Skammen

Nyttårsaften 2013. I det rakettene lyser opp himmelen over Arendal, ser Christopher Groos sitt eget ansikt i refleksjonen av bilvinduet. Han synes at han ser patetisk ut.

Han er nitten år, på perm fra militæret hjemme i Grimstad. Det er nyttårsaften, men han er helt alene. Ingen venner har invitert ham på fest. Da moren spurte hva han skulle tidligere på kvelden, løy han. Sa han skulle ut med noen kamerater.

Istedenfor har han kjørt rundt i flere timer. Nå har han parkert her, på parkeringsplassen ved den videregående skolen han gikk på tidligere, med utsikt over byen. Det er bare en ting han tenker at han vil gjøre: Kjøre bilen inn i en steinvegg.

– Det var kanskje da jeg skjønte at jeg trengte hjelp, sier Christopher.

Fortalte ingen

Lenge fortalte han ingen hva han bar på. Ensomheten. Depresjonen. Skammen. Men nå har Christopher bestemt seg for å være åpen. Han er med i dokumentaren og NRK-serien «Jeg mot meg», sammen med syv andre unge som sliter med psykiske lidelser.

Han har et budskap til andre deprimerte.

– Du må ikke føle at skam skal hindre deg i å åpne deg for andre. Selv ville jeg ikke fortelle det til noen, fordi jeg følte at jeg var en byrde. Nå har jeg skjønt at det ikke er sånn, sier Christopher.

Han er ikke alene om å være deprimert: En av seks nordmenn opplever depresjon i løpet av livet, ifølge Folkehelseinstituttet.

– Depresjon og angst er de to vanligste psykiske lidelsene, og de utgjør et kolossalt folkehelseproblem, sier professor Arne Holte, fagdirektør ved Folkehelseinstituttet.

Han viser til at psykiske lidelser koster Norge 185 milliarder kroner årlig, ifølge Helsedirektoratet. Aller dyrest for samfunnet er angst og depresjoner. Ingen enkeltsykdommer står for større helsetap i Norge enn angst og depresjon.

Rammer unge

– Halvparten av de som rammes av depresjon, rammes første gang i ungdomsalder eller tidlig voksen alder, sier Holte.

Rundt 25 prosent av jentene og 10 prosent av guttene på videregående har depressive symptomer, viser Ungdata-undersøkelsen fra i fjor.

Årsakene til depresjon er kompliserte. Noe kan forklares med gener, at noen av oss er mer sårbare enn andre, ifølge Holte.

Samtidig er depresjonen ofte knyttet til ytre forhold. Det kan være tidlige tapsopplevelser eller konflikter, som en skilsmisse. Eller det kan være langvarige belastninger, som alvorlig sykdom, arbeidsledighet eller fattigdom.

Men langt fra alle som blir deprimerte har hatt et vanskelig oppvekst. Christopher følte at en fin oppvekst gjorde det ekstra skamfullt å snakke om sykdommen.

Manglet venner

– Jeg følte meg så håpløs, fordi jeg hadde lyst til å ta mitt eget liv til tross for at jeg hadde det så bra. At ingenting hadde skjedd meg. Det følte jeg skam over. Jeg følte meg ikke fortjent til sykdommen. Det var ikke noe konkret jeg kunne skylde på. Jeg hadde en flott oppvekst, foreldre som elsket hverandre, søsken jeg var glad i, sier Christopher.

Han vokste opp utenfor Grimstad, i et hus på en gård som har tilhørt morens slekt i generasjoner. Christopher hadde fire gode kamerater som han lekte med gjennom hele barneskolen.

Men så kom ungdomsskolen og kameratene havnet i en annen klasse. Langsomt gled Christopher fra dem. Han prøvde litt for hardt å bli venner med noen i sin egen klasse, og klarte det ikke. På videregående startet han på bar bakke, uten gode kamerater. Da han måtte starte på nye skoler i andre og tredje året, ble det vanskelig å få noen nære venner.

– Det ble liksom ikke noe utover det sosiale som var på skolen, sier Christopher.

Han fikk en kjæreste. Men da han kom i militæret og det ble slutt med kjæresten, skjønte han det: Han hadde ingen.

Masken

– De andre i militæret gledet seg til helgen, snakket om at de skulle på fest og sånt. Men da jeg kom hjem var det ingen. Ingen å ringe til. Jeg så gjennom Facebook-lista mi, men jeg følte at det ble for merkelig å ta kontakt med noen der, for jeg hadde ingen som var så nære. Så da jeg kom hjem, satt jeg bare ved PC-en, sier Christopher.

Han følte at han tok på seg en maske. At han ikke lot folk komme innpå seg, at han var redd for å bli såret. Etter hvert som han ble mer og mer ensom ble det vanskeligere og vanskeligere å ta kontakt med andre. Ingen ble kjent med ham som han faktisk var.

Det han opplever er ikke så uvanlig. Mange synes det er vanskelig å etablere nye fellesskap i overgangen mellom ungdomsliv og voksenliv, forteller psykolog Peder Kjøs.

– Man kan ikke lenger regne med venner i klassen eller på skolen, men må etablere noe selv. Klarer man ikke det, kan man bli ensom. For noen kan det gjøre at de blir deprimerte og få angst, noen kan bli redde for at det kan bli sånn for alltid, sier Kjøs.

Ensomheten kan være skambelagt, mener psykologen.

– Å være ensom er et brudd med rolleforventningene som ung. Man «skal» ha mange venner. Det kan være vanskelig å si til andre, og du vil ikke gjøre foreldrene dine bekymret.

De mørke dagene

Januar 2014: Christopher har innsett at han trenger hjelp. Han går til militærlegen, som henviser ham til psykolog.

Først hjelper det mye bare å snakke om det. Det er første gang Christopher snakker om depresjonen til noen andre enn ekskjæresten. Psykologen lytter. Hjelper ham å ta tak i små ting i hverdagen som stresser ham, praktiske ting som bilen som ikke funker, at han ikke er fornøyd med utseendet. Han får antidepressiva. Det hjelper.

Men Christopher skjønner at medisinene bare bedøver følelsene, uten at problemene forsvinner. Han begynner i andre året som lærling i militæret. Får sitt eget rom. Og ensomheten og depresjonen bare vokser.

– Da jeg kom på rom for meg selv var ensomheten der. Da måtte jeg oppsøke folk og det sosiale. Jeg følte meg håpløs fordi jeg ikke var sosial. Jeg var håpløs, udugelig, det var ingen som hadde lyst til å være sammen med meg, sier Christopher.

Skremt

Christopher beskriver depresjonen som mørke dager der ting ikke stemmer. Kvelder der han vet at han kommer til å gråte til puta er gjennomvåt. Netter der han sitter oppe med PC-en for å slippe å legge seg, holde tankene i sjakk.

Noen netter har han googlet seg frem til hva han kan gjøre for å begå selvmord. Men det som har holdt ham fra det er tanken på familien. At han ikke vil påføre dem den smerten.

– Jeg hadde en konkret tanke om hvordan jeg kunne gjøre det. Det var en skummel tanke, og det var det som fikk meg til å oppsøke hjelp. Det var grensen min, sier Christopher.

– Ikke uvanlig

Det er mange unge som opplever selvmordstanker, forteller psykolog Peder Kjøs.

– Å ha selvmordstanker i ungdommen er ikke uvanlig, men med forskjellig alvorlighetsgrad. Å tenke at «det hadde vært bedre å være død» er ganske vanlig. Men å planlegge det er ikke vanlig, sier Kjøs.

Psykologen ledet gruppesamtalene mellom de åtte unge i serien «Jeg mot meg». Han sier at det ikke er så lett å bli kvitt depresjon for alltid.

– Man må lære seg å gjenkjenne og gjennomskue depresjonen. Når du føler at alt er svart, må du tenke: Det tenker jeg nå, men det betyr ikke at det er sant. Noen har nytte av å snakke med terapeut, men det er nyttig bare å snakke med folk. Mange som er deprimerte isolerer seg, og det er ikke bra, sier Kjøs.

Fortalte foreldrene

Christopher tok med foreldrene til psykologen under opptakene til «Jeg mot meg». De visste at han hadde problemer, men ikke i dybden.

– Det var nervepirrende å ta dem med, men veldig deilig etterpå. Mamma gråt, og pappa var forståelsesfull. De var ikke sinte fordi jeg ikke hadde sagt noe før. Det letta en byrde, sier Christopher.

– Hva skal de rundt gjøre hvis de ser at noen sliter med depresjon?

– Gjør det klart for den som sliter at de ikke er til bry. For meg er det også viktig at de rundt meg behandler meg akkurat som de alltid har gjort, de behøver ikke passe på meg. Det er nok at de vet hvordan jeg har det.

Fortsatt lever Christopher med depresjonen, men han føler at han kontrollerer den bedre, at han lettere klarer å la de vonde tankene fare.

På kveldene jobber han i bar. Til høsten håper han at han kommer inn på dataingeniørstudier i Oslo. Drømmen er en gang å kunne komme hjem til noen som er glad i ham, og ha en vennegjeng som møtes regelmessig.

– Jeg venter fortsatt på den store forandringen, at livet mitt skal bli bedre. Men jeg har lært at du må gjøre det selv. Selv om du har blanke ark, må du skrive dem selv.

• Les Christopher Groos' kronikk: Har jeg rett til å være deprimert?
• Les også: Malin (26) trodde hun skulle dø – ante ikke at det var angst