Kidnappingen

Oslo Tinghus 23. august 2015

En mann i slutten av 30-årene kommer inn den tunge døra til tinghusets aller største sal. Han smugkikker så vidt bort på raden der de tre tiltalte sitter. Han kjenner kvalmen bre seg, og angrer plutselig på at han bestemte seg for å forklare seg i retten. Å se de tre som politiet mener sto bak det uforståelige angrepet, er mye mer ubehagelig enn han trodde det skulle være.

Han setter seg i vitneboksen, heller vann i plastglasset og ser ned i bordplaten.

Han som aldri har gjort noe galt. Likevel har han plutselig havnet i denne uvirkelige situasjonen.

Nå vil han bare bli ferdig.

Fem år før. Øverst i Groruddalen

Det er en uke til jul og nærmere ti kuldegrader. Mannen, da i midten av trettiårene, rusler opp fra t-banen opp mot blokka der moren hans bor. Det har blitt mørkt. Han vet at broren også er der, de pleier ofte å møtes i barndomshjemmet. Noen ganger overnatter de på de gamle rommene sine.

Plutselig kommer tre personer ut av mørket ved boden foran blokka. Den ene av dem presenterer seg som politimann. Han ser et skilt og en propp i øret som ligner på sambandsutstyr. Mennene kjenner navnet hans. De forteller at de vil ransake leiligheten.

De sier at de leter etter et millionbeløp i euro som de har fått opplysninger om at er gjemt der.

Han fnyser av dette, han vet godt at han ikke oppbevarer noe millionbeløp hverken her eller hjemme. Men mannen med politiskiltet og proppen i øret overhører ham, snakker inn i kragen på genseren sin og sier at de skal «gå på søk i leilighet».

Da de kommer inn døra har akkurat sportssendingen til TV2 begynt. Sammen med moren og lillebroren blir han stående og se på de fremmede mennene som ransaker rommene ett etter ett.

Nå tenker han godt etter, men han har fremdeles ikke en anelse om hvorfor de er her eller hvilke penger de snakker om. Han tilhører ikke noe belastet miljø, og siden han ikke har noe forhold til politiet, regner han med at alt løser seg om han bare gjør som de sier.

Han prøver å fortelle at han ikke bor her - at dette er morens leilighet og han selv bor et annet sted i Groruddalen. Da bestemmer mennene som sier de er politifolk at de skal dra dit.

På vei ut i bilen blir følelsen av at noe er galt sterkere. Som han senere beskriver i retten – stemningen føltes rar.

I «politibilen» på vei ned den snødekte Trondheimsveien

Det er tre personer i bilen i tillegg til ham selv. En på hver side av ham i baksetet. Plutselig ser han at de passerer avkjøringen til der han bor - til leiligheten de sier de skal ransake. Han sier ifra at de har kjørt feil.

Da skifter stemningen brått.

Mannen som hele tiden har pratet mest og fremstått som en slags leder for aksjonen endrer seg på et blunk til å bli aggressiv. Han viser fram politikortet sitt og sier at det er en forfalskning.

– Nå blir det andre boller, sier han.

De tar fra ham mobilen. I bagasjerommet ligger det en avbitertang, får han vite. Den skal de klippe av ham fingrene med, om han ikke sier hvor pengene er. Uten å vite hvor han er på vei, fortsetter bilturen gjennom og ut av Oslo.

Han kjenner seg svimmel, sier at han kommer til å kaste opp i bilen. De tre mennene ler bare. Han kjenner salt vann i munnen, og spytter på bilgulvet. Etter en stund klarer han i et øyeblikk å kaste et blikk gjennom en glipe i jakken han har over hodet. Han ser et skilt der det står "Dikemark".

Kort etter stopper bilen helt opp. Han kikker rundt seg, føler de er langt ute i ødemarken. Ingen hus, ingen biler - ingenting. Bare åker og skog.

En skogsvei i Heggedal

Bilen er fremmed – det samme er de tre mennene som sitter rundt ham og passer på. De står stille nå. Et blikk går fra personen i forsetet til mannen som sitter ved siden av ham. Plutselig kjenner han en sterk arm rundt halsen. Han holder på å miste pusten, klarer ikke en gang forklare at han fortsatt ikke vet hva de snakker om når de roper etter penger.

To fingre leter etter øynene hans. Samtidig hamrer slag etter slag mot hodet hans fra personen i setet foran, kanskje ti, femten ganger. Han synes han kjenner nesa briste. Et nytt kvelertak gjør at han mister bevisstheten en kort stund. Nå tenker han at han kommer til å dø.

Når lederpersonen nok en gang ber om pengene svarer han en siste gang at han ikke har noen penger.

Han gir faen i om han dør, fordi han uansett ikke har noe å gi dem, sier han.

Og da skjer det noe med voldsmennene. Det er som det går opp for dem at de kan ha tatt feil. Kanskje er det fordi de har kvalt ham så hardt at han mistet bevisstheten – og at han likevel holder på sitt og sier han ikke vet hvilke penger de snakker om.

Mannen som hele tiden har pratet mest, tar opp en 500-lapp. Den er til taxi, sier voldsmennene, og spør om han har en varm jakke. For han skal gå langt.

Han må telle til hundre uten å se seg tilbake før han går. Og hvis han anmelder saken skal de ta både moren og broren hans.

Han begynner å gå. Ikke før han passerer Shell-stasjonen i Heggedal kommer det en drosje han kan stanse.

Fylkesvei 167 ved Shell-stasjonen i Heggedal, natt til 17. desember 2010

Med blodig og forslått ansikt står han i veien og veiver med armene. Taxisjåføren som kommer kjørende er på vei hjem etter et skift i Asker. Da han får se det blodige ansiktet stivner han til. Men selv om han blir redd ser han at mannen er helt alene. Han sakker ned og slipper ham inn i bilen.

Den blodige mannen er lettet. Han har vasset i snøen langs riksveien i nesten to timer - uten å vite hvor han er eller hvor han skal. Det er iskaldt, og øynene er så opphovnet at han nesten ikke ser hvor han går.

Taxisjåføren stopper, og slipper mannen inn. Han fryser og ber taxisjåføren sette varmeapparatet på fullt.

Når han kommer hjem drar han til legevakten. Dagen etter anmelder han saken til politiet, selv om han er redd for truslene mot moren og broren. De vet jo hvor moren bor.

Han ber om voldsalarm til seg og familien. Han har blitt redd for å være alene. På t-banen, med masse folk rundt seg, føler han seg trygg.

Han opplever at politiet tar saken alvorlig, og tenker at det kommer til å ordne seg.

Med det gjør det ikke. Først kommer terrorangrepet og massedrapene 22. juli 2011. Etterforskeren på saken går til Kripos og juristen på saken slutter. Saken blir liggende i en skuff.

Det går fem år.

Oslo Tinghus august 2015

Tilbake i salen hvor saken endelig skal få en slutt, har 39-åringen forklart seg ferdig. Han reiser seg raskt fra vitnestolen og forlater sal 250 uten å se på noen.

I politiavhørene kommer det fram en slags forklaring på det uforståelige angrepet han ble utsatt for.

Fra barndommen kjenner 39-åringen nemlig Imran Saber, en kjent gjengangskriminell i Oslo som tidligere er heleridømt. Han går under navnet «Onkel Skrue», og det har lenge gått rykter i det kriminelle miljøet om at Saber sitter på mange penger. Det er den eneste forklaringen han kan ha på at noen har misforstått noe, og trodd han hadde penger.

De tre tiltalte langs den ene veggen påstår at de ikke har hatt noe med saken å gjøre, og at de heller aldri har sett fornærmede før.

Flere av de mistenkte i denne saken trente i samme kampsportklubb i Sandefjord da kidnappingen skjedde. Politiet har ment personer i denne klubben skal ha hatt tett tilknytning til MC-klubben Hells Angels i Oslo.

Strafferabatt

En måned senere kommer endelig dommen. Og nå blir konsekvensene av somlingen til politiet synlig.

Kun én av de tre blir domfelt for det som har skjedd. I dommen står det at straffen normalt burde ligge på rundt 2 år og 6 måneder i fengsel. Fordi det har gått fem år før politiet har fått gjort ferdig saken har han krav på såkalt strafferabatt.

Han ender opp med en dom på 16 måneders betinget fengsel, fradraget av varetektstiden betyr at han ikke trenger å sitte en eneste dag mer i fengsel for å ha kidnappet, truet og banket en helt uskyldig person.

De to andre blir frikjent, men den ene blir likevel dømt til å betale erstatning til den fornærmede. Dette er fordi at i erstatningssaker er kravene til bevis lavere enn de er i selve straffesaken.

Retten mener uansett at en passende erstatningsum totalt sett havner 115.000 kroner til offeret.

Vegar Munthe Ommedal, som ledet påtaleseksjonen for organisert kriminalitet ved Oslo politidistrikt da saken ble behandlet, sier at det som har skjedd er uheldig.

– Det er beklagelig at det tar så lang tid, det gjelder så vel som den fornærmede som de tiltalte i saken. Vi skulle gjerne ønske at denne saken ble ferdig tidligere.

– Hvorfor ble den ikke det da?

– Det er en alvorlig sak, men den konkurrerer med andre alvorlige saker også. Hovedårsaken til at den ikke har blitt behandlet tidligere skyldes både skifte av etterforsker og påtalejurist underveis.

Ommedal sier at flere saker i denne perioden har blitt gamle på grunn av 22. juli-terroren.

– Hårreisende

Også forsvareren til de som ble tiltalt og han som ble dømt slakter tidsbruken til politiet.

– Jeg er skuffa over at han blir dømt, men når det først skjer er vi fornøyd med at resultatet har blitt en ren betinga reaksjon, sier advokat Jon Anders Hasle som forsvarer den domfelte.

Hasle sier hans klient har nektet for å ha vært en del av dette helt siden siktelsen i 2011, og han syns det er hårreisende at det skal ta så lang tid å få avsluttet en sak som ikke er så altfor komplisert.

Tollef Skobba forsvarte en av de frikjente. Han sier klienten hans mistet jobben og måtte starte på en ny utdanning under ventingen på saken.

– Dette er skoleeksempelet på hvordan en straffesak ikke skal gjennomføres, det er brukt altfor lang tid i alle ledd.

Skobba sier nå de forbereder en erstatningssak, på bakgrunn av at klienten hans er idømt erstatningskrav - tross frikjennelse.

Livet har stått litt på vent, sa mannen som ble rammet av bortføringen og volden under rettsaken. Han går fortsatt til behandling hos psykolog. Han har ikke ønsket å la seg intervjue i denne saken, men forklaringen under rettsaken viste tydelig hva det hadde kostet ham.

– Én ting er de fysiske skadene, men å være i andres varetekt, uten å kunne forsvare seg. Det gjør at selvfølelsen får en alvorlig knekk.

Alle bildene er illustrasjoner og tatt av NRK i forbindelse med denne saken.