Dødsbrannen vi glemte
9. november 2008 brant et bolighus på Gulskogen i Drammen ned til grunnen. 22 polske gjestearbeidere var i huset da brannen startet. Sju kom seg aldri ut, mens én fikk brannskader for livet. Seks år har gått og ingen i Norge har blitt stilt til ansvar for livene som gikk tapt.
Det er en tidlig februarmorgen. Elva Vistula er islagt. Mellom elva og røyken fra oljeraffineriene ligger byen Plock. På et supermarked står Jolanta Rydzynska og kutter ost. Livet ble ikke sånn hun hadde tenkt. Hjemme tar de to tenåringsguttene med seg matpakkene hun laget til dem før hun dro på jobb klokka fem om morgenen. De skal på skolen. Jolanta har også forberedt middagen til dem. Hun jobber lange dager.
En oktoberdag i 2008 tok mannen til Jolanta, Mariusz Rydzynski, farvel med familien og dro tilbake til Norge. Der jobbet han som snekker og delte hus med 21 polske gjestearbeidere. De fleste av dem kom fra Plock og området rundt.
Mariusz hadde vært hjemme hos familien for å feire konas bursdag. Jolanta nekter smilende å fortelle oss hvor gammel hun ble, men konstaterer at minnene fra dagen var gode. Det ble den siste bursdagen hun fikk sammen med sin ektemann.
I et lite murhus sentralt i byen møter vi elektrikeren Jozef Cetlinski. Han har fire barn og forteller stolt om sin eldste sønn som har bosatt seg og fått seg utdannelse i England. Jozef forteller oss om tiden i Norge, før vi reiser videre med en vond følelse av å ha revet av plasteret på et sår som aldri vil gro. De siste ni månedene i Norge tilbrakte Jozef i fengsel.
Lenger inn i byen ligger en hvit og oransje blokk. Vi har ringt på en dør i femte etasje, og en mann strever med låsen på andre siden av døren. Når den åpner seg møter vi Jaroslaw Jankowski. To fingre møter håndtrykket mitt. Øynene er klare og jeg kan se han er spent på hvorfor et TV-team fra Norge fatter interesse for ham. Han inviterer oss inn i sin mors leilighet. Her endte han, skadet og arbeidsufør for livet, etter oppholdet i Norge.
Jozef, Jaroslaw og mannen til Jolanta ble rekruttert av en bekjent fra byen. Den polske arbeidslederen Andrej Mikos kunne tilby dem både jobb og et sted å bo ved Gulskogen stasjon i Drammen.
– Jobben min her hadde nettopp tatt slutt. Så ringte Mikos og sa: «Har du lyst til å dra til Norge?». Slik begynte det hele, forteller Jozef.
– Vi hadde en drøm. Han skulle dra og tjene penger så vi kunne bygge vårt eget hus. Det var mer penger å tjene i Norge, forteller Jolanta Rydzynska.
Det ble aldri noe hus på Jolanta og de tre barna. I den lille leiligheten Jolanta deler med sine to sønner er bordet i stuen dekket. Tekopper og småkaker står på en hvit heklet duk. Februarsola skinner gjennom tynne blondegardiner.
På et skap står flere familiebilder på rekke og rad. Jolantas avdøde mann går igjen på bildene. Det finnes få spor av bitterhet hos Jolanta, men hun stusser over at ingen har tatt ansvar for katastrofen som rammet ektemannen og de andre mennene fra Plock og området rundt.
Det gamle huset
I 2008 reiste 34.000 registrerte, og et ukjent antall uregistrerte gjestearbeidere fra Polen til Norge for å pusse opp norske hjem og bygge landet.
Blant disse var mennene fra Plock. De kom til Drammen og ble innlosjert i et tre etasjers hus i Stasjonsgata 36. Huset var eid av ett av Drammens største eiendomsselskap, Cibora Eiendom AS.
Eiendomsselskapet hadde planer om å rive huset, men leide det midlertidig ut til det norske selskapet Proffjobb. Proffjobb formidlet polsk arbeidskraft og fremleide huset videre til Andrej Mikos og hans selskap Mikos Consens. Han innlosjerte sine polske arbeidere i huset.
– Det var ikke så aller verst, men til tider var det altfor mange folk. Det ble trangt. Det var vanskelig å røre på seg, forteller Jozef om boforholdene.
Gjestearbeiderne pusset opp private hjem, i tillegg til at de jobbet for fylkeskommunen med å bygge ut Åssiden videregående skole i Drammen. Svært få hadde gyldig arbeidstillatelse. Jozef var ett av unntakene.
– Det var kanskje seks eller sju som var registrert. De fleste jobbet svart, forteller han.
Det var hyppig utskiftning i huset på Gulskogen. I løpet av de tre årene Jozef bodde i huset, anslår han at over to hundre personer var innom.
– Hvis Mikos ville tøffe seg, sendte han folk tilbake til Polen. Til og med gode arbeidere, forteller Jozef.
Dødsbrannen
Natt til søndag 9. november 2008 går alarmen hos brannvesenet i Drammen. Tre brannbiler rykker ut til en husbrann ved Gulskogen stasjon.
Jozef Cetlinski sliter når han skal fortelle om brannen. Han bruker lang tid på å hente frem minnene som han helst vil glemme. I likhet med de andre overlevende i huset forteller han at han ikke hørte noen brannalarm da brannen startet. Josef fikk vekket noen av kollegene sine før han måtte redde seg ut av det brennende huset.
– Det brant allerede på loftet, taket og nedover. Der vindusrutene allerede var knust, var det flammer, til og med i første etasje. I oppgangen brant det allerede, og brannen var i ferd med å spre seg, forteller han.
Så brister det for Josef. Minnet om kollegaen som gikk feil vei for å redde sin venn blir for vonde.
– Jurek ville bare redde kameraten sin. Han gikk opp og kom aldri tilbake, hvisker Jozef.
Brannen spredte seg raskt. Da brannvesenet kom så de fort at det var lite de kunne gjøre.
– Det var ikke mulig å redde liv på noen som var inne, forteller brannmann Trond Rasch.
– Det ble gjort et spedt forsøk på røykdykkerinnsats, men faren var altfor stor for våre røykdykkere. Vi jobbet for å sikre nabobygg, og med å få bekreftet at sju stykker var savnet.
Brannmannen husker en mann som hoppet fra et vindu i andre etasje. Han ble tatt hånd om av helsepersonell og kjørt bort i ambulanse. Mannen var Jaroslaw Jankowski.
– Mellom tre og fire på morgenen vekket noen meg. Jeg åpnet opp øynene, men det var masse røyk, så jeg kunne ikke se hvor jeg var eller hva som skjedde. Flammene smalt fra alle kanter, forteller Jaroslaw.
– Jeg slo ut vindusruten og gikk gjennom vinduet. Jeg husker skrik, at noen skrek. Jeg var redd for å slippe vindusrammen, så hendene mine ble igjen innendørs og det brant. Og senere, da jeg slapp taket – fra og med da husker jeg ingenting, sier Jaroslaw.
I ettertid har de andre overlevende fortalt at Jaroslaw hadde reist seg fra snøen og spurt sine kolleger hvordan han så ut. De hadde dekket ham med snø fra bakken og fortalt ham at han så helt fin ut. Så svimte Jaroslaw av. Tre uker senere våknet han fra koma på brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus. Hardt brannskadd over hele kroppen og ansiktet og kraftig kullosforgiftet.
Dødsbudskapet
Hjemme i Polen fikk familiene høre om dødsbrannen.
Jolanta gikk på søndagstur da hun møtte en bekjent som fortalte henne at det hadde vært en brann i Norge, og at det kunne være huset der mannen hennes bodde.
– Jeg svarte ham «Det er ikke mulig, det er ikke sant! Hvor har du slike nyheter fra?» Han fortalte at han hadde lest det på internett. Da jeg kom hjem skrudde jeg på TV-en, forteller Jolanta.
Syv menn var savnet i brannen denne søndagen. Jolanta levde i håpet da hun ble oppringt av norsk politi og bedt om å sende tannlegepapirer. Politiet trengte disse for å identifisere de omkomne. Politiet kom også til Plock for å samle inn DNA fra familiene.
– Politiet hadde likene til syv personer, men de var så forbrent og ødelagt at de ikke kunne identifisere hvem som var hvem. De samlet opp DNA for å etablere hvem som tilhørte hvem. Fordi likene ikke var til å kjenne igjen, forteller Jolanta.
Så kom telefonen de fryktet. Jolanta fikk vite at mannen hennes var blant de syv døde. Hun måtte formidle dødsbudskapet til barna sine på 16, 11 og 9 år. Pappa ville aldri komme hjem igjen fra Norge.
– Kamil på ni gråt så forferdelig. Martyn banket hodet mot veggen: «Hvorfor levde ikke pappa og kom tilbake til oss?», forteller Jolanta.
Jaroslaw Jankowski visste ingenting om utfallet av brannen da han våknet på Haukeland sykehus tre uker etter brannen. Han bærer preg av ikke å ha snakket så mye om det som på Gulskogen. Når han skal fortelle om hvordan det var å få beskjed om at syv av hans kolleger var døde i brannen, kjemper han mot tårene.
– Jeg gråt som et barn. Jeg kunne ikke tro det, før jeg så bilde av dem i avisen.
Jaroslaw tar en lang pause så fortsetter han sorgtungt.
– Senere fikk jeg vite at vi dro tilbake samme dag. De i kistene med ferge, mens jeg dro hjem med fly. Den samme dagen dro vi tilbake.
Jakten på den skyldige
På politihuset i Drammen forsøkte de å finne brannårsaken. De fant ut at det var 22 personer i huset den natten det brant til grunnen.
– Det blir mange elektriske artikler. Etterforskingen avdekte at det var kjent i huset at det var problemer med sikringene, som følge av bruken og antall beboere i huset, forteller politiadvokat Monica Hanø ved Søndre Buskerud politidistrikt.
Beboerne som overlevde ble avhørt. Under avhør fortalte Jozef Cetlinski at han hadde manipulert en sikring flere måneder før brannen. Årsaken var at strømmen stadig gikk i huset. I et avhør i Polen flere måneder etter brannen påstod en av beboerne at han hadde sett Jozef ved sikringsskapet like før brannen.
– Når vi da får kunnskap om at noen har manipulert sikringen, prøvde vi å finne ut av hvem som hadde gjort det. Vi dro til Polen og gjorde avhør, hvor vi fikk informasjon om at en person var observert i sikringsskapet like i forkant av brannen, forteller Hanø.
Vitnet som mente å ha sett Jozef Cetlinski ved sikringsskapet like før brannen, hadde i følge andre beboere i huset en konflikt gående med Jozef, men 22. juni 2009 gikk politiet til pågripelse. Jozef Cetlinski ble arrestert, siktet for uaktsom mordbrann.
– Kollegaen min anklaget meg. Jeg fikk en slik følelse at jeg kanskje ikke ville klare å komme meg ut av det, forteller Jozef.
– Jeg møtte en ydmyk, fåmælt eldre mann, som hadde kommet til Norge for å jobbe, og som plutselig var i en livskrise, sier Abdelilah Saeme, som var forsvarsadvokaten til Jozef.
– Han var ikke en person som messet over sin uskyld. Han forstod rett og slett ikke hvorfor han var der, sier Saeme.
I Drammen tingrett ble Jozef dømt til 2,5 år fengsel for uaktsom mordbrann og for å ha påført Jaroslaw skader som hadde gjort ham varig ufør. Han ble også dømt til å betale erstatning til de pårørende. Saken ble anket til lagmannsretten.
Manglende brannsikring
Politiet mente de hadde funnet den skyldige. Men var det manipuleringen av sikringer som var grunnen til at sju mennesker mistet livet i brannen?
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap satte i gang egne undersøkelser parallelt med politiet. De ville finne ut hvorfor så mange menneskeliv gikk tapt i brannen og undersøkte brannsikringen i huset. Tre måneder før politiet siktet Jozef, kom de med
.– Det var mangler ved rømningsveier, slukkeutstyr og brannvarsling. Det var utført noen bygningsmessige endringer som var en utfordring når det gjelder brannsikring og rømningsveier, forteller seksjonsleder i Drammensregionens Brannvesen, Per Døviken.
– Lovverket og regelverket sier jo at eiere har ansvar for å ivareta brannsikkerheten, legger han til.
Rapporten konkluderer også med mangelfulle rømningsveier. På loftet der fem av sju døde, var det kun brannstige på den ene siden av husveggen, og den var feilplassert.
I mars 2009 skulle Borgarting lagmannsrett vurdere om Jozef var skyldig i uaktsom mordbrann. Basert på rapporten fra DSB og tvil rundt hvor brannen startet, kom retten til at det ikke var bevist at manipulering av sikringen var brannårsaken. De fant det heller ikke bevist at brannen startet i sikringsskapet.
Jozef hadde sittet fengslet i ni måneder da en enstemmig lagmannsrett frikjente ham. Han glemmer ikke øyeblikket forsvarsadvokaten fortalte ham om utfallet i lagmannsretten.
– Han klappet meg i skulderen og sa: «Jeg har gode nyheter til deg». Om at jeg ble frikjent.
Jozef fikk erstatning for tapt arbeidsfortjeneste for de ni månedene han satt fengslet og kunne endelig reise hjem til kona og de fire barna.
Seks år senere er sorgen over kollegene som døde fortsatt stor.
– Etter dette er jeg blitt mer sensitiv. Det er så synd med disse kameratene. Alt i alt døde de aller beste kameratene, forteller Jozef lavmælt.
Huseiers ansvar
Eieren av huset som brant var Cibora Eiendom AS. Dette er det tredje største eiendomsselskapet i Drammen. De kjøpte boligen i 2004 og leide den så ut.
Cibora eiendom vil ikke la seg intervjue av Brennpunkt, men svarer i en e-post at det branntekniske var i orden da de leide ut huset. På spørsmål om siste gang Cibora Eiendom sjekket brannsikringen i huset før brannen, kommer det frem at de ikke har sjekket den siden de leide ut boligen i 2004.
– Huset ble leid av Proffjobb uten mulighet for fremleie. Jeg fikk informasjon at det var ansatte i firmaet som skulle bo der, forklarer Rolf Erik Halmrast leder i Cibora Eiendom.
– Det er svært sørgelig at leietaker hadde gjort ombygginger i huset i leieperioden som endret husets karakter, skriver Halmrast.
Cibora Eiendom leide ut huset til det norske selskapet Proffjobb for 22.000 kroner i måneden.
– Det var stort og det var god plass, og relativt rimelig å leie i forhold til andre hus som var på markedet, sier daglig leder i Proffjobb, Erik Melbye.
Proffjobb fremleide huset til den polske arbeidslederen Andrej Mikos. Dette var ifølge Cibora Eiendom i strid med kontrakten. Melbye i Proffjobb bekrefter at det stod i kontrakten at det ikke var lov å fremleie huset, men sier Cibora Eiendom visste at boligen ble leid ut videre:
– Det sto at vi ikke skulle ha fremleie i kontrakten. Men det var et åpent forhold om hvordan leieforholdet var. At det ikke var vi som firma, eller våre ansatte, men at det var mennesker som vi samarbeidet med som, som bodde der. Så det har ikke vært lagt skjul på noe som helst tidspunkt, sier Erik Melbye i Proffjobb.
– Vi leide fra en profesjonell utleier, og hadde ingen grunn til å tro at ikke rømningsveier eller andre ting var tilstrekkelig grad blitt lagt til rette, fortsetter Melbye.
Andrej Mikos leide videre ut til sine arbeidere for mellom 800–1000 kroner per person per måned.
Brennpunkt har ikke lyktes i å komme i kontakt med Andrej Mikos. Ifølge Folkeregisteret har han ikke lenger noen registrert boligadresse i Norge.
Selskapet hans, Mikos Consens, er registrert i Brønnøysundregisteret, med både selskapsadresse og privatadresse. Men verken Andrej Mikos eller selskapet hans er å finne på noen av disse adressene.
Etterforsket ikke brannsikkerheten
Politiet etterforsket aldri hvorfor de syv som brant inne ikke klarte å komme seg ut av huset.
– Hovedfokuset til politiet var å forsøke å avdekke en brannårsak, forklarer politiadvokat i Søndre Buskerud politidistrikt, Monica Hanø.
Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad understreker at det er huseier som har ansvar for brannsikkerheten. På spørsmål om lovverket er tydelig her, bekrefter han det. Qvigstad var ansvarlig for Oslo statsadvokatembete da tiltalen mot Jozef ble tatt ut.
Nå, seks år senere, tar han selvkritikk. Han mener politiet burde etterforsket brannsikkerheten i huset og ser at Oslo statsadvokatembete kunne ha håndtert saken annerledes da de fikk den på bordet.
– Det er klart at også vi kanskje burde da ta noe lærdom på dette området, innrømmer han.
I 2004 holdt to unge jenter på å dø i en brann i et solarium i Bergen. Det endte med at huseier ble dømt til fengselsstraff for manglende brannsikkerhet.
– Vi, og da mener jeg det store vi, burde tatt denne saken mer på alvor, når det kommer til dette med brannsikkerheten.
Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad tror utfallet ville blitt et annet dersom nordmenn var involvert.
Politiadvokat Monica Hanø sier at de forholdt seg til rapporten fra Kripos:
– Den konkluderer med at brannårsak var at hovedsikringen ikke var tilstrekkelig koblet til, eller at det skyldtes manipulerte sikringer. Da fikk vi en indikasjon på at brannårsaken kunne være at noen har manipulert sikringen. Det var en gammel enebolig og det elektriske anlegget hadde ikke kapasitet til å håndtere bruken av elektriske artikler i boligen, sier Hanø.
De etterlatte
Da Jozef Cetlinski ble frikjent i Lagmannsretten, opphevet også retten Cetlinskis erstatningsansvar. I ettertid har de etterlattes bistandsadvokat inngått et forlik med huseierens forsikringsselskap, Gjensidige Forsikring.
Gjennom forliket fikk hver av de pårørende mellom 50.000 og 100.000 kroner, mens den brannskadde Jaroslaw fikk 200.000 kroner. Samtidig understreker Cibora Eiendom at dette ikke betyr at de har ansvaret for brannen og dødsfallene.
Det er nå over seks år siden Jaroslaw våknet opp på brannskadeavdelingen ved Haukeland sykehus og fikk vite at syv av hans kolleger var døde.
Jaroslaw overlevde brannen, men brannskadene gjorde ham arbeidsufør for livet. Etter ulykken ble han skilt og flyttet inn til moren. Han hadde ikke lang nok arbeidserfaring fra Polen til å få pensjon, og lever i dag for 1000 kroner i måneden i sosialstøtte.
– Jeg har mareritt. Jeg drømmer om kameratene mine. Jeg forsøker å ikke tenke på det, men av og til går det ikke an å glemme. Jeg kjente alle. Jeg arbeidet med alle. Alle var bra folk, sier Jaroslaw.
Drømmen om et eget hus måtte Jolanta glemme, etter at mannen brant inne i Drammen. Hun er alene med de to sønnene som nå er 15 og 17 år. Eldstedatteren har flyttet hjemmefra. De lever på minstelønnen hun tjener i ostedisken på supermarkedet.
– Det er ikke penger nok til alle utgiftene, mat, barnas skole. Det er rett og slett vanskelig, sier hun.
I Norge er sporene etter brannen borte. I Polen har de pårørende og brannskadde Jaroslaw akseptert sin skjebne. De klager ikke, men de undrer seg fortsatt over at ingen har blitt stilt til ansvar for familiefedrene som aldri kom seg ut av huset på Gulskogen.