Sorgen over Baneheia

Drapet som sjokkerte hele landet preger fortsatt Baneheia. Som innflytter kjente jeg stedet som en gjemt perle like ved sentrum av Kristiansand. Jeg brukte å ta en av stiene opp fra byen. Hundre meter opp en bratt bakke, så stod jeg midt i det flotteste turområdet.

Baneheia var på sitt beste på varme, solfylte sommerdager. Folk gikk tur eller løp på de mange stiene. Andre hadde satt seg godt til rette på en benk eller brygge. Små og store badet i oppdemte vann.

Det var nettopp på en slik dag at idyllen ble brutt i Baneheia.

Meldt savnet

Fredag 19. mai 2000, ble åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen og ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen meldt savnet.

Jentene var på besøk hos sine fedre som bodde på Grim, et boligområde tett opp mot Baneheia. De hadde fått lov til å gå å bade, men kom ikke hjem til avtalt tid. Etter hvert dro en av fedrene opp i heia for å lete etter dem. Jentene var ikke å se. Faren måtte gå hjem alene. Klokken 23.00 fredag kveld ble jentene meldt savnet.

Det blir lørdag morgen. Jentene har ennå ikke kommet til rette.

Britt Moe bor tett ved Baneheia. Klokka er fem om morgenen. Britt står på badet. Fra vinduet kan hun se mannskap fra Sivilforsvaret gå innover en av de mange veiene som leder inn til Baneheia. Hun har en ubehagelig følelse.

I løpet av dagen får jeg også med meg nyheten om at to små jenter har forsvunnet. Fra leiligheten ser jeg rett ned på Baheheia. Jeg har permisjon fra jobben fordi jeg har fått min førstefødte. Jeg har fått kjenne på morsfølelsen. Jeg håper at jentene har det bra og at de snart blir funnet.

• Les også: Vil ikke møte datterens drapsmenn

Leter gjennom søppelkasser og garasjer

Sola skinner og det er varmt. Britt Moe og familien sitter ute i hagen og nyter det fine været, men alt er ikke som det pleier å være på slike godværsdager. Over dem sirkler et helikopter. Politiet kommer. De går gjennom søppelkassen deres og sjekker garasjen.

Saken preger byen. Samtalene går på det som er så uforståelig, at to jenter kan forsvinne på en badetur, og det i selveste Baneheia. Bekymringen blir større for hver time som går.

Den lørdagen blir lengre enn andre lørdager. Jeg venter på å få vite noe nytt om jentene. Det begynner å gå opp for meg at det verst tenkelige kan ha skjedd.

Lørdag kveld er det ennå ikke noe nytt om jentene. Politiet holder pressekonferanse der de går ut med bilder av Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen.

Søndag blir søket utvidet til hele bymarka. Alle steder skal undersøkes. Militære, mannskap fra Sivilforsvaret og Røde Kors saumfarer området. De leter i ulendt terreng, utenfor stiene og mellom tette buskas. Fjellklatrere leter der andre ikke kommer til og dykkere søker i vannet.

Søndag kveld gir letingen resultater. Jentene blir funnet. De har ligget godt skjult av granbar. Begge er døde, drept av foreløpig ukjente gjerningsmenn. Håpet om en lykkelig slutt er borte. Idylliske Baneheia har blitt et åsted for den verst tenkelige forbrytelse.

Forandret Baneheia

I dagene og ukene etter blir skrittene på stiene i Baneheia færre. Mange slutter å ta turen opp. For meg er tanken om en tur i Baneheia helt utelukket.

Tanken skremmer også Britt og Ole Moe som har brukt Baneheia mye. Barna deres har ofte lekt der.

Den første tiden etter drapene, har hverken Britt eller Ole lyst til å gå opp i Baneheia. De bestemmer seg likevel for å fortsetter å bruke området, men holder seg unna stedet der jentene ble funnet. Det er ikke det samme å gå tur i Baneheia den sommeren. Det er merkbart mindre folk på stiene. Det er det også på benkene, på bryggene og i vannet.

Spørsmålene er mange. Hvordan kan noe slikt skje og hvordan kunne det skje i Baneheia? Hvem i all verden kan gjøre noe så grusomt?

Etterforskningen pågår for fullt. Folk i nærområdet blir kalt inn til avhør, en etter en, hver for seg. Politiet håper på nye spor i saken.

Den 31. mai arrangeres det minnemarsj i Baneheia. Parkvesenet har pyntet med stemorsblomster i mange farger langs stien jentene fulgte opp til Baneheia. Mellom to- og tre tusen har møtt opp, både voksne og barn. Marsjen går fra Grim og opp til badeplassen. Et lite stykke unna åstedet blir blomster og bamser lagt ned til minne om jentene som aldri kom hjem. Noen har skrevet en siste hilsen på en lapp. Mange gråter.

Gjennombrudd i saken

Fire måneder senere, den 13. september 2000, blir to unge menn på 19 og 21 år arrestert. Begge bor like ved Baneheia. Under avhøret kommer det fram at guttene skal ha lokket med seg jentene opp i et skogholt for å se på noen kattunger. I skogholtet ble jentene voldtatt og drept.

I 2002 blir Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen dømt for voldtekt og drap. Kristiansen blir dømt til forvaring med en tidsramme på 21 år og 10 års minstetid. Andersen blir dømt til 19 års fengsel.

Mange år senere møter jeg Margrete Gjerløw i Baneheia. Hun er på tur med hunden sin. Når hun får spørsmål om hva hun husker fra den solrike helgen i 2000, begynner tårene å trille. Hun husker det altfor godt.

Gjerløw bodde på Grim. Hun visste godt hvem Lena var. Få dager før jentene ble meldt savnet, hadde Gjerløw sett Lena og faren gå forbi på gata utenfor huset sitt. De lo og tullet og hadde det påfallende fint sammen.

Gjerløw hadde selv barn, den yngste var ti år gammel. Hun tenkte på jentenes foreldre, på hvor vondt det måtte være å miste et barn og den ekstra smerten det måtte være å miste et barn på en slik måte.

I likhet med Britt og Ole Moe, fortsatte Gjærløw å bruke Baneheia. Hun merket også at noe var forandret. På sine turer traff hun sjelden folk. Hun syntes det var en forferdelig stemning i Baneheia. Den kjente hun på hele sommeren. Den vonde følelsen var der den påfølgende sommeren også.

Nesten som før

Baneheia-saken fikk stor oppmerksomhet i media. Det for meg, litt gjemte Baneheia, ble kjent for hele landet. Ennå i dag er Baneheia forbundet med det som skjedde der for 15 år siden.

Det tok flere år før jeg selv på nytt tok i bruk stiene i Baneheia. Siden da har det blitt mange turer i området.

Med årene har folk har tatt Baneheia tilbake. På finværsdager yrer det av liv. Folk går og løper på stiene. De lufter hundene og tar en pause på en av de mange rødmalte benkene. Mange benytter bryggene og badeplassene. Alt er tilsynelatende slik det var før hendelsen den solfylte helgen i mai 2000.

Britt og Ole Moe holder seg ikke lenger unna området der jentene ble tatt av dage. Når de passerer stedet, hender det ofte at de snakker om det som skjedde. Tankene går til alle familiene som ble rammet.

Margrete Gjerløw opplever at tanken ofte streifer innom to små jenter. Hun tror det vil ta lang tid før sorgen som ligger over Baneheia blir helt borte.

Det som skjedde er langt fra glemt.