Hopp til innhold

Andakter 2013

Morgenandakten tirsdag 24.desember

Endelig er den store dagen her. Dagen som ikke bare barn, men også mange oss voksne har gledet oss lenge til. Julaften inneholder så mye, men dagens innerste kjerne handler om at vi feirer at Gud ble menneske. Jul er underet at den opphøyde Gud lot seg føde inn i vår verden og i vår virkelighet. Han ble som oss og levde blant mennesker for at vi skal få leve med Ham. Så stor er Gud,- at Han ble liten for vår skyld. For å vise at ingen er for små til å kunne ha med Ham å gjøre. Gud er ikke bare opphøyet og fjern. Men Han er også menneskelig og hverdagslig fordi Han valgte å stige ned i vår hverdag som en av oss.

Morgenandakten mandag 23.desember

I går tente vi alle 4 lysene på adventskransen. Og i dag er dagen før dagen, med forventninger og de siste forberedelsene. Advent hører med blant de nydeligste tidene i året, synes jeg. I fire uker har høstmørket blitt brutt av alle lysene som ble tent i julegater, på stuebord, i vinduer og på adventskranser. Det er som om alle adventslysene har gjort det varmere både innvendig og utvendig disse desemberdagene som i store deler av landet har vært preget av vind og uvær. Lys vitner om håp i mørke. I tillegg til å lyse opp i desembermørket, har adventslysene også evnen til å smelte kalde sinn og til å tine noen menneskelige is-hjerter. Det er noe godt og varmt over advent, --- fordi vi fyller ventetiden med lys i mørke desemberkvelder.

Morgenandakten tirsdag 31.desember

Nyttårsaften! I dag forsvinner 2013 inn i historien for alltid. Foran oss har vi 365 blanke ark som til sammen skal danne boken 2014. Inntil jeg var 30 år reflekterte jeg ikke noe særlig over livet. Det var full gass hele tiden, uavhengig av dag, måned eller år. Ikke nødvendigvis noe galt i det, men man lærer jo litt underveis, både på godt og vondt. Jeg har lært at ut av noe fryktelig vondt, kan det komme noe veldig godt! Da jeg for noen år siden møtte veggen med et brak, og havnet i en krøll på gulvet full av angst og selvforakt, da måtte jeg lære meg å leve på nytt. Reise meg og våge livet en gang til!

Morgenandakten mandag 30. desember

2013 er i ferd med å ebbe ut, og med det, nok et år fylt med mange kriger, ondskap og katastrofer. Jeg skal slutte å klandre Gud for at det finnes så mye ondskap og galskap i verden! For selv om Gud er allmektig, og hans vesen er kjærlighet, så tror jeg han hadde blitt frikjent for all elendighet vi steller i stand her på jorden. Om vi tar for oss alle verdens utfordringer og problemer, hvor mange av dem kunne vært unngått eller eliminert om vi mennesker hadde handlet og forvaltet annerledes enn det vi gjør? Finnes det egentlig nok mat til alle? Finnes det egentlig nok medisin til alle? Finnes det egentlig nok penger og ressurser til alle? Finnes det egentlig nok kjærlighet til alle? Svaret er ja!

Morgenandakten onsdag 18. desember

Tre lys er tent. Tre ranke, lilla lys. Ventetida lyses sakte opp. Det som er i skyggene, trer fram. Er vi heldige, ser vi klarere. Men kanskje må vi da gjøre som i reven i ”Den lille prinsen” – å se med hjertet. ”Vi kan bare se klart med hjertet”, sier han til prinsen, ”det vesentlige er skjult for øynene.” Og så tenker jeg likevel at det er så mange ting vi kan se med øynene, om vi åpner dem, eller løfter blikket og ser utover oss sjøl.

Morgenandakten tirsdag 17.desember

Tre lys er tent. Tre ranke, lilla lys. Ventetida lyses sakte opp. Noe kommer til syne i skyggene. Og det er som om kropp og sinn tar tilbake minner og inntrykk. For hvert lys som tennes, kommer de tilbake. Minnene fra barndommens forventning, denne ”gledesegtiljul”-følelsen som var så tydelig, så fullstendig. Forventninga og forhåpninga om dette gode som skulle skje, de fine dagene som lå foran, oppmerksomheta og omtanken som lå i forberedelsene. Men slett ikke uten gnisninger, slett ikke uten slitenhet. Det skulle bare mangle.

Morgenandakten mandag 16.desember

Tre lys er tent. Tre ranke, lilla lys. Ventetida lyses sakte opp. Noe kommer til syne etter som øynene venner seg - dette er tida for å se i skyggene. Ut av skyggene i dag, trer døperen Johannes fram – denne mannen som var så uløselig knytta til Jesus, fra før de begge var født, og heilt inn i døden. Han var den som skulle gå i forveien. Han skulle forberede for den store gleda som skulle komme til jord og bringe frihet for menneskenes barn. Og det gjorde han – med glede, og sikkert også noe beven.

Morgenandakten torsdag 12. desember

«Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare», synger vi, men de færreste synger den som en salme om en Gud som skjermer sine mot ulykker og nød. For det vet vi ikke er sant. Det har livet vist. Det er fort gjort å jukse i faget sitt, for en ivrig prest eller predikant. Bare ved å forenkle litt, for eksempel for at barn skal forstå. Så skapes en Gud som hovedsakelig bruker sin lange tid på å stille opp som bodyguard, organisere englevakt, og redningtjenester for de heldige noen.

Norsk Presseforbund, logo.

Vi arbeider etter
Vær Varsom-plakatens regler
for god presseskikk.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund som behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål.

Nyhetstips 03030

Kontakt

Hjelp

Tjenester

Produksjon

Salg

Til toppen