Norges to ansikter i regnskogen

– Hvis dere kunne sett alt som gruvedriften har drept, ville dere få lyst til å gråte. Naturen er borte, den får vi aldri tilbake, sier Aluizio Silverio dos Santos.

Det er vanskelig å forestille seg de ødeleggelsene som 78-åringen prøver å forklare oss. Aluizio sitter ved et bord under et tre. En kvinne med et barn ligger i en hengekøye og sover.

Vi er timevis med speedbåt oppstrøms Trombetas, en sideelv fra Amazonas-floden, i delstaten Pará.

Noen få enkle hus ligger i skråningen ned mot elva. Den lille bosettingen er omgitt av uberørt natur. Stillheten avbrytes bare av og til av lyder fra dyrelivet. Alt virker harmonisk.

Likevel er Aluizio bekymret. Det handler om noe som skjer ikke langt fra der vi sitter, i et område Brennpunkt har blitt nektet adgang til.

– Avskogingen er en tragedie for oss. Det er som å miste et familiemedlem, sier Aluizio.

Den sorte huden røper at han er en quilombola, en etterkommer av afrikanske slaver, som for flere hundre år siden rømte fra koloniherrenes plantasjer inn i Brasils regnskog. Der fant de sin frihet.

I flere generasjoner har det bodd quilombolaer her i Tapagem. Ingen visste om dem. De levde isolert langt inne i Amazonas, som indianerne.

Helt til gruveselskapet og Norsk Hydro kom til Trombetas på 1970-tallet. I dag står maskinene klare til å krysse grensa inn til Tapagems tradisjonelle områder.

– Jeg er redd vi skal miste den fantastiske plassen vi har, sier Aluizio.

Han tar fram et stort kart over Trombetas og legger det på bordet. Viser det virkelig et vernet regnskogsområde?

– Mot økologisk kollaps

– Myndigheter, selskaper og organisasjoner må gjøre mer. Ellers styrer vi verden mot økologisk kollaps!

De kraftige advarslene kom fra klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) i fjor sommer. Han reagerte på nye tall som viser en dramatisk økning i ødeleggelsene av verdens regnskoger: Hvert eneste minutt av 2017 ble et område tilsvarende 40 fotballbaner hogd ned.

Ikke minst gjaldt de negative tallene regnskogen i Amazonas.

Siden 2008 har Norge betalt Brasil over 8 milliarder kroner for å redde den samme skogen.

«Dette er et svært viktig klimatiltak.»

«Å bevare regnskogen er avgjørende for at vi skal klare å ta vare på det store biologiske mangfoldet som er bevart der.»

Slik beskriver Regjeringen på sin hjemmeside hvorfor det er så viktig å gi penger for å bevare regnskogen i Brasil.

Og slik har skiftende norske ministere argumentert for regnskogsmilliardene siden daværende statsminister Jens Stoltenberg lanserte den norske ideen under klimakonferansen på Bali i 2007.

Det å redde regnskogen har vært oljenasjonen Norges trumfkort på alle klimakonferansene siden Bali. Fordi Amazonas er verdens lunge, den tar opp og lagrer CO₂, som vi har forurenset atmosfæren med.

Gruvedrift i vernet regnskog

Aluizio Silverio dos Santos peker på kartet som han har lagt utover bordet under treet.

– Dette er platåer med mineralforekomster av bauxitt. Og de ligger innenfor våre tradisjonelle landområder.

Kartet viser et 444.000 hektar stort vernet regnskogsområde i Trombetas, som heter Saracá-Taquera Nasjonalskog.

Det samme området er gjennomhullet av konsesjoner for utvinning av bauxitt, som finnes i store mengder her på platåene.

Faktisk er en tredjedel av Saracá-Taquera Nasjonalskog lagt ut til gruvedrift, ifølge den brasilianske urfolksorganisasjonen CPI.

Det er her Norsk Hydro henter bauxitt, mineralet som brukes i produksjonen av alumina i selskapets kontroversielle raffineri lenger øst i Amazonas.

Gruvebedriften Mineração Rio do Norte (MRN) startet utvinning av bauxitt i 1979.

Det skjedde under militærdiktaturets tid i Brasil. Protester fra quilombolaene i området var nytteløst den gang.

– Da gruvedriften startet her, var folk redde. Mine besteforeldre forteller at de var redde for de hvite og gjemte seg, for dette var under diktaturet, forteller 51 år gamle Manoel Edilson Santos de Jesus, som bor i Boa Vista, en av de andre quilombola-samfunnene i nærheten.

I 1989, etter at militærdiktaturet hadde falt, ble Saracá-Taquera Nasjonalskog opprettet. MRNs gruveområde utgjorde da et veldig lite område i den sørøstlige delen av verneområdet.

Men ettersom behovet for bauxitt økte, utvidet gruvene seg. Nye veier ble bygget og nye felt åpnet opp – stadig lenger inn i den vernede skogen.

Google Maps satellittbilder viser hvordan MRNs gruver har utvidet seg:

Grafikk: Morten Skramstad/NRK

Helt siden gruvedriften startet, har Norsk Hydro hatt fem prosent eierandel i MRN. Men det norske selskapet har siden 2011 sikret seg kontrollen over 45 prosent av all bauxitt som utvinnes i gruvene.

Det norske flaggskipet har dermed en dominerende rolle i bauxittgruvene til MRN.

Gruvedriften splitter etterkommere av slaver

Den 26 år gamle kvinnen Holgayd Costa de Jesus viser oss rundt i Boa Vista. Hun forteller at det lille samfunnet ble grunnlagt i 1838, av slaver som rømte fra sukkerplantasjene lenger øst i Amazonas.

De litt over hundre quilombola-familiene som bor her i dag, har mistet regnskogen som de livnærte seg på til gruveselskapets havneområde, veier og gruver.

Historiene om forurenset vann, helseproblemer og avsondring fra jakt og fiske er mange i Boa Vista. Men det er også mange her som jobber i gruvene. For dem betyr MRN en kjærkommen inntekt til seg og familien.

– Resultatet av gruvedriften er at samfunnet vårt er splittet og har smuldret opp i biter. Vi forsøker nå å samle sammen restene, sier Holgayd.

– Vi vet at en av de beste måtene å bevare skogen på, er å støtte urfolk som bor i skogen.

Det sa statsminister Erna Solberg til et norsk pressekorps som var med henne på tur i den colombianske delen av Amazonas i april i fjor. Med seg i bagasjen hadde hun lovnaden om 400 norske regnskogsmillioner til Colombia i året fram til 2025.

For quilombolaene som lever i Boa Vista er Solbergs ord liten trøst. De har allerede mistet skogen.

– Vi er en liten plass på kartet. Det er som om vi ikke eksisterer. Staten signerer papirer, men kommer ikke for å se vår virkelighet. De vet ikke hvordan vi lever, sier Holgayd.

Nå står Aluizio og hans folk i Tapagem for tur. For i 2013 ble nye gruvekonsesjoner gitt til MRN – alle innenfor Saracá-Taquera Nasjonalskog. Og helt eller delvis innenfor de tradisjonelle områdene til quilombola-samfunnene.

Quilombolaene har reagert med demonstrasjoner og protestbrev til myndighetene.

For mens de i flere årtier forgjeves har prøvd å få formelt anerkjent sine landrettigheter, slik grunnloven gir dem rett til, så har gruveselskapet i løpet av kort tid fått klarsignal til å hugge ned mer regnskog for å få tak i bauxitten.

Det paradoksale, blir vi fortalt av quilombolaer vi treffer, er at myndighetene sier at de ikke kan få anerkjent landområdene; det er ikke forenlig med vern av regnskogen.

Samtidig gir myndighetene tillatelse til gruvedrift som baserer seg på å kappe ned regnskogen, i den samme vernede skogen.

Det delvis statseide Norsk Hydro vil ikke svare på spørsmål som har med quilombolaenes landrettigheter å gjøre. Men selskapet har sine meninger om gruvedrift i regnskog.

– MRNs gruver ligger midt i et verneområde med uberørt regnskog. Hvordan synes du det henger sammen med at man må redde regnskogen i Amazonas?
– Vi forholder oss til at brasilianske myndigheter har regulert dette området til en kombinasjon av naturreservat og bauxittutvinning, svarer John Thuestad.

Han er sjef på Hydro Alunorte, aluminaraffineriet lenger øst i Amazonas som mottar bauxitten fra MRNs gruver.

Hydro Alunorte får også bauxitt fra Norsk Hydros heleide gruver i Paragominas, som åpnet i 2007. Også den ligger i Amazonas, og utvider seg år for år på bekostning av regnskogen.

– Vi gjør dette på en ansvarlig måte, sier Thuestad.

– Ingen vet om regnskogen kommer tilbake

Ansvarlig gruvedrift i regnskogen betyr for Norsk Hydro gjenplanting av områdene etter at bauxitten er hentet ut. Både i Paragominas og Trombetas jobbes det systematisk med dette:

Etter at skogen kappes ned, legges matjorda til side. Så legges matjorda tilbake når bauxitten er hentet ut med maskinene. Frøene som har overlevd i matjorda, sammen med trær som plantes, skal etter planen gi regnskog tilbake i de store åpne sårene i naturen.

– Vi tar da ut bauxitten på en måte som gjør at vi gjenskaper det miljøet som var der før vi tok ut bauxitten, sier Thuestad.

– Har dere klart det?
– I stor grad vil jeg påstå at vi har gjort det, svarer sjefen på Hydro Alunorte.

Norsk Hydro har fått hjelp fra fagmiljøer i Brasil i gjenplantingsprosjektet.

Og fra Universitetet i Oslo. Der er de ikke så skråsikre som Norsk Hydro.

– Ingen vet om man klarer å få tilbake den opprinnelige regnskogen. Det er ingen som har jobbet med dette lenge nok, sier tidligere forskningssjef Fridtjof Mehlum ved Naturhistorisk museum, UiO.

Han har i fem år deltatt i et prosjekt betalt av Norsk Hydro for å kartlegge artsmangfoldet i gruveområdene til det norske selskapet i Paragominas.

Tidsperspektivet for hvor lang tid det tar å gjenskape mangfoldet i en regnskog som er ødelagt, taler ikke til Norsk Hydros fordel:

– Tommelfingerregelen er at det tar rundt 50 år før biomassen er tilbake til det opprinnelige. Så tar det rundt 100 år før det biologiske mangfoldet i plantelivet er tilbake. Og til slutt kanskje 150 år før dyrelivet er tilbake, forklarer Mehlum.

Gapet er stort mellom hvor lang tid det tar å gjenskape artsmangfoldet og hvor fort nye områder med regnskog kappes ned for å få tak i bauxitten, påpeker forskningssjefen.

– Regnestykket ligger generasjoner bak. Det blir antageligvis ikke helt som det var, tror Mehlum.

– Traktorene sto klare

Norge hadde allerede rukket å betale flere regnskogsmilliarder til Brasil da nyheten ble kjent i 2010:

For svimlende 30 milliarder kroner tok Norsk Hydro over alumina- og bauxittvirksomheten til det brasilianske selskapet Vale.

Resultatet ble full kontroll over Alunorte, verdens største aluminaraffineri. Samtidig fikk Norsk Hydro også med seg bauxittgruvene i Paragominas, samt 51 prosent eierandel i aluminiumsverket Albras.

Hydro Alunorte og Albras ligger vegg i vegg i Barcarena i den østlige delen av Amazonas. Regnskog måtte vike da anleggene ble bygget på 1980-tallet.

– Jeg var sju år gammel da vi måtte forlate jorda vår. Traktorene sto allerede der, klare til å meie ned huset og plantene våre, forteller 44 år gamle Nazare Messias Espindula.

Hennes familie bodde i regnskogen akkurat der Hydro Alunorte ligger i dag. Sammen med mange andre måtte hun og skogen gi plass for industrikomplekset.

Fremdeles tas nye biter av regnskog hver gang de omstridte rødslamdeponiene til Hydro Alunorte utvides.

Men det er noe annet som er mer iøynefallende når man står utenfor industrikomplekset. Og det er røyken fra fabrikkpipene.

For mens norske myndigheter taler klimaets sak i Brasil, vitner røyken fra det delvis statseide norske selskapets kompleks i landet om det motsatte.

– Kjempestort utslipp

Tallenes tale når det gjelder Hydro Alunorte, Albras, Paragominas og MRN er i hvert fall klare:

Til sammen var utslippene fra disse anleggene i 2017 på til sammen 6,47 millioner tonn CO₂. Det tilsvarer over 12 prosent av de totale utslippene i hele Norge for det samme året.

– Dette er et kjempestort utslipp. Det tilsvarer utslippene fra nesten 2,6 millioner privatbiler i ett år, sier SVs stortingsrepresentant Lars Haltbrekken.

Norsk Hydro mener på sin side at selskapets virksomhet i Brasil er en velsignelse for miljøet. Direktøren for Hydro Alunorte trekker fram resirkulerbarheten til aluminium. Og at aluminium gjør at biler blir lettere – og derfor trenger mindre drivstoff.

– Hvis du ser på totalregnskapet, er aluminium en bidragsyter til å nå klodens klimamål, sier John Thuestad, som forteller at det jobbes med prosjekter for å få ned utslippene fra Hydro Alunorte.

– Så da kan vi ofre litt av regnskogen i Amazonas for Norsk Hydros totalregnskap?
– Vi har valgt å være i hele verdikjeden basert på brasilianske myndigheters ønske om å utnytte bauxitt-ressursene. Vi tror vi er en god og ansvarlig partner for å gjøre det på en best mulig måte. For oss alle, svarer Thuestad.

– Ødelegger verneverdien

Haltbrekken, som i mange år var leder i Naturvernforbundet før han ble valgt inn på Stortinget, er overrasket når han hører at Norsk Hydro henter bauxitt fra Saracá-Taquerat Nasjonalskog.

– Gruvedrift i de verna områdene er med på å ødelegge verneverdiene, sier Haltbrekken.

Han tror ikke at områdene hvor det allerede var gruvedrift da Saracá-Taquerat Nasjonalskog ble opprettet i 1989 ville blitt vernet, hvis dette hadde vært i Norge.

– Men i Norge ville det sannsynligvis ikke blitt tillatt å utvide gruvene inn i resten av de vernede områdene. Derfor burde Hydro vært svært forsiktige med å gå inn i disse områdene, sier Haltbrekken.

MRN nektet Brennpunkt å besøke og filme i bauxittgruvene. Gruveselskapet ville heller ikke la seg intervjue mens vi var i Trombetas.

Selskapet vil i ettertid heller ikke svare konkret på skriftlige spørsmål de får tilsendt. I stedet skriver MRN i en e-post til Brennpunkt at de ikke kommenterer synspunkter som ikke representerer quilombolaenes offisielle organer, som selskapet har «hyppige, åpne og respektfulle dialoger» med.

MRN skriver videre at selskapet strengt følger brasiliansk lov og er engasjert i en rekke prosjekter i Trombetas som handler om utdanning, kultur, helse og sosioøkonomisk utvikling.

Vi har bedt Miljøverndepartementet om en kommentar til at Norsk Hydros virksomhet i Brasil bidrar til nedhugging av regnskog, sett i lys av Norges engasjement for regnskogen, men de henviser til Næringsdepartementet, som igjen henviser til Hydro.

– Statens rolle som aksjeeier i Hydro og andre selskaper er adskilt fra statens øvrige roller som for eksempel myndighet eller tilsyn, sier kommunikasjonsrådgiver Halvard Wensel i Nærings- og fiskeridepartementet.

– Vi vil bli hørt

26 år gamle Holgayd er ferdig med rundturen hun har tatt oss med på i Boa Vista.

Fra den ene enden av Boa Vista kan en av gruvedemningene sees. Det finnes et tjuetalls slike demninger inne i gruveområdet hvor slam og avfall fra gruvene er samlet opp.

Frykten er stor for at demninger skal briste og forårsake en større ulykke, slik tilfellet har vært i Brasil andre steder.

Nå har tiden kommet for avskjed.

– Jeg er mørkhudet og stolt av det. Det er ikke forskjell på farge eller rase. Vi er alle mennesker, med rettigheter og plikter som alle andre, sier Holgayd.

Det er ikke ofte quilombolaene langt her inne i Amazonas får besøk fra presse.

– Vi vil bli hørt, sier Holgayd.

Hun står ved elvebredden og vinker farvel. Boa Vista forsvinner raskt i det fjerne når speedbåten setter opp farten.

Snart passerer vi havneanlegget til MRN. Et stort bulkskip ligger klart til å lastes med bauxitt fra gruvene. Om ikke lenge vil skipet legge til kai ved Norsk Hydros raffineri i Barcarena.

Senere skal et nytt skip frakte aluminaen til ett av aluminiumsverkene på Vestlandet.

• Les mer: Hydro har gitt millionkontrakter til den lokale ordførerens selskaper
• Se Brennpunkt-dokumentaren «Et lite stykke regnskog»

Etter publisering er det lagt inn fakta og bakgrunn som forklarer mer av historien til gruven, og hvilken kategori verneområdet Saracá-Taquera Nasjonalskog har ifølge Verdens naturvernunion​​​​​​.