Reven som fikk egen advokat

Denne historien starter med et drap og slutter med et skudd.

I vinter ble det mye rabalder i kongens gamle skog på Bygdøy. Så mye at en pølseglad rev måtte få hjelp av advokat.

Den ene dagen tigget Mikkel rev mat som en lydig hund. Andre dager skremte han voksne folk så de måtte forsvare seg med brøl og kjepp.

Det var noe som ikke stemte.

Drapet

Det var siste helgen i februar i år, to små hunder var ute og luftet seg på plenen i en inngjerdet hage på Bygdøy. Etter flere kalde dager var det endelig plussgrader.

Hundene var av rasen Pomeranian. Ofte kalt Pom, ofte kalt søt. En av verdens mest populære selskapshunder, kjent for å være hengivne og kjærlige.

Sol het den ene hunden som var ute i hagen. Halvannet år gammel og knappe to kilo tung. Ikke tyngre enn at du kan putte den i veska, ikke større enn at den får plass i kjeften på en rev. Det var det siste stedet den havnet, dessverre.

I tigerstaden Oslo bor det mange ville dyr. Elg, ulv, rådyr, hare, grevling og rev.

Men forholdet mellom mennesker og ville dyr kan fort bli anstrengt i urbane strøk. Særlig når dyrene ikke holder seg ute i naturen, der vi synes de hører hjemme.

Hva får et rovdyr til å stjele mobiltelefoner, sko og nøkler? Og hvordan hadde du reagert om du våknet i senga med reven på dyna?

Slike revestreker har skjedd i Oslo før. Men denne våren ble det verre.

For reven på Bygdøy rasket til seg noe den ikke burde: Hunden Sol.

– Plutselig kom reven byksende over gjerdet inn i hagen. Den tok Sol i munnen og løp, forteller hundeeieren.

Reven levde virkelig opp til sitt dårlige rykte som både ond og slu, og nå hadde den drept menneskets beste venn.

På Facebook ble det snart advart mot reven som var lett å kjenne igjen: Et slags arr eller merke over det ene øyet ga den et særegent utseende.

Folk delte seg i to leire: Noen mente at reven måtte avlives fordi den var farlig for både mennesker og firbente. Andre heiet på reven og dens rett til å leve. Folk burde heller passe bedre på dyrene sine.

Men det store spørsmålet var: Hvorfor oppførte reven seg så rart? Sint det ene øyeblikket, nesten tam det neste.

Svaret skulle både overraske og plage dem som likte den best.

Rockeren og reven

– Det var en fantastisk opplevelse. Helt herlig!

Ståle Redalen forteller om sin første og eneste nær-reven-opplevelse. Han har sett rev før, men aldri vært så tett på som dette.

Det var 13. februar, en av vinterens kalde, klare formiddager. Hunden Sol hadde bare to uker igjen å leve, men det var det selvsagt ingen som visste.

– Jeg strakk fram hånden, og reven kom uredd bort til meg, snuste og bet litt sånn forsiktig som katten min pleier. Den virket nysgjerrig og snill.

Ståle er rockemusiker med eget band og fortid i black metalgruppa Mayhem. Nå bor han på Bygdøy, tett på naturen, i byen.

Nede ved sjøen denne dagen skjedde det endelig. Han møtte selveste Mikkel på nært hold.

Kanskje håpet reven på en matbit. For rever spiser det meste; skogmus, fugl, ekorn, rotter og lemen.

Mer urbane rever, som lever tettere på folk, spiser gjerne matavfall og tar seg en pølse om sjansen byr seg.

«Det koseligste jeg har vært med på ever» skrev Ståle på Facebook, etterfulgt av tre røde hjerter.

Han er en sånn som bryr seg om andre. Hver formiddag mater han kråkene i området med et helt brød. Så drar han på jobb og deler ut mat til byens løse fugler som står i kø utenfor Evangeliesenteret.

Denne våren hadde han brydd seg en god del om rever også.

Et par uker senere kom nyheten. Først var det en umulig tanke, at den vakre rødreven som hadde snust på hånden hans hadde drept en hund.

Men merket i revens panne var det samme, og snart kom det flere historier om reveangrep.

Uansett ønsket Ståle å se reven igjen, han var fasinert og betatt.

Så nå holdt det ikke med flaks. Han bestilte seg en revelokker, en liten dings som jegere bruker under jakt. Når du klemmer på den piper det, litt som en babyleke. Men for reven høres det ut som noe spiselig, en hare i nød eller en halvdød fugl.

Kanskje reven og rockeren ville møtes igjen før det var for sent?

Reven og rikmannen

På myke skogsstier på Bygdøy er det historisk sus i tretoppene. Forbi Kongsgården, opp Batteribakken, over Dronningberget, ned mot Paradisbukta.

Her er vikingskip og folkemuseum, og flere av de 3700 Bygdøy-beboerne er eiere av landets dyreste eiendommer og hus.

Og antall rev? Ekspertene mener det kan være mellom 10 og 20. Det er garantert flere rikfolk enn rev på Bygdøy.

En av dem er Christian Ringnes. Milliardær, investor og kunstsamler. Noen vil kanskje driste seg til å kalle han en gammel ringrev. I hvert fall liker han rev, selv om han også er en ivrig jeger.

I anledning egen bursdag oppfordret han venner på Facebook til å støtte revesaken, og skrev:

«Jeg fremstår både kjekk og pen. Jeg takker dere hver og en!

Kan jeg få be om gjerning god? En rev på Bygdøy har sitt bo. Kommunens menn vil dens liv ta. Det er slettes ikke bra.

Kan jeg få be om underskrift for revens liv. På linken her, da blir jeg glad»

Underskriftskampanjen for å redde reven var i gang.

– Det er så enkelt som at utseendet har noe å si. Reven er flott og vakker. Den store halen, ja, og så er den en del av folkeeventyrene, sier Christian Ringnes.

Han hadde hatt rev i sikte flere ganger, men latt være å trekke av.

I store deler av landet er det lov å jakte på rev ni av årets måneder. Rødreven er ikke en truet art, men særlig god på smak er den visst ikke.

Christian hadde tenkt mye på hva det kunne være med den aggressive reven. Var den syk? På 80-tallet fikk mange rever den smittsomme hudsykdommen skabb, som også kan endre dyrets adferd.

– Men jeg har aldri sett en skabbete rev her på Bygdøy.

Debatten om hva som burde skje med reven hardnet til. Hva om den hoppet opp i en barnevogn og skadet et barn? Det hadde skjedd før, i Finnmark for noen år tilbake. Flere sa rett ut at de ville bli kvitt reven.

Andre ville beskytte den, og snart hadde beboere på Bygdøy hyret en advokat.

Var det nok til å hindre at revefellen ble satt ut?

Revens advokat

– Hallo, er det revens advokat?

– Ja, det stemmer.

– Hva sa reven om alt dette?

– Jeg har aldri truffet min klient dessverre, bare sett han på film og bilder.

Vegard Bø Bahus er en dyrekjær advokat i Kristiansand. Han har forsvart både hest, hund og katt før, men aldri en rev. Dette var første gang.

– Min jobb var å forsøke og hindre at reven ble avlivet, sier Vegard.

Han har skrevet bok om dyrs rettsvern, og kort fortalt: Hvis menneskene virkelig ønsker en rev død og begravet, så har den ikke mange paragrafer å slå halen i bordet med.

Hadde reven vært et husdyr eller en truet art som ulven, ja da hadde den vært lettere å forsvare. Advokaten gjorde likevel det han kunne.

Nå gjaldt det å overbevise Oslo kommune, og det var han ikke alene om. Hos bymiljøetaten i Oslo kimte telefonen og e-postene haglet. Noen truet, andre gråt.

Da drapet på den lille pomeranian-hunden ble kjent, dukket det opp tre nye historier i avisene.

– Den kom som et lyn ut av skyggen med en hvesende lyd, fortalte en hundeeier til Aftenposten. Han måtte å jage reven med sin egen krykke.

En annen måtte løpe vekk med en stor, livredd hund i armene, skrev lokalavisa Vårt Oslo.

Det tredje angrepet skjedde ved Paradisbukta. Henny C.K. Wang som bor rett ved Kongeskogen var på kveldstur med hunden sin, Samo. Plutselig var reven der.

– Det virket som den jaktet på Samo, og da var jeg rask med å heise han opp i selen og kaste han oppi nærmeste søppelkasse.

Dette var et tips Henny hadde hørt i en podkast om hva man kan gjøre hvis hunden blir angrepet av andre hunder.

Henny hadde alltid syntes det var gøy med dyrelivet på Bygdøy, spesielt med revene.

– Jeg vil gjerne ha rev i skogen her, se den i hagen min. Men akkurat denne reven virket dessverre ikke helt normal.

What does the Fox say?

Reven lå skikkelig tynt an nå.

Nå ble revefellen i Oslo kommune tatt fram for første gang på mange år. En levende-felle, en kasse med en godbit i, som ikke skader reven, men fanger den.

Rockeren Ståle og rikmannen Ringnes var to av mange som var kritiske. De fryktet kommunen kom til å ta feil rev, og var det virkelig nødvendig å avlive?

Fellen ble plassert i en privat hage på Bygdøy, men ingenting skjedde. Etter fem døgn ble den tatt inn igjen, uten rev.

Alle som heiet på Mikkel pustet lettet ut, andre gikk kveldstur med hjertet i halsen. Hørte man godt etter en sen kveld, kunne man høre hva reven sa:

Men er rever virkelig så skumle og slu i virkeligheten som i de gamle eventyrene? Der har Mikkel blitt framstilt som løgner, tyv og morder i flere hundre år.

I dag er vi litt mer begeistret for reveskikkelsen. I Hakkebakkeskogen lover Mikkel å bli vegetarianer, og han sjarmerer oss med dans og sang i videoen «What does the Fox say».

Reven er oppfinnsom og veldig nysgjerrig. Den kan leke med en ball, kose seg på trampolinen og liste seg inn i huset og rappe tøflene dine.

– Det mest overraskende med rever er hvor lekne de er, sier forfatter Andreas Tjernshaugen. Han kaller reven et katteaktig hundedyr.

– Den er i slekt med hunden, men oppfører seg litt som katten.

I den nye boka «Reven. Portrett av et villdyr», skriver Andreas at det er typisk rev å være vilter, modig, intelligent og tilpasningsdyktig.

Det er også typisk rev å være sulten. Den spiser hele tiden og er nesten altetende. Finner den ikke Klatremus trekker den mot folk.

Men var Bygdøy-reven med arr over øyet sulten på hund, ekte hotdog?

– Nei, reven drepte nok ikke hunden for å spise den. Kanskje den så på kjæledyret som en konkurrent den måtte forsvare seg mot, for å sikre seg mat, sier revebokforfatteren.

Mater du en rev vil den komme tilbake for å få mer. Gradvis blir den mindre sky og ser på mennesker som mulighet for mat.

Men å mate ville dyr kan gå helt galt.

Dødsdommen

Halvannen uke etter at reven løp av gårde med en hund i kjeften, var det slutt. Flere klager og nye hendelser gjorde at revefella ble satt ut for andre gang.

Nå hjalp verken dikt fra Christian Ringnes eller flere hundre underskrifter på reveoppropet.

Natt til 11. mars ble reven fanget, og kort tid etter avlivet med et skudd i hodet.

Den ble straks sendt til undersøkelser, for kanskje fantes det andre forklaringer på den merkelige oppførselen?

Det var flere år siden Oslo kommune hadde tatt livet av en rev. Det var høyst uvanlig. Selv om byens innbyggere ofte klaget på både bråkete grevling og hissige måker, så fikk dyrene alltid leve.

– Jeg synes det var utrolig trist at det endte slik, sier naturforvalter Tea Turtumøygard i Oslo kommune.

Hun er biolog, matmor til to katter og glad i alle dyr. Tea synes det er vi mennesker som må tilpasse oss de ville dyrene, ikke omvendt.

Den siste tiden hadde hun fått merke presset fra begge sider i revekonflikten. Ikke alle forsto at revens skjebne var noe bymiljøetaten bestemte, ikke Tea.

Det kom meldinger fra sinte Bygdøy-folk som ville holde henne personlig ansvarlig dersom reven skadet et barn. Andre tryglet om at reven måtte få leve. Noen kalte henne revehater.

Ufrivillige møter med ville dyr kunne få folk til å klikke, og i fjor fikk Tea konkrete trusler: «Vi vet hvor du bor». Det handlet om rev da også.

Som dyrevenn, men også viltforvalter var det ikke lett å stå i stormen som blåste.

Men hvorfor måtte kommunen avlive, kunne ikke reven bare flyttes til en større skog?

– Den ville fått problemer med å finne mat selv et helt nytt sted, sier Tea.

Mange mente reven måtte ha en sykdom, den virket jo ikke normal. På Veterinærhøyskolen ble det undersøkt om det var den sjeldne sykdommen rabies, hundegalskap. Svaret var nei, det var lite galt å finne.

Litt uvanlig var det at reven manglet tre hjørnetenner, noe som kan ha gjort det vanskeligere for den å skaffe mat selv. Ut over dette, reven var frisk som en fisk.

Den mest sannsynlige årsaken til revens uvanlige oppførsel var både enkel og trist:

Mennesker. Den ble matet over lang tid og dermed avhengig av folks servering.

Selv om Mikkel virket snill når han tigget ved grillen, var han også en vill rev som skulle beskytte sin antatt drektige make. Det kunne forklare hvorfor han virket aggressiv mot hunder og hundeeiere.

– Trolig så den på hunder som trusler mot sitt område og sin familie. Rever er territorielle dyr, sier naturforvalter Tea.

Hun syntes folks engasjement for revens var ekstremt, men også rørende.

– Det er fantastisk at folk bryr seg så mye om et vilt dyr, sier Tea Turtumøygard.

Men ville folk slutte å mate rever nå?

Forsto de som lokket med en godbit at en liten rev heller burde finne sin egen mat?

Mange hadde gjort reven en bjørnetjeneste, og nå var det på tide å si ifra.

Den siste revejakta

– Den stolpen her, den er kjempebra!

Fire jenter hopper og spretter mellom lyktestolper ned mot stranden på Huk. I hendene har de plakater med et viktig budskap.

Det har gått noen uker siden reven ble avlivet, men barna har ikke glemt den, og nå har de en ide.

Det hadde nemlig vært mye rev i koronatiden. Bygdøy er et populært turområde og rundt bålene hadde grill og wiener sittet løst det siste året. Det var fest hver kveld for en uredd, sulten rev.

– Den satt som en lydig hund ved bålpannen i hagen og tigget. Vi syntes det var veldig gøy, forteller pappa til to av jentene, Andreas Gyrre.

Han var en av dem som ønsket at reven måtte få leve. Og han var også en av mange som ga reven noe å spise.

I ettertid innser han at matingen var med på å skape problemet, og dermed revens triste skjebne. Selv om de bare mente å være snille.

Barna ble lei seg da reven ble skutt, og det var de ikke alene om.

Samme kveld som plakatene med «Ikke mat reven» er på plass, høres en merkelig piping bak vikingskipsmuseet.

Det er Ståle Redalen som står ved Folkemuseet og klemmer på en grønn gummi-dings, revelokkeren.

Han hadde vært ute noen kvelder før og pepet, men ingen rev har ennå latt seg lokke fram.

Det er noen uker siden sjokket. At reven ble avlivet gjorde sterkt inntrykk på Ståle, han måtte gjøre noe. Mens milliardæren Ringnes skrev dikt til reven, laget rockeren på Bygdøy en ny låt:

«Fox in the trap». Reven i fella.

– Jeg gråt da jeg fikk vite at reven var skutt. Voksen mann, jada, men jeg er et følelsesmenneske. Jeg brydde meg virkelig om den reven.

Ståle ble inspirert til å jobbe. Revelåta bli spilt inn i studio med bandet Noizy Trip, og noen uker senere lå den klar på YouTube.

Nå har han bare lyst å se en ekte rev igjen.

Etter nesten to timer med pip og pip skjer det. Helt innerst på plassen, i mørket, løper en rev over plassen. Den hvite haletippen er ikke til å ta feil av.

Ståle smiler og nynner på den nye revelåta:

(Utdrag fra «Fox in the trap» er gjengitt med tillatelse fra bandet Noizy trip. Lydopptak av reven er gjort av Øyvind Brådalen)