Dykker David Hoover døde under rekorddykket i Skåneviksfjorden
Foto: Privat/Grafikk: Roy Hovden / NRK

Det dypeste dykket

Det ble kalt den omvendte månelandingen. Det dypeste arbeidsdykk noensinne. Det var dykket som skulle gjøre Norge ufattelig rikt. I ettertid ble det kalt en suksess. Hvordan var det mulig når én døde, én ble skadet og tredjemann så vidt berget livet?

– Når en kamerat dør kan jeg ikke kalle dette en suksess, sier dykker Bryan Pittari.

– Vi var redde. Men vi visste at jobben var viktig for Norge. Så vi gikk ned igjen, sier John Kohl.

Verken politiet eller Arbeidstilsynet som gransket dødsulykken, snakket med de ni amerikanske dykkerne som overlevde.

– Jeg trodde ikke det jeg så i Arbeidstilsynets rapport. Dødsårsaken var helt usannsynlig, sier Jan Christian Warloe.

Over 30 år senere har NRK Brennpunkt funnet ut hva som egentlig skjedde på 320 meters dyp i Skånevikfjorden.

Politikernes drøm
Året var 1978. I Nordsjøen var produksjon av olje og gass godt i gang. Stortinget hadde flere år før vedtatt at mest mulig skulle føres i land i Norge, for å skape industri og arbeidsplasser. Men så langt hadde det ikke vært teknisk mulig å oppfylle Stortingets vedtak.

En rørledning måtte krysse den dype grøften langs kysten, kalt Norskerenna. Det fantes knapt teknologi til å legge rør på slike dyp. Ingen i verden hadde teknologi til å reparere dem.

Stortinget hadde derfor pålagt Hydro og Statoil å finne de tekniske løsningene.

I en norsk fjord gjennomførte ti amerikanere et dykk som skulle sikre Norges fremtid som oljenasjon. Noe gikk fryktelig galt. John Kohl overlevde, men 30 år senere er han fremdeles preget av det som skjedde.

Video: Dykker John Kohl forteller om dødsdykket.

Dykkernes eventyrlyst
John Kohl var 25 år den gang. Han hadde meldt seg frivillig til å delta på rekorddykket.

– Vi hadde forberedt oss i ett år. Ingen av oss hadde vært nede på slike dyp før. Ingen i verden hadde jobbet på 320 meters dyp, forteller Kohl.

– Vi fikk betalt mer, jo dypere vi gikk ned. Så jeg tenkte mest på pengene.

dykker Bryan Pittari

Bryan Pittari var bare 23 år da han var med på rekorddykket i Skånevikfjorden.

Foto: Christian Kråkenes / NRK

Bryan Pittari var bare 23 år. Han hadde aldri gjort et metningsdykk i sjø før. Verdensrekordforsøket i Norge skulle være hans første:

– Jeg meldte meg frivillig. Det var spennende å få gjøre noe som ingen andre hadde gjort før, sier han.

Begge dykkerne jobbet i Taylor Diving & Salvage. Det var den gang verdens største dykkerfirma, med hovedbase i New Orleans.

Oljeselskapenes plan
Hydro og Statoil samarbeidet om rørledningsprosjektet. De måtte bevise at det var mulig å legge og reparere rør i Norskerenna.

Planen var å gjøre et realistisk reparasjonsforsøk på 320 meters dyp. Amerikanske selskap som var verdensledende på sine felt ble engasjert, og planleggingen pågikk i fire år.

Forsøket måtte bli vellykket for å få olje og gass i land i Norge.

I januar 1978 var forberedelsene ferdige. Ti dykkere fikk oppdraget med å sveise sammen rørene på havbunnen. Hvordan jobben skulle gjøres forklares i denne informasjonsvideoen fra 1978:

Produsert av Infofilm Video as. Brukt med tillatelse fra Norsk Oljemuseum.

Video: Infofilm om Skånevikdykket fra 1978. Brukt med tillatelse fra Norsk Oljemuseum.

På bunn på overflaten
Skånevikfjorden mellom Bergen og Stavanger var valgt ut som teststed. Under overfarten fra Rotterdam gikk de ti dykkerne i trykkammeret. Trykket ble gradvis justert til trykket på 320 meters dyp.

Luft ble erstattet med en gassblanding av helium og oksygen. Kroppene ble mettet med denne gassen. De var nå reelt sett på 320 meters dyp i et kammer på dekk.

Dykkerklokken skulle føre arbeidslag på tre mann ned til arbeidsøkter på bunnen, men trykket var det samme, enten de var i trykkammeret på dekk eller på havbunnen.

Det ville ta 11 døgn å føre kroppene deres tilbake til normalt trykk, slik at de kunne komme ut igjen.

– Som å gå på månen
– Det var mørkt, øde og fantastisk. Å tenke at her har ingen gått før. Hvordan skal du klare å beskrive det? Det var som å gå på månen, sier John Kohl om den første turen ut på bunnen.

– Det var helt vilt. Bare det å forestille seg at du har så mye vann over deg, forteller Bryan Pittari.

Men da han skulle begynne å jobbe med å banke løs betong rundt et rør kom frykten snikende.

– Hjertet slo så fort, jeg er sikker på at det kunne høres over hele fjorden. Etter en liten pause fikk jeg kontroll, og da kunne jeg arbeide videre. Men det var tungt å arbeide på dette dypet.

– Vi ble slitne bare av å puste. Det var som å puste noe flytende. I tillegg kom hardt fysisk arbeid, sier John Kohl.

John Kohl

John Kohl var 25 år da han meldte seg frivillig til det rekorddype dykket.

Foto: Privat

Det begynner å gå galt
Allerede på første skift sviktet kommunikasjonen mellom dykkere og arbeidslederne på lekteren. Så forsvant varmtvannet som ga dykkerne varme i draktene.

De måtte da tilbake til dykkerklokken, og vente på at feilen ble utbedret. Varmtvannet kom tilbake, dykkerne kunne gå ut i vannet igjen, men så forsvant varmen igjen.

– Det skjedde hele tiden. Det var utrolig slitsomt. Vi måtte avbryte arbeidet flere ganger på hvert skift, sier Kohl.

Problemene med varmtvannet lot seg ikke løse. Pumpene på dekk klarte ikke å levere varmtvannet stabilt ned til dykkerne. Det var for langt ned, og det var ikke reservepumpe om bord.

Eksplosjon under vann
7. februar skulle Bryan Pittari ned for tredje gang, sammen med sitt lag. Han var inne i røret i sveisekammeret, og skulle klargjøre ballongen for oppblåsing.

– Jeg skulle hørt en lav hvislelyd. I stedet buldrer det. Ballongen blåses opp i en enorm fart, og eksploderer. Jeg blir kastet rundt i røret, og kjenner fukt over hele ansiktet.

Gassmåler

Det var ingen som fulgte med på gassmåleren da ballongen skulle blåses opp.

Foto: Christian Kråkenes / NRK

Dykkekameraten dro ham ut av røret. Bryan Pittari var sterkt forslått, og fukten i ansiktet var blod. Trommehinnene hadde sprukket.

­– Jeg var fullstendig omtåket, og ble hjulpet tilbake til klokken.

Bryan Pittari kom opp til kammeret på dekk, men han fikk ikke medisinsk hjelp. Et nytt lag skulle ned på bunnen, før han kunne bli undersøkt.

Dødsdykket

Laget som ble sendt ned var John Kohl, David Hoover og Mike Cooke. Det var John Kohl sin tur å krype inn i røret. Han skulle bytte ut den eksploderte ballongen med en ny, og deretter blåse den opp.

– Varmtvannet forsvant flere ganger. Det tok lang tid å komme i gang med jobben. Jeg fikk til slutt plassert en ny ballong i røret.

David Hoover stod utenfor i sveisekammeret for å kontrollere at det ikke kom for mye gass i ballongen denne gang.

Khol og Hoover i sveisekammeret

John Kohl ga signal til David Hoover om at alt var OK. Først etterpå merket han at slangen hadde hektet seg fast.

Foto: Grafikk: Roy Hovden / NRK

Satt fast i kammeret
Så forsvant varmtvannet igjen. Dykkerne fikk beskjed om å avbryte arbeidet og returnere til klokken. John Kohl krabbet ut av røret, og David Hoover fulgte med for å se at han kom seg trygt ut.

– Han gav meg tommelen opp, og jeg svarte med tommelen opp. Et signal på at alt var i orden. Dave forlot sveisekammeret, og jeg var klar til å følge etter. Da oppdaget jeg at slangen min satt fast i slangen til ballongen. Jeg kom ikke løs.

John Kohl prøvde å vikle løs slangen. Det hastet, for når varmtvannet forsvant tok det svært kort tid før dykkerne ble alvorlig nedkjølt.

– Jeg spurte dykkelederne om å få kutte slangen til ballongen for å komme løs. De sa nei. Jeg fikk beskjed om å vikle meg løs.

Luften forsvinner
Mens John Kohl jobbet med å komme seg løs, kom varmtvannet tilbake. Slangen løsnet, men nå mistet han all pustegass.

– Det skjedde på et øyeblikk. Det var ingen gass i masken. Det var umulig å puste, forteller han.

Øverst i sveisekammeret var det gass, men den var ikke regnet som pustbar. Det var likevel siste sjanse.

– Jeg rev av meg masken. Tok et dypt drag. Det gikk bra. Så ventet jeg på at gassen skulle komme tilbake.

Etter knappe to minutter kom det gass i masken. Han tok den på og begynte å bevege seg tilbake mot klokken.

John Kohl overlevde fordi det var gass i kammeret han jobbet i

John Kohl overlevde fordi det var gass i kammeret der han jobbet

Foto: Grafikk: Roy Hovden

Fant kameraten på havbunnen
Ute av sveisekammeret hørte John Kohl at dykkerlederne kalte på David Hoover:

– Dave hvor er du? Dave, hvorfor svarer du ikke? Jeg hørte de var bekymret.

John Kohl fikk beskjed om å lete. Han fulgte slangen til David Hoover, og fant ham på bunnen.

– Jeg dro ham i foten, fikk snudd ham, og jeg så det med en gang. Han var borte. Han var ikke der lengre.

David Hoover

David Hoover døde under rekorddykket i Skånevikfjorden. Kona fikk aldri vite hva som var grunnen til dødsfallet.

Foto: Privat

Den lange veien tilbake
John Kohl meldte fra, og startet arbeidet med å få David Hoover tilbake til klokken. Kohl måtte slepe Hoover over hele opprettingsrammen og sveisekammeret. Ved dykkerklokken var det store vanskeligheter med å få Hoover inn.

De lyktes til slutt, og mens klokken steg mot overflaten ga John Kohl og Mike Cooke førstehjelp.

– Han hadde blod ut av munn og nese, men vi møtte jo prøve. Vi holdt på hele veien opp.

På overflaten ble David Hoover tatt inn i kammeret på dekk, og en ny gjeng fortsatte gjenoppliving.

– Jeg var ikke med på det. Jeg satt igjen i klokken og gråt, forteller Kohl.

Like før midnatt 7. februar ble David Hoover erklært død. Han ble deretter dekomprimert og sendt til Bergen for obduksjon.

Skånevikfjorden

En dødelig dispensasjon
Arbeidstilsynet hadde vært om bord i lekteren hele tiden. Mannen som hadde det egentlige ansvaret var blitt syk, men en erstatter var sendt om bord. Han forteller til NRK at han bare fikk sitte på oppholdsrommet.

Han oppdaget derfor ikke problemene med varmtvann, kommunikasjon og gassforsyning. Han bekrefter overfor NRK at han heller ikke fikk med seg at Bryan Pittari sprengte trommehinnene.

Alle hendelsene skulle ledet til at dykket ble stanset.

Han visste heller ikke at sjefen hadde gitt en dødelig dispensasjon. Ragnar Winsnes hadde på vegne av Arbeidstilsynet fulgt planleggingen av dykket, og gjennomgått sikkerhetsmanualen.

Dagen før dødsulykken ga han dykkerselskapet dispensasjon til å droppe bruk av reserveluft, stikk i strid med sikkerhetsprosedyrene. Reserveluften kunne berget livet til David Hoover.

Winsnes i Arbeidstilsynet skulle nå etterforske dødsulykken, parallelt med politiet.

Dokumentasjonstapen som forsvant
Lensmannen i Etne kom til lekteren samme natt. Med seg hadde han dykkerlege, Svein Eidsvik. De ba alle involverte skrive ned forklaringer, også dykkerne i kammeret.

I tillegg ba de om å få utlevert dokumentasjonstapen. ­

Svein Eidsvik

Dykkerlege Svein Eidsvik døde i sommer, før dokumentaren var ferdig. Familien har sett og godkjent innholdet i filmen.

Foto: Christian Kråkenes / NRK

– Den var forsvunnet. De sa at de hadde glemt å snu lydbåndet. Deretter sa de at det var utspilt. Og så sa de at det var forlagt et sted, og det var en fjerde forklaring også. Det var jo litt underlig, siden det var samme person som gav alle de fire forklaringene, forklarer dykkerlege Svein Eidsvik.

Han husker at de stusset. Men Eidsvik var bare medisinsk rådgiver, og hadde ikke noe med etterforskningen å gjøre. Verken politi eller Arbeidstilsynet begjærte lydbåndopptakene utlevert, og Arbeidstilsynet forklarte dette med at de intuitivt stolte på dykkeselskapet.

NRK har sett planene for dykket. I tillegg til lydbåndopptak ble det også gjort videoopptak på to maskiner. Ingen ba om å få se på videoopptakene som var gjort av dykket.

En passende dødsårsak
David Hoover skulle obduseres på Gades Institutt i Bergen. Dykkerlege Svein Eidsvik skulle bistå rettsmedisinerne. Men i tillegg var der en representant fra Taylor Diving og en britisk patolog, dr. Ian Calder.

– Jeg kjente dr. Calder. Han var velrenommert og bastant, sier Eidsvik. Han pleide å være med på dykkerobduksjoner, for han drev med forskning på øregangene.

Obduksjonsrapporten

Obduksjonsrapporten fra Gades Institutt utelukket oksygenmangel som dødsårsak.

Obduksjonen var vanskelig. Det var ingen som hadde erfaring med å obdusere døde fra slike dyp. I obduksjonsrapporten fra Gades Institutt stod det at dødsårsaken ikke kunne fastsettes med sikkerhet. Men rettsmedisinerne skrev at de utelukket svikt i oksygentilførselen.

Den offisielle obduksjonsrapporten ble satt til side i Arbeidstilsynets etterforskning. De valgte en helt annet dødsårsak; CO₂-forgiftning.

Den nye forklaringen stammet fra dr. Ian Calder. Ifølge Arbeidstilsynets rapport gav han sterkt uttrykk for at David Hoover døde av CO₂-forgiftning: Hoover hadde skjegg, noe som førte til at masken ikke var tett, CO₂ samlet seg opp, og han ble forgiftet av sin egen utpust.

Dødsfallet var dermed selvforskyldt. Dette ble den offisielle forklaringen på dødsfallet i etterforskningen, selv om det var i strid med den offisielle obduksjonsrapporten.

NRK sjekker hvem dr. Calder er. Det viser seg at hans oppdrag var å skrive en tolkning av dødsårsaken for Taylor Diving, til bruk i et eventuelt søksmål fra de etterlatte. Hans tolkning ble i ettertid lagt frem i erstatningssaken mellom Hoover-familien og Taylor Diving, og dr. Calder vitnet på at dødsårsaken var selvforskyldt CO₂-forgiftning.

Ny dødsårsak

Dykkeselskapets egen lege kom opp med en ny dødsårsak, som ble godt

Sprikende etterforskning
Arbeidstilsynet konkluderte i sin etterforskning med at dødsfallet skyldes CO₂-forgiftning. De omtalte tekniske problemer med prosjektet, men mente dette ikke har noen sammenheng med dødsfallet.

Lensmannen i Etne var av en annen oppfatning. Han undersøkte forløpet, og gjennom loggene så han at det var problemer med gassforsyningen. Han holdt John Kohls kutt i pustegass opp mot tidspunktet dødsfallet til David Hoover, og konkluderte med at gasskutt var dødsårsaken.

Dersom dødsfallet skyldtes tekniske feil, kunne ikke dykket fortsette, og hele det enorme prosjektet for å krysse Norskerenna måtte avbrytes.

Men lensmannen fikk ikke avhøre noen igjen, for Arbeidstilsynet gav amerikanerne lov til å forlate Norge, før etterforskningen var avsluttet.

Livredde dykkere
– Vi fikk høre at dødsårsaken skyldtes CO₂-forgiftning. Ingen av oss trodde på det. Alle visste jo hva jeg hadde opplevd, sier John Kohl.

Men med den forklaringen kunne dykket fortsette. Norsk Hydro hadde trukket seg ut av prosjektet. Arbeidstilsynet ga dispensasjon til å hente opp det utstyret fra bunnen, for at lekteren kunne gå tilbake til Rotterdam.

– Vi visste at det ikke ville skje. Vi hadde fått beskjed om at dykkeprosjektet skulle fullføres i Skottland, forteller John Kohl.

Dykkerne forble under trykk mens lekteren gikk over Nordsjøen. Norsk Hydro kom igjen om bord, selv om prosjektet offisielt var stanset.

I Skottland ble alt utstyret ferdig montert før det ble senket ned til 316 meters dyp. Dykkerne skulle nå utelukkende sveise rørene sammen.

Problemene med varmtvann, kommunikasjon og luft fortsatte. Én etter én nektet de å gå ned.

– Vi var redde. Virkelig redde. Men vi visste at jobben var viktig både for Norge og dykkerselskapet. Så vi gikk ned igjen, sier Kohl.

De sveiset i flere døgn, og så var jobben gjort. Lekteren vendte tilbake til Rotterdam. 44 døgn etter at de ble trykksatt til 320 meter kom de ut igjen.

Ble presentert som vellykket

Bare dager etter at dykket var ferdig i Skottland kom en pressemelding, og den ble referert i en rekke norske medier. Skåneviksdykket var blitt en suksess.

Foto: Faksimile

Saken blir henlagt
En måned etter at dykkerne var ute av trykk, oversendte lensmannen i Etne og Arbeidstilsynet sine etterforskninger til Hordaland politikammer, og statsadvokaten.

De gjorde ingen nye undersøkelser, tok ingen nye avhør. Statsadvokaten vurderte hvem de skulle stole på, og konkluderte med at Arbeidstilsynet hadde høyere kompetanse, og var mest troverdige.

Dødsfallet ble henlagt, med den konklusjon at David Hoover døde av selvforskyldt CO₂-forgiftning. Verken den ansvarlige statsadvokaten eller politietterforskeren vil kommentere arbeidet sitt fra 1978.

Norske dykkere protesterer
Men noen reagerte på henleggelsen av dødsulykken. Jan Warloe var den gang fagforeningsmann.

– Jeg var skeptisk til Arbeidstilsynet som etterforskere. Jeg hadde vært i klinsj med dem før.

Warloe hadde dessuten hørt et rykte om at dykkerne dykket uten reserveluft.

Warloe krevde innsyn i etterforskningsdokumentene. Etter gjentatte purringer fikk han lese.

– Jeg trodde ikke det jeg så. Det stod ikke noe om at de dykket uten reserveluft, og dødsårsaken var helt usannsynlig.

Sammen med Arne Jentoft krevde han saken gjenopptatt. Riksadvokaten sa nei, men de fikk saken opp for Ettergranskingsutvalget for ulykker i Arbeidslivet. Utvalget skulle granske Arbeidstilsynets etterforskning.

Bukk og havresekk
Ettergranskingsutvalget bestod av direktøren for Arbeidstilsynet og to medlemmer fra Arbeidstilsynets styre. De skulle rapportere til styret i Arbeidstilsynet. Og det var Arbeidstilsynet som var gjenstand for gransking.

– Det var jo helt vilt. Bukk og havresekk er for lite, sier Warloe.

Han og Jentoft møtte for utvalget og forklarte hva de mente var feil med etterforskningen. Samme dag var to dykkerleger inne og ga sine synspunkt på dødsfallet. Så ble det stille. ­

– Dette var i 1979. Jeg begynte å etterlyse sluttrapporten, men fikk beskjed at den ikke var ferdig. Jeg maste hvert år, men det kom ingen rapport. I 1983 forlot jeg fagforeningen, og da gav jeg opp, sier Warloe.

Offisiell granskingsrapport var endret

Norske myndigheter endret offisiell granskingsrapport etter avgjørende forsøksdykk. Det viser dokumenter NRK har fått tilgang på.

Video: Granskingsrapporten etter dødsulykken ser ut til å være endret i ettertid.

Legene peker på svikt i oksygentilførselen som mulig årsak

I referatet fra legenes forklaring er det tydelig at de ser kutt i pustegassen som den mest sannsynlige årsaken til dødsfallet.

Foto: Skjermdump fra legenes forklaring

Først i 1989 fikk Warloe tak i rapporten, som hadde vært ferdig siden 1982.

Rapporten frikjente Arbeidstilsynet for ansvar for dødsfallet. Ifølge Ettergranskingsutvalget døde David Hoover av CO₂-forgiftning, og dispensasjonen til å dykke uten reserveluft var uproblematisk.

Legene som ble intervjuet av utvalget forklarte ifølge rapporten at slike reserveluftflasker bare ville vart to sekunder på 320 meters dyp. Det kunne ikke berget David Hoover. ­

– Dette var jo tull. Jeg prøvde å si fra, men ingen ville høre. Det var gått 11 år siden ulykken, forteller Warloe.

Feilsitert i rapporten
NRK har fått tak i referatene fra møtene i Ettergranskingsutvalget.

Jens Smith-Sivertsen

Lege Jens Smith-Sivertsen avviser overfor NRK at han har sagt det som står i granskingsrapporten. Smith-Sivertsen døde i mars i år.

Foto: Christian Kråkenes / NRK

Legene mente at ulykken godt kunne skyldes kutt i pustegassen. Det er stikk motsatt av hva de er sitert på i rapporten fra Ettergranskingsutvalget. Jens Smith-Sivertsen var en av legene. Han hadde erfaring fra forsvaret og oljeselskap. Han blir sjokkert når han ser hva han er tillagt å ha sagt.

– Dette er nifst. Det som står der har jeg aldri ment eller sagt.

Referatet NRK Brennpunkt har fått tilgang på, viser at legene aldri sa noe om at reserveluften bare ville vart i to sekunder, slik de er sitert på i rapporten. Dette avsnittet ser også ut til å ha blitt endret i ettertid.

Les dokumentene og sammenlign:

– Du kan se at det er blitt manipulert. Dette måtte de skrive, for å frikjenne Arbeidstilsynet, sier Warloe.

Også i konklusjonen er det et avsnitt som ser ut til å være lagt til i ettertid, en setning som slår fast at etterforskningen har vært tilfredsstillende.

Konklusjonen fra ettergranskingsutvalget er endret

Også konklusjonen til Ettergranskingsutvalget ser ut til å være endret i ettertid.

Foto: Skjermdump fra Ettergranskingsutvalgets rapport

– Ikke noe vi fant på
Leder for Ettergranskingsutvalget var Børre Pettersen, som representerte LO i styret i Arbeidstilsynet. I dag er han eneste gjenlevende medlem av utvalget.

Som leder var Pettersen var til stede på møtet med legene, og han står også bak den endelige rapporten. Men han kan ikke forklare hvorfor legene er sitert stikk motsatt av hva de faktisk sa.

– Nei, jeg husker ikke noe. Jeg kan ikke forklare det. Men det er i hvert fall ikke noe vi har funnet opp i Ettergranskingsutvalget. Det ville vært rimelig dumt, sier Pettersen.

På spørsmål om hvorfor legene er tillagt å mene noe om varigheten på reservegassen, når de faktisk ikke har sagt et ord om dette ifølge referatet, så kan ikke Pettersen huske noe av dette.

– Jeg vet ikke hvorfor det står der.

NRK har lest Arbeidstilsynets kopi av sikkerhetsmanualen fra planleggingen av dykket. Der fremgår det at reservegassen ville vart i tre minutter. I tillegg har NRK snakket med mannen som laget reservegassflaskene. Han forklarer også at de ville vart 2–3 minutter. Nok for David Hoover til å berge livet.

Rapporten fra Ettergranskingsutvalget var siste ord i saken om Skåneviksdykket.

Rapporten fra ettergranskingsutvalget er tydelig blitt endret

I rapporten fra Ettergranskingsutvalget står det at reserveluften bare ville vart i to sekunder. Dette avsnittet ser ut til å være endret i ettertid.

Foto: Skjermdump fra Ettergranskingsutvalgets rapport

Det viktigste var Norskerenna
– Alt som var av negativ karakter ble det lagt lokk på. Det sier tidligere dykkertillitsvalgt i NOPEF, Arne Jentoft.

­– Myndighetene ville ha olje og gass i land, og måtte få rør over den dype Norskerenna. Det var det viktigste av alt.

Jan Warloe synes det hele var fortvilende.

– De burde i hvert fall etterforsket dødsfall skikkelig, men de gikk over lik.

Dødsdykket blir en suksess
Bare dager etter at dykket var ferdig i Skottland kom en pressemelding, og den ble referert i en rekke norske medier. Skåneviksdykket var en suksess.

Og i årsmeldingen til Oljedirektoratet fra 1978 heter det at Skåneviksdykket var vellykket. Dykket beviste at det var mulig å reparere rør i Norskerenna.

I oppsummeringen av prosjektet fra Statoil og Norsk Hydro, høsten 1978, het det at reparasjon nå var mulig.

I 1981 vedtok Stortinget å bygge Statpipe, basert på at det fantes utprøvd reparasjonsteknologi for rør på dyp ned til 360 meter. Det eneste reparasjonsforsøk som da var gjort på slike dyp i verden, var dykke til 320 meter t i Skånevikfjorden.

Nordsjødykker og fagforeningsmann Jan Christian Warloe er fortvilet over hvor dårlig dødsulykken ble etterforsket. Foto: Christian Kråkenes.

Video: Jan Christian Warloe fortviler over dårlig etterforsking.

Urealistisk forsøk
Hensikten med dykket var å gjennomføre en realistisk reparasjon fra begynnelse til slutt. Men i Skånevik ble dykkerne aldri ferdig med å installere utstyr og rør. I Skottland gjorde de bare en sveisesøm, på ferdig montert utstyr. Det var ingen helhetlig operasjon.

Forsøket ble gjort i blikkstille vann, innerst i en fjord. Det var en forutsetning for å få det 250 tonn tunge utstyret trygt ned på bunnen. Slike dager er det knapt noen av i Nordsjøen.

Om bord sviktet pumpene til vannet som varmet draktene til dykkerne. Utstyret klarte ikke å levere stabil varme 320 meter ned. Og kommunikasjonsutstyret sviktet gjennom hele dykket. Og i tillegg sviktet pumpen til pustegassen.

NRK har gjennomgått alle logger, og vitneforklaringer. Før John Kohl river av seg masken og David Hoover dør, svikter pumpen som leverer gass til dykkerne. Trykket faller. I forklaringene fastholder gassoperatøren at dette ikke var livstruende, men NRK har lagt frem alle data for dykkeeksperter i inn- og utland, og bedt dem regne.

Alle bekrefter at trykket var dødelig lavt. Det kom ikke pustegass ned til dykkerne, og David Hoover døde.

– Det var et eksperiment. Og teknikken var ikke i stand til å takle slike dyp, sier Bryan Pittari.

Han ble hentet ut, og brakt til sykehus da lekteren kom til Skottland. Da hadde han vært i en døs i nesten to uker.

John Kohl ønsker å være stolt av den bragden de gjorde, men han har knapt snakket om dykket før NRK tar kontakt.

– Uansett, når jeg tenker på det, så kommer tankene på Dave. Hvordan kan du være stolt, når en venn dør?

Olje og gassrør - oversikt

Et dykk for vår rikdom
Før Ettergranskingsutvalget var ferdige ble den første rørledningen, Statpipe, vedtatt i Stortinget. Det hastet. Oljeutvinningen fra Statfjord var i gang, mens gassen ble ført ned igjen i feltet.

Dette ville i løpet av kort tid gjøre feltet ustabilt og føre til økonomiske tap. En rørledning måtte være på plass innen 1985. Den vedtatt lagt i 1981, med den begrunnelsen at det var teknisk mulig å reparere den.

Parallelt med leggingen av Statpipe ble det gjennomført forskningsdykk på oppdrag fra oljeselskap ved NUTEC i Bergen. Dykkene skulle bekrefte påstanden om at rør kunne repareres av dykkere på dyp fra 300 til 500 meter.

Forsøkene ble fremstilt som vellykkede, men rapportene var unntatt offentlighet. Dykkene avslørte uløste problemer med kommunikasjon, varme til dykkerne og pustegass. I tillegg ble dykkere ved samtlige forsøksdykk syke.

Ved utgangen av 80-tallet forelå en rekke medisinske forskningsrapporter som konkluderte med at dykk dypere enn 180 meter medførte høy risiko for skader på dykkerne.

Se den prisvinnende Brennpunkt-dokumentaren «I dypeste hemmelighet» om følgene av forsøksdykkene på 80-tallet

I Stortinget fortsatte de å godkjenne nye rørledninger. Til 300 meter, til 400 meter til 500 meter til 600 meter. Alle med begrunnelsen at det var teknisk bevist at rørledninger kunne repareres i bunn av Norskerenna.

Begrunnelsen stammer fra det eneste reelle arbeidsdykket som er gjort for på reparasjon av en rørledning i Norge. Det er dykket som ti amerikanere gjorde i Skånevikfjorden i 1978. Et dykk som blir kalt en suksess.

I 2002 pålegger Statoil seg selv et dykkerforbud utover 180 meter. Først i 2015 finner de en løsning på å reparere de største rørledningene på bunnen av Norskerenna. Ifølge Statoil har de hatt reparasjonsberedskap frem til nå, men den har vært basert på metoder de verken har testet eller dokumentert at virker.

Norske myndigheter har aldri innført en dybdebegrensning på dykking i norske farvann.

Dykkerskapets lege har endret mening
NRK har også tatt kontakt med dr. Ian Calder. Han påtar seg fremdeles oppdrag som sakkyndig. Han har nå forandret mening.

dr. Ian Calder

Dr. Ian Calder har endret oppfatning om hva som gikk galt i Skånevikfjorden. Men det har han ikke fortalt til noen før NRK tok kontakt.

Foto: Christian Kråkenes / NRK

– Jeg tror ikke lengre at det var CO₂-forgiftning. Jeg innså ganske tidlig at det var feil. Jeg er overbevist om at det var kutt av pustegass.

Men han tok aldri kontakt med noen for å informere om sin feile konklusjon, selv om han var klar over at hans konklusjon lå til grunn for etterforskningen i Norge.

– Jeg ønsket ikke stikke hodet fram, sier dr. Calder.

I USA har David Hoovers tre barn hele livet trodd at John Kohl hadde skylden for farens død. Se det sterke møtet mellom dem i Brennpunkt-dokumentaren «Det dypeste dykket».

NRK har hatt avtale med Arbeidstilsynet om et intervju siden mai i år. Arbeidstilsynet har fått forelagt alle problemstillinger og journalistiske funn, og samtykket til intervju i etterkant av dokumentaren.

Etter å ha sett programmet i forkant av intervjuet trakk de seg fra intervjuavtalen, og ville i stedet kommentere dokumentaren skriftlig: