoner. De sover dårlig, har mareritt, og ser for seg skremmende ting de har opplevd. De er ukonsentrerte og urolige. Mange er triste og savner familien sin.

De bekymrer seg også for dem som er igjen i hjemlandet. Mange av plagene deres skjer på «innsiden» og er ikke så lett for andre å få øye på. Flere ønsker å dø.

Husly for natta

Høst, 1944: De står på domkirketrappa i Tromsø en kald novemberdag da jenta kommer bort til dem. De har ankommet Tromsø tidligere på dagen og allerede vært gjennom lusefabrikken hvor de sprøytet lusemiddel gjennom buksesmekken for å ta knekken på eventuelle kryp. De fleste som er evakuert skal sove i domkirka, mens familien til Ulf har fått lov å overnatte om bord på båten.

Tromsø-jenta forteller dem at hun har fått beskjed ifra bestemora i Tromsdalen om at de kan bo hos henne. Hun har det ikke fint, men de har et rom de kan sove på, forklarer hun. Ingen av dem kjenner jenta eller bestemora. Mora til Ulf takker nei, siden de allerede har overnatting. Andre kan heller få bo hos den gjestfrie bestemora.

Høst, 2015: Mangel på bolig. Det er en av hovedgrunnene til kommunene i Norge, som foreløpig har sagt nei til å ta imot flyktninger. Mangel på bolig og mangel på økonomisk støtte fra staten.

Inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) sendte i slutten av april et brev til alle kommuner der hun ba dem kartlegge hvor mange ekstra flyktninger de kan bosette i 2015 og 2016.

Da VG laget en oversikt over alle kommunene i Norge viste det seg at 232 kommuner har svart ja til å ta imot flyktninger, mens 21 har sagt nei.

Kommunene som sa nei var nesten utelukkede mindre kommuner på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. Møre og Romsdal og Finnmark var de fylkene som hadde flest kommuner som sa nei. Fire i hver.

– Ser ikke sammenhengen

I Berlevåg i Finnmark sier ordfører Karsten Schanke at de ikke har ledig bolig til flyktningene.

I Måsøy i Finnmark ble det i juni avholdt en avstemming i kommunestyret om de skulle ta imot flyktninger. Forslaget om å ta imot to syriske familier ble nedstemt. 10 av 14 i kommunestyret mente de ikke hadde nøkkelstillinger i kommunen som kunne utrede konsekvensene av å ta imot flyktningene.

I forrige måned sa ordfører Gudleif Kristiansen (Sp) følgende til NRK:

– Vi har utsatt vurderingen, men vi diskuterer nå hva vi kan tilby. Vi tenker i så tilfelle å ta imot familier. Vi hører de som er eldre enn oss fortelle hvordan det var her i Finnmark under krigen, så det er ikke vanskelig å forstå hvordan flyktningene i dag har det.

Men ikke alle er enig i at dette er en god sammenligning. Ordfører Lasse Haughom (Frp) i Vardø, en kommune som tar imot flyktninger fra Syria, sa:

– Vi går inn for å ta inn flyktninger. Tidligere var det ikke tverrpolitisk entusiasme til å ta imot flyktninger. Jeg ser ikke noen umiddelbare likheter med tvangsevakueringen, da tvang tyskerne finnmarkinger på flukt, mens det er ingen som har tvunget syrerne på flukt, men jeg skjønner at de flykter fra en forferdelig krig.

I Kautokeino sier de at de mangler bolig å tilby flyktninger. At de ikke har tilstrekkelig skole- og helsetilbud. Språksituasjonen gjør det også vanskelig, sier de.

Her kan du se oversikten over svarene fra ordførerne i Finnmark, og her kan du se begrunnelsene for resten av landet.

Høst, 1944: Det er klart og fint vær denne søndagen. Skippern på båten har tilbudt Ulf og familien å bo hos seg i Torsken, siden de ikke har andre steder å dra. Dagen i forveien har de besøkt faren i fangeleiren Krøkebærsletta i Tromsdalen. Båten har nettopp lagt fra kai og sola skinner på nysnøen som har lagt seg over byen. Ulf sitter på luka sammen med noen andre gutter og prater.

Plutselig hører de bulder og brak. Klokken er blitt 09:45 og over 30 bombefly dundrer over hodene deres. Flyene går over fjellet og har lav høyde, og det virker som om de skal treffe masta på båten. Ved Tromsøya flyr de opp i full fart, og stuper ned igjen. Det buldres og brakes.

Framme i Torsken får de beskjed om at flyene de møtte i Tromsø var skotske og at de nå har senket det fryktinngytende slagskipet «Tipitz». Skipet som har truet de allierte fra Finnmarkskysten i flere år.

Tungt hjerte

Høst, 2015: Hasvik kommune, kommunen Ulf Jacobsen bor i, er en av dem som svarte tidlig til regjeringen på hvor mange flyktninger de kunne ta imot. De vedtok allerede i sommer at de skulle si nei til å ta imot flyktninger i år.

– Det var med tungt hjerte at vi ikke kunne det. Årsaken var at vi fikk en akutt boligmangel i kommunen, sier Husby.

Men nå skal kommunen ta imot de flyktningene IMDI har anmodet om.

– Vi er innstilt på det. Hasvik-samfunnet er et varmt og raust samfunn som ønsker å bidra i denne situasjonen. Det var vondt å si nei i forrige runde. Men vi hiver oss rundt og regner med å få dette til nå, sier hun.

Ordføreren har som mange andre i Finnmark god kjennskap til mennesker på flukt. Hennes egen familie ble også evakuert.

– Vi som bor på Sørøya og i Finnmark har tette relasjoner til det som skjedde da våre foreldre og besteforeldre ble jaget på flukt. For meg personlig er situasjonen nå veldig sterk. Jeg har ingen problemer med å relatere dette til hva våre forfedre måtte gjennom, sier hun. Hele Sørøya ble tvangsevakuert og husene ble brent. Vi som bor her er etterkommere eller var med på dette. Vi kan sette oss inn i det flyktningene nå gjennomgår, sier hun.

Vinter, 1944: I Torsken blir det vanskeligere for Ulf og familien. Søstera er sjuk og det viser seg å være skarlagensfeber. De flytter inn i en liten tømmerhytte som presten i området disponerer. Der deler de hytta med en annen prest som bor i den ene halvdelen, mens familien bor i den andre. De har et kjøkken og et lite kammers til rådighet.

En dag går Ulf ned til kaia for å kjøpe fisk. Båtene er fulle. Han får beskjed om å gå hjem igjen. Det var ikke fisk til sånne som ham.

Familien får beskjed om å ikke røre vedstabelen som ligger i inngangspartiet, som er ment for presten. Derfor må de selv få saget ved fra skogen. Rå ved. Den isende kulden fra juletidene fester seg til hukommelsen.

Det som varmer er flertallet av folkene i bygda. De tar de imot finnmarkingene og er stort sett vennlige med flyktningene fra nord.

De gode minnene

Etter krigen: Alt er brent. Ingenting igjen. Innbyggerne går gjennom ruinene etter at tyskerne brant alle hus og bygg. Nede i kull-lageret til butikken er det enda varme når de første kommer hjem. Det sies at man kan koke kaffe på varmen.

Ulf og familien har oppholdt seg i Torsken og i Ålesund hos slektninger. Da faren kommer hjem fra Grini har han mistet 28 kilo.

Mange kommer ikke tilbake til den lille øya Vinna. I årene framover skal det vise seg vanskelig å drifte fiskebruk uten arbeidskraft.

Høst, 2015: Fortsatt seiler måkene på vindkastene over havna i Hasvik. Det virker som de trives i den kalde vinden. Den store høststormen som værmelderne har varslet, viser seg å ikke slå inn for fullt denne kvelden. Flere i bygda ytret at det var tvilsomt at stormen skulle bli så sterk på øya slik den var lengre sørpå. Men de fortøyde likevel båtene sine godt. De tok ingen sjanser.

Ulf sier han ikke liker at det er kommuner som ikke tilbyr flyktninger et sted å bo. Han mener de som bestemmer ikke kjenner egen historie. Han sier det er synd og skam.

Han forstår at det er vanskelig å skaffe bolig, og at det nok krever mer å huse flyktninger i dag enn da han var 13 år.

Likevel, over 70 år etter husker han fortsatt sin egen historie.

Han husker den ene gangen han som flyktning ikke fikk kjøpe fisk på kaia i bygda og ble sendt tomhendt hjem. Han husker da familien ikke fikk fyre med den tørre veden. Og han husker årene etter krigen, hvor finnmarkinger i storbyene ble behandlet som fremmede. Uønskede.

Men han husker også skipperen som ga dem tak over hodet den vinteren og kvinna som serverte dem varm kjøttsuppe på overfarten til Tromsø.

Han husker de snille besteforeldrene som tok dem inn til dekket bord i Ålesund, og de vennlige innbyggerne i Torsken.

Og han husker jenta på trappa til domkirka i Tromsø og bestemora hennes.

– Gjestfrihet og forståelse, understreker han.

• Les også: En rask innføring: Tvangsevakueringa