Ble da brødrene flyktet

Midt i ruinene i det som en gang var et hjem, står 41 år gamle Abdelrahman Ez Aldden. I veggene er det gapende hull etter bomber. På gulvet er det fullt av steinrester.

– Dette er barndomshjemmet til meg, Nidal og Salah, sier Abdelrahman mens han viser fram det ødelagte huset, i Brennpunkt-dokumentaren «Brødre på flukt.».

– Huset ble rasert av president Assads regime under krigen. Dette huset er vitne til alt som skjer her. Vi kan ikke gå opp i andre etasje. Det ligger en militærbase rett overfor, sier han.

Blir for å dokumentere krigen
De var tre brødre som vokste opp i byen Rastan, vest i Syria. NRK har tidligere fortalt om hvordan de to eldste brødrene flyktet via Libanon til Norge.

I Syria er lillebror Abdelrahman alene igjen.

– Det er ingen igjen i denne gata. Alle har flyktet på grunn av bombingen, forteller Abdelrahman.

Brødrene reiste for tre år siden. Selv nekter han å forlate Syria.

– Som journalist er jeg stolt av yrket mitt. Jeg dokumenterer helter som yter motstand med lette våpen. Jeg dokumenterer barn som tar imot flyenes raketter med brystet. Jeg dokumenterer alle Assads kriminelle handlinger i Rastan, sier Abdelrahman.

Byen er beleiret av Assads styrker. Nå har også russerne begynt å bombe Rastan, som er en strategisk viktig by for Den frie syriske armé.

– Vi får ikke gjort noe for de skadde. De dør foran oss. Livet har stanset helt på grunn av beleiringen, forteller han til NRK.

– Vi mangler brød og grønnsaker. Hvis det finnes, er det veldig dyrt. Gass og diesel må smugles inn, det er også dyrt å skaffe. Byen bombes hele tiden. Det finnes ikke strøm. Skolene er stengt. Det er vanskelig å beskrive hvor tøft vårt liv er i Rastan.

Folk i Rastan var blant de første som gjorde opprør mot Syrias mektige president i 2011. Men svaret fra regimet var brutalt. Da soldatene kom til byen, ble hverken unge eller gamle spart. Mange sivile ble drevet på flukt og rømte over grensen til nabolandet Libanon. Det gjorde også Salah og Nidal.

Håpløst i Libanon

I høst møtte NRK Salah og Nidal i Nord-Libanon, der de bodde med hver sine familier i to falleferdige hus 50 meter unna hverandre. Syria var bare noen kilometer unna. Fra bakgården sin i Libanon kunne familien ofte høre drønnene fra krigen i hjemlandet.

– Der er Syria, sa Salah og pekte mot en liten landsby i horisonten.

Selv om de hadde kommet seg ut av Syria, fortsatte kampen for å overleve.

– Noen dager spiser vi ikke. Situasjonen er veldig vanskelig, fortalte Nidal.

– Vi flyktet fra krigen, men her er sulten verre, sa Salah.

Libanon, som er et land på størrelse med Rogaland, er på randen av kollaps. De har tatt imot over en million syrere, men FN har bare fått inn 25 prosent av pengene de trenger til flyktningene.

Støtten til mat er halvert til knappe 100 kroner i måneden per person. Mer enn hver fjerde innbygger er nå en flyktning fra Syria. De bor overalt, i dårlige hus, garasjer eller provisoriske plasttelt.

Gullbillett til et nytt liv
Mens Nidal fremdeles var uten håp for fremtiden, fikk broren Salah en nesten utrolig beskjed fra FN. Han og familien skulle få et nytt hjem i Ringebu i Gudbrandsdalen.

En liten andel av flyktningene i Libanon plukkes ut av FNs høykommissær til å bosettes i et annet land. Kvoteflyktningene velges ut blant de svakeste, de forfulgte og familiene med små barn. Norske myndigheter har bestemt at 8000 skal få komme til Norge.

– Det er akkurat som om et menneske har vært død og våknet til livet igjen, sa Salah etter å ha fått beskjeden.

På mobiltelefonen viste han stolt frem bilder av en stavkirke og norsk natur. Ringebu i Gudbrandsdalen skulle bli familiens nye hjem.

– Ringebu ligner litt på Rastan, sa Salah. Her renner en elv og gjennom Rastan går en elv, forklarte Salah og pekte på kartet.

Velger «dødens vei»

Nidal og hans familie er ikke blant de utvalgte. Han så seg nødt til å ta et vanskelig valg.

– Jeg har bestemt meg for å ta dødens vei.

– Jeg vet ikke utgangen på dette. Jeg kan overleve og jeg kan dø på veien. Men den sjansen må jeg ta. Det er vanskelig for en mann å se sitt barn sulte, eller ikke føle trygghet. Jeg må gjøre dette.

Nidal våget ikke å ta med kona og barna på den farlige reisen, men håper at de snart kan komme etter.

Kona, Rana Ez Aldden, ble fortvilet over at mannen ville reise etter broren.

– Jeg er bekymret for husleia, hvordan vi skal leve. Selv når han er her, klarer vi oss ikke. Jeg vil heller dra tilbake til Syria og dø der med æren i behold, sa Rana.

Mens Salah og familien fløy fra Beirut til Oslo på den norske stats regning, tok Nidal fatt på den lange veien mot Europa.

Klarer ikke glemme

Da Salah og familien kom fram til Ringebu, sto et eget hus klart for dem. Salah er stolt og glad når han viser NRKs team rundt i det nye huset.

– Stua er stor og pen. De har møblert den. Det er vi takknemlige for. Huset er vakkert og koselig. Man føler varmen her inne. Det er ikke kaldt, selv om det er kaldt ute.

En ny hverdag er i ferd med å ta form, 5000 kilometer unna Syria.

– Ringebu er et flott sted, folk her er veldig gode, sier Salah.

Salah og kona går på norskkurs. Hver morgen tar Salah seg en joggetur ned til elven i Ringebu, som minner ham om elven i hjembyen i Syria.

Barna går allerede i vanlige norske klasser. 14 år gamle Taha får bryne seg på matematikk. 15 år gamle Fatima er i full gang med å lære seg norsk.

Men selv om familien har alt de trenger i Norge, har ikke Salah det bra.

– Jeg er ikke glad. Selv om jeg har alt. Fordi jeg ikke klarer å glemme menneskene jeg forlot. Jeg kan ikke glemme deres lidelser.

Salah er bekymret for yngstebroren og hans familie som ennå er i Rastan.

– Barna i Syria dør av sult nå! Ikke på grunn av bombene, men av sult. De har ikke klær. De er barbeint. Tenk at barn ikke har melk, sier han fortvilet.

Den lange veien til Norge

Nidal reiste først til Tyrkia, som huser nær to millioner flyktninger fra Syria. I sommer flyktet rundt 3000 mennesker herfra til Hellas hver dag, over havet. Og stadig drukner både voksne og barn på veien.

Nidal fikk plass på en liten og overfylt båt. Selv om været var fint og havet rolig, tok den lille båten inn vann mens den krysset havet med sin tunge last.

– Vi hadde problemer på veien. Motoren stoppet fordi den ikke fikk nok bensin. Vi måtte pumpe bensin til motoren med en enkel plastpumpe, forteller han.

Båten kom seg over til Hellas uten at liv gikk tapt. Nidal beskriver det å komme vel i land som å komme ut av døden og tilbake til livet igjen.

– Da vi nådde kysten, var folk utrolig glade. Noen bøyde seg ned og kysset bakken, andre gråt av glede. Kanskje var jeg en av dem.

Ferden fortsatte videre til Aten og gjennom land etter land i Europa på vei nordover. Ved den ungarske grenseovergangen gikk det nesten galt.

– Jeg måtte fjerne piggtråd med hendene. I luften speidet politifolk i helikoptre etter flyktninger med lyskastere. På bakken var det politibiler. Vi snek oss over grensen etter politiet hadde passert. Det var kaldt og mørkt. Det var som å være med i en film, forteller Nidal.

Nidal sov under åpen himmel, hadde lite med penger og mat. Han gikk til fots lange strekk, men tok også tog og bil deler av veien.

Etter tre brutale uker kom han frem til Norge. Han trodde han kunne reise rett til sin bror. Men slik er det ikke i Norge.

Med livet på vent
Aldri før har det kommet så mange flyktninger på så kort tid til Norge. Over 15.000 mennesker har funnet veien hit bare siden august.

Et gammelt rehabiliteringssenter på Nes i Hamar er i all hast omgjort til akuttmottak for flyktningene. Hit ble Nidal sendt. Selv om mottaket ikke ligger langt fra broren på Ringebu, tok det flere uker før han kunne besøke familien.

Da han endelig fikk reist dit var gjensynet hjertelig. Både broren og barna omfavnet Nidal og takket gud for at han kom vel frem til Norge.

– Jeg tenkte at jeg aldri ville få se ham igjen. Jeg har vært veldig bekymret. Vi ser jo at flyktninger dør og drukner på havet, sier Salah.

Nidal har bare sporadisk kontakt med sin egen familie i Libanon og det de forteller gjør ham ofte nedtrykt.

– Sønnen min skal gå på skolen. Da jeg var med ham, jobbet han ikke. Nå jobber han hele dagen for å tjene penger.

Sønnen på 14 år får 30 kroner dagen for å jobbe 13-timersvakter på en butikk i nabolaget.

– Min kone tenker det er bra at han kan skaffe brød, siden jeg ikke er der. Jeg får ikke gjort noe. De er der nede nå, sier han oppgitt.

Nidal føler seg godt mottatt i Norge. Han har ingenting å utsette på asylmottaket og får endatil møte vår kronprins og kronprinsesse.

Men savnet etter familien plager ham. Nidal håper han raskt kan få hentet kona og barna til Norge fra Libanon.

– Jeg håper vi snart blir en familie. Jeg håper at de kan være her innen et halvår, sier han.

Men virkeligheten er hardere enn Nidal kan forestille seg.

En syrisk flyktning må nå vente rundt 2½ år på familiegjenforening, medregnet tiden det tar å komme til intervju og få vedtak om opphold.

Før asylintervjuet er gjennomført får man ikke lov til å jobbe, og har heller ikke rett til norskopplæring.

I tillegg ønsker nå Stortinget at regjeringen skal begrense adgangen til familiegjenforening, og de ser på muligheten for å gi asylsøkere tidsavgrenset opphold.

Sendes til Lofoten

Han trøstet seg lenge med at det var kort avstand til broren, men det ble det brått slutt på.

Nidal sendes til et nytt asylmottak som ligger i Lofoten. Han holder kontakten med familien på telefon, men avstanden er krevende.

– Jeg tenker mest på min familie og hvordan jeg skal få dem hit. Jeg håper at jeg en dag kan flytte til min bror, slik at vi begge kan bo på Ringebu. Vi savner hverandre. Vi er som tvillinger, og vant til å være sammen. Jeg håper jeg blir flyttet dit.

Nidal forsøker å holde motet oppe. Han forteller at de som bor på mottaket prøver å holde seg i form og lære norsk. Hver dag drar han ut for å fiske.

– Det er fint her. Jeg bor like ved havet. Vi fikk en fiskestang da vi kom til mottaket. Jeg elsker å fiske, det er jeg vant til fra Syria.

– Jeg drømmer mye om Syria, mareritt der jeg våkner av skrikene til kvinnene og barna som var redde for bombene.

– Kanskje folk tror at historien min slutter her. Men for meg har den akkurat begynt.

– Etter at jeg forlot kona og barna mine i Libanon har de ikke engang råd til brød. De har det vanskelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få tiden til å gå før vi får familiegjenforening.

En mørk fremtid i Syria

I Rastan i Syria besøker lillebroren ruinene av barndomshjemmet hver dag.

– Jeg kommer hit daglig. Jeg sitter her i en times tid og tenker på brødrene og naboene mine.

Abdelrahman fortsetter å dokumentere hva som skjer med byen.

– Kameraet er med meg dag og natt og dokumenterer regimets handlinger. Bombing, menneskelig lidelse … Kameraet er blitt en del av meg. Jeg klarer meg ikke uten. Dette gjør jeg for å fortelle hva som virkelig skjer på bakken.

Nå er en rekke land med på å bombe i Syria og diktatoren Assad står sterkere enn på lenge. Fremtiden ser mørk ut. Nye familier splittes opp og drives på flukt, til fremmede land og en ukjent fremtid.

– Jeg har flyttet til et hus som er litt tryggere. Vi venter på en løsning, med Guds vilje, sier Abdelrahman.