Nesten drept av naboen

På stuebordet: Kryssordblad, Earl Grey-tepose og «TV-kveld: 21.30, NRK2, Stonehenge» skrevet på en konvolutt.

På stuegulvet: Kniv, jernstang, hakke og et par hjemmelagde våpen.

Altandøren er spikret igjen for å stoppe potensielle inntrengere. «Fuck off» er skrevet med sprittusj på vinduet, en beskjed til dem som vurderer å prøve seg.

I en mappe i leiligheten til Per Egil Teisnes i Lonemarka står dette på en sammenbrettet lapp:

«Hver dag er jeg redd for naboen, som titt og ofte truer meg med kniv. Jeg tør heller ikke ringe politiet, fordi miljøet kaller meg tyster og lager vansker for meg».

I fjor tok 44-åringen den håndskrevne lappen med til booppfølgernes kontor i det kommunale leilighetsbygget.

Han hadde lenge vært redd for å oppholde seg i sitt eget hjem, nå ville han bli tatt på alvor. Teisnes fikk derfor en av de ansatte til å skrive under på bekymringsmeldingen.

– Jeg var veldig glad da jeg fikk leiligheten. Jeg tenkte at det var fint og fredelig, langt vekke fra stoff, folk som kommer inn, innbrudd... Men det viste seg at det var mye verre enn andre steder jeg har bodd før. Mye, mye verre.

Fikk ikke solgt leilighetene

Teisnes fikk kreft som 18-åring. Han ble avhengig av smertestillende, noe som etter hvert ledet over i amfetamin- og heroinbruk, og gjentatte fengselsopphold. Siden fikk han utdelt metadon. Det gjorde ham dårlig.

Livet gikk langt lettere da han gikk over på Subutex, omtrent samtidig med innflyttingen i Lonemarka.

Leilighetsblokken ligger avsides til i bygden Lone i Arna bydel, to kollektivreiser og tre kvarter unna Bergen sentrum.

Blokken er omgitt av gårder, store grøntarealer og turområder, men er likevel plassert i det som må kunne kalles sentrum i bygden, med skole, dagligvarebutikk og bensinstasjon.

Utbyggeren planla egentlig en blokk med leiligheter til salgs på det åpne markedet, men få kjøpere meldte sin interesse. Først da kommunen gikk inn med de 50 millionene som trengtes og kjøpte hele blokken, startet byggingen på Lone.

I august 2013 sto de 23 kommunale utleieleilighetene klare til innflytting, og Teisnes ble blant Lone-bygdens nye innbyggere.

Prioriterte folk med rus- og atferdsproblemer

De aller fleste som fikk plass i de nye leilighetene, var personer med rus- og atferdsproblemer som kom rett fra bostedsløshet eller hospits.

– Lonemarka ble bygget med tanke på kommunale utleieboliger, men målgruppen ble besluttet etter at byggingen startet. Blokken sto klar på et tidspunkt der det var svært stort behov for boliger for en gruppe som har store vansker med å få seg et sted å bo og beholde boligen, forklarer sosialsjefen i Bergen, Jostein Hestnes.

Prioriteringen av bostedsløse til Lonemarka hadde sammenheng med stengingen av hospitset Bergenshjemmet i mai 2013. Helsevernetaten i kommunen fant blod på veggene, dårlig hygiene og renhold, og konkluderte med at forholdene var uforsvarlige.

SV-nestleder Oddny Miljeteig uttalte at Bergenshjemmet holdt umenneskelig standard, og kalte nedleggelsen en velsignelse.

– Det ser ut til at Bergenshjemmet har måttet ta imot personer som har hatt voldsomme problemer med å bo. Disse personene trenger nå en plass med omsorg og tilsyn, sa Miljeteig til Bergensavisen 2. mai 2013.

Ingen oppmerksomhet «på landet»

Tre måneder senere åpnet Lonemarka. Fordi målgruppen ble bestemt etter byggingen, er ikke bygningen tilpasset gruppen som flyttet inn.

Det er ingen adgangskontroll. Med unntak av miljøarbeidernes kontor, som egentlig er en ordinær leilighet, er det heller ikke noe felles samlingssted eller oppholdsrom i bygget.

Miljøarbeiderne er på jobb fra åtte til halv fire. Noen av dem ser seg riktig nok nødt til å stikke innom på fritiden også, for å sjekke at alt står bra til. Ellers er det lite omsorg og tilsyn, med unntak av sporadiske besøk fra vekterselskapet som har Lonemarka på den kommunale sjekklisten.

Halvannet år etter at de 23 leilighetene i bygget ble fylt opp, er ordene som brukes om Lonemarka til forveksling like de politikerne og Helsevernetaten brukte om Bergenshjemmet.

Grove voldsepisoder, salg og bruk av narkotika, innbrudd og torpedovirksomhet er blitt hverdagen.

– Vi som bor her og de som jobber her, er de eneste som vet hvor lavterskel dette egentlig er. Bergenshjemmet? Wow! Det var det i alle fall litt fokus på i media. Her er vi så langt utpå landet at det ikke er noen oppmerksomhet, sier beboer Frank Gjuvsland (42).

Ble knivstukket av naboen

En søndagsettermiddag i februar i år kom naboen Per Egil Teisnes krumbøyd inn i leiligheten hans. Teisnes segnet om på gulvet foran Gjuvsland.

– Det siste jeg husker, er at jeg så på ham. Etter det, er det neste jeg husker en hvit vegg og en sykepleier til venstre for meg, sier Teisnes.

Den signerte bekymringsmeldingen hans var lite verdt.

Flere beboere sier de synes blokken begynner å nærme seg et hospits, og ønsker å flytte. Men da er det gjerne en ny periode i bostedsløshet som venter.

– De fleste har jo ikke noe alternativ, sier Stig-Kyrre Fagerhaug, en av de tre miljøarbeiderne som holder til i byggets 24. leilighet.

Teisnes følte seg aldri tryggere, og kom seg heller ikke bort fra Lonemarka før det var for sent. Legene betegnet ham som kritisk skadet, og 44-åringen svevde mellom liv og død da han om ettermiddagen søndag 15. februar ble innlagt på Haukeland sykehus.

Han var knivstukket i magen, etter å ha blitt involvert i en pengekrangel mellom to av naboene. Teisnes ble lagt i kunstig koma.

Han fikk etter hvert tolv diagnoser, blant dem akutt nyresvikt, skade på magesekken, tynntarmen, urinlederen og flere organer i bukhulen.

Narkohandel, vold og bestillingstyverier

Da leilighetene i Lonemarka skulle fordeles til de bostedsløse, kunne sosialkontorene i bydelene i Bergen melde inn sine kandidater. Personer med rus- og atferdsproblemer, mange med et vesentlig oppfølgingsbehov, ble prioritert.

Beboere og ansatte forteller at dagliglivet nå preges av kjøp og salg av alle former for narkotika, trusler, slåssing og tilgrising av leiligheter, og et miljø der dine beste venner stjeler fra deg hvis du ikke følger med.

I tillegg kommer torpedoer og narkoselgere titt og ofte på døren, og iblant også profesjonelle utenlandske bander som vil hyre inn beboere til å utføre innbrudd.

Flere beboere opplever at det rett og slett er blitt farlig å bo i Lonemarka, og de ansatte i booppfølgingen havner også i stadig flere vanskelige situasjoner.

– Det har gradvis blitt mer utfordrende, sier miljøarbeider Fagerhaug.

Vasker vekk blod og leier inn containere

Man trenger ikke lete lenge for å finne brukte sprøyter. Blod har vært vasket vekk fra vegger i gangene. Containere må leies inn for å få plass til søppelet fra de mest tilgrisede boenhetene.

Booppfølgerne kan lite gjøre med narkoflommen, volden og forsøplingen. Beboerne har individuelle leiekontrakter med kommunen, og de ansatte har strenge regler å forholde seg til hvis de vil ta seg inn i leilighetene.

– Hver dag møter du folk som har det vanskelig, og det finnes ingen fasit eller håndbok du kan bla opp i for å finne ut hva du skal gjøre, sier Fagerhaug.

Det har også vært brann og branntilløp i Lonemarka. Kommunens eiendomsavdeling har etter befaringer i blokken advart mot at flere av leilighetene står i fare for vesentlig verdiforringelse. Men også for dem er det lettere sagt enn gjort å få ordnet opp.

– Beboerne pålegges å rydde, og i verste fall full utvask. Hvis de ikke gjennomfører det, kan de i realiteten kastes ut. Men de som bor under slike forhold, er sjelden i stand til å gjennomføre utvasken selv. Da må vi jobbe sammen med andre for at situasjonen skal løse seg, sier Fagerhaug.

Hvis beboerne ikke har råd til å betale andre for å ta utvasken, blir det opp til sosialkontoret å betale. Sier de nei til det, og beboeren havner på gaten, blir det også sosialkontoret sitt ansvar.

Dermed betaler de heller utvasken. Ingen har så langt blitt kastet ut av Lonemarka på grunn av manglende renhold.

– Det er som et fristed

– Det er anarki, du kan gjøre hva du vil. Akkurat som om vi var gitt opp av samfunnet. Som et fristed, der en gjeng med de verste folkene er stuet bort og kan dure frem akkurat som de vil, sier Per Egil Teisnes.

I leiligheten hans er det flere hull i vegger og dører. De er det en nabo, på jakt etter stjålet speed, som har laget.

Teisnes forklarer den stengte altandøren og sprittusjen på vinduet med at han ukentlig opplevde innbrudd og tyverier, i tillegg til hyppige trusler og voldsepisoder.

Våpnene hadde han for å forsvare seg, sier han.

– Det første jeg gjorde når jeg kom hjem, var å sjekke om det var noen i leiligheten. Så sjekket jeg om det var noe som manglet. Ting forsvant hele tiden. Men du kunne ikke tyste til politiet, for da ville du blitt slått halvt i hjel.

EKSPERT: – Dette er en desperat form for bosetting. Denne blokken er ikke designet for et rehabiliterende liv.

– Trenger ikke ta på tøflene for å kjøpe stoff

Mange av beboerne i Lonemarka er aktive rusmisbrukere. Richard Sleipnes (43) får utdelt metadon, men bruker amfetamin i tillegg. Det får han kjøpt i blokken.

– Ja, selvfølgelig. Jeg trenger ikke ta på meg tøflene engang. Det er sånn det bare blir. Det er bedre at det er slik, enn at det er utendørs. De fleste får dekket sitt behov her, sier han.

Sleipnes forteller at han har 29 dommer på seg, og satt tolv av sine første 36 år i fengsel. De siste årene, etter at han begynte på metadon, har han holdt seg unna. Frem til 15. februar i år.

Det var Sleipnes som kranglet om penger med naboen som knivstakk Teisnes. De to forklarer at de gikk sammen til leiligheten til mannen som er siktet for knivstikkingen, en 34-åring.

Også Sleipnes var involvert i voldsepisoden som oppsto, og tilbrakte natten etter hendelsen i arresten.

Skulle ta med seg TV – ble knivstukket

Per Egil Teisnes forklarer at de tre mennene ble enige om at TV-en til 34-åringen skulle skrus ned fra veggen og fjernes fra leiligheten inntil pengespørsmålet var avklart, og sier han fikk låne skrujern av 34-åringen.

– Det var jo idioti av meg. Jeg burde visst av erfaring at jeg ikke skulle gjort det. Men jeg hadde ingen grunn da til å tro at noe sånt skulle skje. Når vi kom inn i leiligheten var det akkurat som et vanlig besøk, vi satte oss ned i sofaen og snakket, sier han.

Slagsmålet som oppsto mens Teisnes skrudde ned TV-en, endte med at han ble stukket i magen med en kjøkkenkniv. Han klarte å ta seg ut fra leiligheten på egen hånd.

– Da jeg var kommet ut, så jeg ned på magen. Tarmene holdt på å komme ut. Jeg holdt på dem mens jeg gikk. Jeg var vel i sjokk, og handlet på instinkt. Jeg kjente på en dør, åpnet den og gikk inn. Så falt jeg om på gulvet, forteller Teisnes.

– Legen som opererte meg sa at det jeg hadde vært gjennom var veldig skummelt, og at jeg hadde vært veldig heldig, for jeg svevde mellom liv og død.

34-åringen som stakk Teisnes sier han handlet i nødverge, og ble i likhet med Sleipnes raskt løslatt fra varetekt. Han har nå flyttet fra Lonemarka.

– Det var ikke så enkelt å bo der etter det som skjedde, og det var jo ikke så gode boforhold der heller, sier 34-åringens forsvarer, advokat Kaj Wigum.

Beskytter seg med salmiakk på sprayflaske

Teisnes har også flyttet fra Lonemarka etter episoden. Nå bor han hos søsteren og familien hennes på Askøy utenfor Bergen.

Av dem som var involvert, er kun Sleipnes og Frank Gjuvsland igjen i Lonemarka.

– Jeg vil si at den som fant på å samle så mange misbrukere så tett som her... Det er ikke den beste ideen som er gjennomført, det er det ikke. Jeg synes det har blitt verre og verre. Hvis det ikke blir noen bedring, er jeg sikker på at det kommer til å skje et drap, sier Sleipnes, som bor sammen med kjæresten (21) i leiligheten i Lonemarka.

Også de gjør tiltak for å beskytte seg i hjemmet.

– Jeg har alltid stående en sprayflaske med salmiakk på innsiden av døren, i tilfelle det kommer en eller annen torpedo som har gått feil, eller noe sånt, sier Sleipnes.

Han er opptatt av å holde problemene internt, og at beboerne i Lonemarka ikke skal stjele fra øvrige innbyggere og butikker i bygden.

– Når folk terroriserer nabolaget, går det utover alle som bor her. Plutselig har vi et borgervern mot oss, frykter 43-åringen.

Dobbelt så mange vinningssaker

Det ligger to dagligvarebutikker like i nærheten av boligblokken. En av dem har sett seg nødt til å investere i overvåkningsutstyr i hundretusenkronersklassen etter at Lonemarka åpnet.

En har fått en tomflaske full av sprøyter gjennom panteautomaten. Butikkene opplever flere rusede personer, truende situasjoner og mer nasking enn før. Ifølge dem er det oftest folk som besøker Lonemarka, og ikke de som bor der, som står bak.

Foreldre ved skolen et par hundre meter unna er bekymret for barna, og skoleledelsen og foreldreutvalget har vært i møte med politiet.

Så langt er det ikke registrert noen alvorlige episoder mellom beboerne i den nye blokken og naboene. Politiets statistikk viser imidlertid at tallet på vinningskriminalitetssaker i sone Haukeland, som Lone hører til, doblet seg det første året etter at Lonemarka åpnet i august 2013.

– Noen alvorlige episoder i nærmiljøet har det jo vært, og personer som oppsøker Lonemarka kan volde utfordringer. Men jeg synes det har gått rimelig bra til nå, sier sosialsjef Jostein Hestnes.

– Det er ikke nødvendigvis slik at det er de som bor der som sørger for at statistikken går feil vei. Men mange av dem som står bak økningen ville nok ikke vært i området hvis ikke den blokken hadde vært der, sier Stig Slaatten, leder for ordensseksjonen ved Bergen nord politistasjonsdistrikt.

Politiet er ikke veldig begeistret over bosettingen av mange personer med samme problemstillinger i Lonemarka.

– Leilighetene var jo fantastisk flotte da de var nye. Nå ser det ikke så bra ut. Opphopningen er definitivt en utfordring. Det er klart omgivelsene merker det. Det at blokken ikke ligger bynært, men ganske avsides til, gjør at beboerne blir lett synlige i nærmiljøet. Det kan også føles stigmatiserende for dem som bor der, sier Slaatten.

Vil omgås andre i samfunnet

Mangel på fellesarealer og muligheter for aktiviteter på huset, kan gjøre dagene i Lonemarka lange. Beboere og ansatte peker på at bredbånd inkludert i den kommunale leiekontrakten kunne gitt større mulighet til å delta i samfunnet, samt mindre dødtid. Få har mulighet til å tegne abonnement på egen hånd.

– Jeg har verken TV eller internett. Det eneste jeg skal gjøre i løpet av en dag, er å stå opp, reise ned til Arna og få Subutex-en min før klokken halv tolv. Og hvis man er inne i en nøktern periode, kan man omtrent ikke gå ut med søppelet her engang. Det er så mange med samme problemstillinger under samme tak. Du treffer alltid noen i gangene, og det er vanskelig å si nei hvis du blir tilbudt noe, sier Frank Gjuvsland.

Han har ti år bak seg i fengsel etter en narkotikadom. Nå gjør han det han kan for å få tilbringe tid med andre enn de nærmeste naboene.

– Jeg spurte taxisjåføren om jeg kunne få komme og vaske bilene deres noen timer i uken. Da kan jeg omgås folk som prater normalt, i stedet for å være isolert i et miljø der det kun blir snakket narko, stjeling, hor og bedrag. Jeg er ikke Gud. Jeg blir påvirket, sier Gjuvsland.

– Rusfrihet er umulig

Beboere blir kjørt til legemiddelassistert rehabilitering, Nav og legetimer. Blant miljøarbeidernes dagligdagse gjøremål er også støttesamtaler og hjelp med økonomiske og praktiske ting knyttet til leilighetene, samt kontakt med andre instanser.

– Jeg håper og tror at vi gjør en forskjell, at vi kan være med på å heve livskvaliteten litt, sier miljøarbeider Stig-Kyrre Fagerhaug.

Kristian Lillestøl, konstituert leder for sosiale botjenester i Bergen kommune, påpeker at kommunen har et overordnet mål om få bostedsløse og personer som bor på hospits over i kommunale utleieboliger.

– Alternativet er midlertidige botilbud, eller kanskje gaten. Slik sett er det bra at kommunen har etablert dette bygget og bosatt dem. Så er det jo veldig opp til den enkelte hvor veien videre går, selv om man bor i et miljø som kanskje vanskeliggjør veien videre, sier Lillestøl.

Lonemarka-beboere sier miljøet gjør at man nesten er dømt til å mislykkes hvis man vil forsøke å bli rusfri. For beboere som kommer ut fra behandling, blir en påfølgende tilværelse i blokken betegnet som «det motsatte av ettervern».

Miljøarbeiderne sier de håper å kunne hjelpe noen av de rusavhengige beboerne på vei mot rusfrihet, men har forsonet seg med at Lonemarka, slik det fremstår i dag, ikke vil bli narkotikafri sone.

Fagerhaug innser at blokken ikke er det ideelle stedet å bo for personer som vil slutte å ruse seg.

– Beboerne har selvstendige leiekontrakter, og dette er hjemmet deres. Om de opplever positiv rusmestring etter å ha vært inne til avrusing, behandling eller i fengsel, er det hit de kommer tilbake. Det er uheldig, sier han.

Tre beboere knivstukket på to måneder

For vel to måneder siden dro Fagerhaug og de andre miljøarbeiderne i Lonemarka på sitt første sykebesøk på Haukeland etter en knivstikkingsepisode. Den gang var det bare så vidt Per Egil Teisnes berget livet.

For en knapp måned siden ble en annen beboer i Lonemarka stukket med kniv på Bybanen i Bergen. Og forrige helg skjedde det igjen.

Denne gangen var det Frank Gjuvsland sin tur. I det som skal ha vært en krangel om 200 kroner mellom ham og tre andre personer utenfor blokken, ble Gjuvsland tildelt en rekke knivstikk.

– Det er bare et tidsspørsmål før det skjer et drap der. Det har jeg sagt lenge, sier 42-åringen.

Noen dager etter at NRK møtte ham første gang, sitter han med gåstol på sykehuset, med kutt i pannen, bakhodet og låret.

– Kniven gikk heldigvis ikke gjennom hodeskallen, konstaterer han.

Gjuvsland slapp unna hendelsen uten alvorlige skader. Om noen dager, når han blir utskrevet fra sykehuset, skal han tilbake til Lonemarka.

– Men jeg har ikke lyst til å bli boende der så lenge. Det gjør noe med verdigheten din. Det er nesten så jeg lengter etter å komme i fengsel, sier Gjuvsland.

LES MER: – Dette er en desperat form for bosetting. Denne blokken er ikke designet for et rehabiliterende liv.