Hopp til innhold

Mustafa gir pappa Naqibullah Paiman et kyss — Foto: Holly Pickett / NRK

Flyktet etter samarbeid med norske soldater

Fotballtreneren Naqibullah Paiman samarbeidet med Forsvaret og overtalte afghanere til å sende barna til Norway Cup. I Norge ble de hyllet av ministre og soldater. Tilbake i Afghanistan ble Paiman drapstruet av Taliban og overlatt til seg selv.

– De anklaget oss, meg og barna, for å ha konvertert til kristendom. De anklaget meg personlig for å være spion for det utenlandske militæret, sier Paiman.

I mai i fjor traff vi ham hjemme i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan i forbindelse med opptak til Brennpunkt-dokumentaren «Talibanistan».

Paiman viste frem trusselbrev fra Taliban og advarsler fra den lokale etterretningen om at opprørerne planla å drepe ham. Han våget ikke å forlate huset, og holdt barna hjemme fra skolen. En tydelig urolig mann fortalte om søvnproblemer:

– Jeg pleier å sitte oppe til rundt fire på morgenen. Det er da familien står opp for å be og starte dagen. Når vi har bedt, legger jeg meg og sover til klokken 10-11 og tilbringer dagen hjemme.

– Jeg sover ikke mye, men når jeg drømmer, drømmer jeg at de dreper barna mine foran meg. Av og til når jeg sover om dagen, våkner jeg skrikende av drømmer som skremmer barna, fortalte ham.

Motarbeidet radikalisering

I både 2009 og 2010 reiste Paiman til Norge med fotballaget Faryab United. Reisene kom i stand gjennom et tett samarbeid med Forsvaret. I perioden 2005 til 2012 var norske soldater utplassert i Faryab.

De sto overfor en stor utfordring der radikale mullaer og Taliban arbeidet målrettet med å få lokalbefolkningen til å vende seg mot de utenlandske soldatene. Fotballsamarbeidet skulle bidra til det motsatte.

– Jeg hadde selv mange ganger sett at disse guttene kastet stein på militærkonvoiene som kjørte forbi her. Etter at de hadde vært i Norge, fikk de en helt annen holdning til utlendingene. De sluttet å kaste stein og fikk til og med andre jevnaldrende til å slutte, sier Paiman.

– Kontakter for livet

Både daværende forsvarsminister Grete Faremo og helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen kom og heiet på de afghanske guttene på Norway Cup. Gjennom Forsvarsdepartementets egen informasjonsavdeling forklarte Faremo at det var viktig at et lag fra Afghanistan deltok i fotballturneringen:

– Det er en opplevelse for lagets spillere, og det gir oss en anledning til å snakke om oppdraget vårt i Afghanistan. Lagets deltagelse vil samtidig øke bevisstheten rundt de pågående militære operasjonene blant den afghanske lokalbefolkningen, sa Faremo.

I et intervju med NRK i august 2010 sa hun:

– Jeg syns det er naturlig at vi også fokuserer på ungdommen. Skape noen bånd til Norge. Faktisk er det med på å gi minner for livet og kanskje også kontakter for livet.

De afghanske guttene ble blant annet tatt med på besøk til graven til soldaten Claes Joachim Olsson. Han ble drept av en veibombe i Afghanistan.

– Begge gangene vi dro til turneringen, samarbeidet vi med det norske militæret. Vi pleide å trene i militærleiren deres, og soldatene var sterkt involvert. Det ble tatt masse bilder av oss sammen med dem. Disse bildene av oss sammen med utlendingene ble publisert på nettet. Og det fikk Taliban med seg, sier Paiman.

Han forteller at Taliban erklærte at det var en plikt å drepe ham fordi han var spion for utlendingene.

Fikk ikke hjelp

Paiman tok kontakt med den norske ambassaden i Kabul og fortalte at han var i livsfare etter norgesbesøkene. Han ba om hjelp til å få asyl i Norge for seg og familien.

Men han lyktes verken med asyl eller annen hjelp til å reise i sikkerhet i utlandet. Han følte seg sviktet, og angret på samarbeidet med de norske soldatene.

På høsten i fjor kom det advarsler om at Taliban kunne komme til å innta Maimana, provinshovedstaden i Faryab. Inne i byen satt Paiman med visshet om at opprørerne så på ham som en overløper.

I Brennpunkt-dokumentaren sier Taliban-kommandant Dad Mohammad at afghanere som har samarbeidet med utlendingene, fortjener å bli drept.

– Et moralsk ansvar

Afghanistan-forsker og PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken mener forsvaret og regjeringen ønsket å vise den norske befolkningen at den norske militæret bidro positivt i Afghanistan.

– For Norge var det viktig å vise at det norske militæroppdraget i Afghanistan ga mening og hadde oppslutning blant lokalbefolkningen, sier han.

I spørsmålet om Norge bør ta ansvar for Paiman og andre som har fått problemer etter å ha samarbeidet med norske styrker, trekker Harpviken paraleller til tolkene som hjalp forsvaret, men sier det er vanskelig å si hvor man skal trekke grensen for Norges ansvar.

– Saken med kamptolkene, som jobbet for det norske militæret i Afghanistan, har blitt svært vanskelig og gjort at man i Norge har tatt et større ansvar enn normalt.

– Bør man gjøre det samme her?
– Her snakker vi om folk som ikke har stått på en norsk lønningsliste, så man har ikke et arbeidsgiveransvar, men det er ingen tvil om at man har en grad av moralsk ansvar for at de har kommet i en vanskelig situasjon. Så er det opp til politikerne å vurdere om det er en grunn til å ønske dem velkommen og tilby asyl i Norge, sier Harpviken.

– Kan utløse mange saker

Forsvaret har ingen kommentar til fotballtrenerens historie, og viser til en fem år gammel evaluering som konkluderte med at Forsvaret ikke burde involvere seg i lignende prosjekter i fremtiden.

– Vi har selvfølgelig forståelse for at denne typen enkeltsaker kan skape engasjement. Samtidig må vi som departement forholde oss til utlendingsmyndighetene som har ansvaret for å behandle asylsaker. Det er utlendingsmyndighetene som vurderer behovet for beskyttelse og som har beslutningsmyndighet om innvilgelse av asyl, sier Ann Kristin Salbuvik, underdirektør i Forsvarsdepartementet.

Heller ikke daværende forsvarsminsiter Grethe Faremo ønsker å kommentere saken.

NRK har snakket med en tidligere leder i Forsvaret som var utstasjonert i Afghanistan.
han mener det vil være uheldig å la fotballtreneren få prøve sin asylsak i Norge fordi det vil utløse flere saker fra andre som har hjulpet Forsvaret.

– Antallet tjenester vi trekker ut fra lokalsamfunnet er så stort at det potensielt er veldig mange andre som kan hevde å ha satt sin egen sikkerhet i fare, sier offiseren, som vil være anonym.

Flyktet til Tyrkia

Til slutt solgte Paiman huset i Maimana og brukte mesteparten av pengene på å reise til Tyrkia. Der befinner han seg i dag sammen med kona og de tre små sønnene.

– De to gangene jeg tok med spillerne til Norge, opplevde jeg virkelig godhet fra både myndighetspersoner og øvrige nordmenn. Men problemene jeg fikk skyldtes kun samarbeidet mitt med Norge, sier Paiman.

Han kan ikke tyrkisk og har ikke lov til å arbeide i Tyrkia. Familien mottar ingen stønad fra de lokale myndighetene og lever på de siste pengene fra hussalget. Barna går ikke på skole, og Paiman frykter de må flytte på gata når pengene tar slutt.

De risikerer også å bli tvangsreturnert til Afghanistan. Selv om ikke norske myndigheter har hjulpet tidligere, håper han at de nå vil hjelpe ham og familien videre fra Tyrkia til Norge.