Side 3-gutta

Det er ikke sånn at de vil være vanskelige. Men Petter Soleng Skinstad ser litt bekymret ut der han setter seg i sofaen og tar en slurk av kakaoen han har hentet i automaten på Toten Treningssenter.

De fant et hull i kalenderen til å møte oss. De ville gjerne stille opp, satte gjerne av hele dagen, bare det ikke var for nært NM, og bare de fikk nok tid til å trene. Og til å ta en middagslur midt på dagen. Det var uansett ikke det der som bekymret dem mest. Det som har gjort dem litt engstelige, er noe helt annet.

– Vi er litt redde for at du skal fremstille oss som... stakkarslige, sier Soleng Skinstad, mens kameraten Eivind Klemoen i den andre sofaen nikker bekreftende.

– For vi er tvert imot veldig heldige og priviligerte. Vi har valgt dette helt selv. Det er veldig viktig å få frem.

Det knirker i sofaen når han lener seg lengre bak.

– Men det stemmer nok at vi er to sånne som du ville møte.

Det erkenorske fenomenet

NM, 2014, 15-kilometer klassisk

Nr. 50: Petter Soleng Skinstad
Nr. 58: Eivind Klemoen

Vi har en unik situasjon i Norge.

Her finnes det omtrent 100 menn som skiforbundets langrennssjef Åge Skinstad hvert år har et lite ekstra øye på, i tillegg til de han følger gjennom landslagssystemene.

Vi mener ikke juniorløperne, eller de som trener ganske jevnlig og stiller opp i renn nå og da. Vi mener de voksne mannfolka som trener beinhardt og målrettet for å bli verdens beste langrennsløper.

Og som ikke er i nærheten av å være aktuelle for verken landslag eller verdenscup.

– Det er flere som satser på langrenn i Norge enn i alle andre land. Det er en helt enorm interesse for langrenn her, sier langrennssjef Åge Skinstad.

Disse hundre har dukket opp på tv-skjermen din denne uken.

De smiler mot kameraet, peker på klubblogoen på lua, før de beiner avgårde inn i NM-løypene på Røros. Dette er deres utstillingsarena.

Og så forsvinner de, i alle fall for deg som er tv-seer, for man hører ikke mye om 50.-plasser.

Petter Soleng Skinstad, som for øvrig er langrennssjefens 25 år gamle sønn, er en av disse hundre mannfolka. Den 24 år gamle Klemoen, også.

Det er her bekymringen slår inn. For hvordan forklare at man helt frivillig velger bort alt annet for å leve ut en drøm, for så ende som nummer 50, uten at man fremstilles, som de selv sier, som stakkarslige?

For Petter Soleng Skinstad og Eivind Klemoen er det hele nemlig så enkelt, men de er litt usikre på om andre vil forstå det. At de rett og slett bare har valgt det de fleste i Norge er heldige nok til å kunne gjøre, nemlig å drive med drømmeyrket.

– Vi elsker dette. Vi synes vi har verdens beste jobb. Mange spør om jeg ikke tror jeg kommer til å angre. Jeg tror jeg vil angre mye mer hvis jeg ikke gir det et skikkelig forsøk. Jeg ser ingen ende på karrieren min, sier Soleng Skinstad.

Nåløyet

Nivået på bredden i norsk herrelangrenn er skyhøyt - og jevnt - på grunn av sånne som disse to.

For en norsk mann hjelper det ikke nødvendigvis å ha trent to ganger om dagen så lenge man kan huske, studere hva de beste gjør, spise bare den riktige maten.

Det er så mange andre som har gjort akkurat det samme.

– Jeg tror jeg hadde vært landslagsløper for de fleste andre nasjoner, men så er jeg fra Norge, da, sier Soleng Skinstad og trekker på skuldrene.

– Det er så mange om beinet, sier Klemoen og smiler, mens han tråkker i vei på en ergometersykkel. De er kommet i gang med den første av dagens to treningsøkter.

Under tremila med skibytte i NM i fjor skilte det ikke mer enn ett minutt mellom vinneren Martin Johnsrud Sundby og han som ble nummer 14, Martin Løwstrøm Nyenget.

Som langrennssjef Skinstad sier:

– At vi har en så god bredde er noe av det som Norge til verdens beste langrennsnasjon. Når så mange presser bakfra, må alle hele tiden gå i seg selv og yte litt ekstra.

Den samme tendensen finnes ikke på kvinnesiden. Der er det stort sett kun juniorløpere som banker på døren bak et par titalls hardtsatsende damer.

Klemoen og Soleng Skinstad er vant til at enkelte hever øyenbrynene når de forklarer at jo, yrket deres er å være skiløpere - på heltid. Og nei, de er ikke på landslaget.

– Når man går på videregående er det ingen som reagerer når du sier at du satser på langrenn. Men etter man når en viss alder, er det som om samfunnet mener det er en del ting du skal gjøre. Å gå på ski på heltid er vel ikke en av dem, sier Klemoen.

Han har studert psykologi, men i fjor bestemte han seg for å slutte og heller satse kun på idretten i en periode.

Soleng Skinstad har på sin side brukt snart syv å på å, nesten, ta en bachelor i journalistikk.

– Men egentlig var det flere som reagerte for noen år siden. Nå tror jeg mange har begynt å få med seg at det finnes privatlag, og at mange som ikke er på landslaget også kan være skiløpere på heltid, legger Klemoen til.

God nok for Northug

Hva skiller en middels god skiløper fra en veldig god en? Det er et spørsmål som både Soleng Skinstad og Klemoen har måttet stille seg noen ganger.

Er det treningsmengden?

Neppe. Soleng Skinstad trener 900 timer i året, mer enn mange på landslaget. Klemoen trener over 700 timer i året, og øker stadig.

Er det kunnskapen?

Trolig ikke. Soleng Skinstad kjenner de fleste i skimiljøet, har lært seg de fleste knep og treningsteorier.

Er det motivasjonen?

Aldri i verden, vi bygger frivillig hele livet rundt neste trening og neste renn, sier de to.

Den lille forskjellen, som utgjør så mye, er ikke lett å få grep om.

Det er her vi for eksempel kan skru tiden tilbake til juli i sommer.

Langs veiene i alpelandskapet i italienske Seiser Alm glir en gruppe solbrune menn i bar overkropp avgårde på rulleski.

De ser like ut, der de setter stavene i asfalten på samme tid, skyver fra med beina og drar seg oppover bakkene som et lokomotiv.

Selv ikke han med den lyse luggen skiller seg ut. Det er verdensmesteren Petter Northug. Han har tatt med seg blant andre Klemoen og Soleng Skinstad på sin årlige samling i Italia.

De er nemlig mer enn gode nok til å få trene jevnlig med både Northug og andre landslagsløpere. På trening kan de fremstå som helt jevngode, men når de møtes igjen i konkurranse er forskjellen plutselig stor.

– Northug gjør det bittelitt bedre enn oss på hvert eneste stavtak. Når man går 15 kilometer eller lengre blir den lille forskjellen plutselig til et halvt minutts forsprang, sier Soleng Skinstad.

– Det er først mot slutten av en økt vi merker forskjell. Da har han gjerne mer å gi enn oss, spesielt hvis det er en intervalløkt, sier Klemoen.

Ofrer ingenting

Kunne det vært ham?

Det var det som kvernet i hodet til Soleng Skinstad der han lå i sykesengen, nok en gang, og så jevngamle kamerater konkurrere for Norge.

I mange år ble det snakket om at han var Norges kommende langrensstjerne.

Han som i dåpsgave fikk en spesialsydd langrennsdress av gudfaren Bjørn Dæhlie. Han som har en far som var eliteløper og en mor som var profesjonell håndballspiller.

Han som vant junior-NM og hele tiden tok nye steg.

Helt til det sa stopp.

Mens andre rykket fra kjempet Soleng Skinstad seg gjennom kyssesyken, twar og mykoplasma. Først de siste sesongene har vært relativt problemfrie.

– Eivind har også hatt sin del av sykdom. Det er nok litt av forklaringen på hvorfor vi ikke er helt «der oppe». Å være frisk er selvsagt en fordel når man skal bli god, men det er mange andre som også har slitt, sier Soleng Skinstad.

Ikke en eneste gang har han vurdert å gi seg.

– Hva ofrer dere?

– Ingen verdens ting. Det er dette jeg helst vil drive med, og da gjør man det som kreves. Det er ikke noe jeg savner, sier Soleng Skinstad kontant.

Han kikker bort på Klemoen, som ikke ser ut til å ha innvendinger.

– Men det er klart, av og til får man jo for eksempel lyst til å gå på kino. Men så ser man at filmen starter litt seint. Uansett er det ikke noe jeg ser på som et tap. Jeg kan ta igjen alt sånt senere, sier han.

De kommer riktignok på noen ting som gjør at de skiller seg litt ut fra folk flest. Blant annet at de aldri har vært på en vanlig ferie.

Det nærmeste er turene til Mallorca.

– Men dit reiser vi først og fremst for å sykle og trene, sier Soleng Skinstad.

I fjor reiste han en tur til Island.

– Men det var for å gå et spesielt turenn som er der, sier han, og legger til:

– Jeg var innom én kafé, da.

– Men vi har vært utrolig mange steder likevel, sier Klemoen.

– Ja. Vi er på treningsleir og går skirenn over hele verden. Vi opplever mye som de fleste andre aldri får oppleve, sier Soleng Skinstad.

Ventet i 10 år

NM, 2012, 15 kilometer friteknikk

Vinner: Martin Johnsrud Sundby

Nr. 19. Chris André Jespersen

Er det realistisk at to skiløpere kan slå gjennom når de nærmer seg 25 og 26 år?

Det er en del ting som tyder på det.

Tour de Ski, 2013

Vinner: Martin Johnsrud Sundby

Nr 2: Chris André Jespersen.

En som er med på å gi håp for slike som Soleng Skinstad og Klemoen, er landslagets Chris Jespersen.

I likhet med Soleng Skinstad var han god på juniornivå. I 2003 ble han til og med juniorverdensmester. Og i ti år så det ut til at det skulle bli hans største triumf.

Først i 2013, da Jespersen rundet 30 år, begynte ting å løsne.

Han kom på pallen i verdenscupen, ble nummer to i Tour de Ski, fikk være med til OL. Som 31-åring ble han landslagsløper for første gang.

Jespersen har flere ganger forklart at tålmodighet kan være den viktigste øvelsen å mestre på vei mot toppen.

– Jeg har aldri gitt opp troen på at jeg kan nå toppen. Og som regel har jeg hatt minst ett godt løp hver sesong. Det har vært nok til å gi meg ny motivasjon, sier Jespersen.

Soleng Skinstad og Klemoen kjenner seg igjen i dette.

– Jeg tror resultatene mine fra da jeg var junior gjør det enklere å holde på troen. Det må jo bety at jeg har ett eller annet i meg, sier Soleng Skinstad.

Langrennssjef Skinstad understreker også at i langrenn er det ganske vanlig at man trenger en del år på baken før man blir skikkelig god.

– Chris er ett av eksemplene på at det er mulig. Tålmodighet og langsiktig jobbing. Det er alfa omega, sier han.

– Men hvorfor er det egentlig så mange som vil satse på langrenn i Norge?

– Det kommer nok av den generelt store interessen nordmenn har for langrenn. Det er populært å gå på ski. Foreldre tar med ungene sine ut på tur, det er blitt populært å gå turrenn, Birkebeineren og sånn. Det gjør at veldig mange blir kjent med sporten, sier Skinstad.

Skinstad junior trekker frem et annet aspekt.

– Velstand. Det er mulig å satse i Norge selv om man ikke får lønn av landslaget, sier han.

Selv finansierer de to satsingen sin gjennom noen personlige sponsorer, samt de som klubbene har knyttet til seg, i tillegg til noen småjobber her og der.

Knekte koden

NM, 2015, 15-kilometer friteknikk

Nr. 21: Petter Soleng Skinstad

Nr. 40: Eivind Klemoen

En uke etter møtet med NRK på Gjøvik går Soleng Skinstad et av sitt livs beste løp.

Noe han nesten synes er litt rart. Han lader opp med å se videoer av skirenn, bla seg gjennom Instagram. Han tester ikke en gang skiene sine før han gyver løs på 15-kilometeren på Røros og, som han sier, «bare går».

Han blir nummer 21, noe som er en grei forbedring fra fjorårets 50.- og 85-plass, og et av de klareste lyspunktene siden han ble rammet av sykdom for flere år siden.

– Jeg har hatt så få positive opplevelser på ski de siste årene, men nå føler jeg at jeg har knekt koden litt, sier han.

– Hvor viktig var dette for motivasjonen din videre?

– På et tidspunkt må man vel begynne å vise noe om man fortsatt vil ha en del folk i ryggen. Men jeg elsker å gå på ski. Jeg ville ha fortsatt uansett, jeg, sier han.