Advarer mot «griselam»

2015 ble et rekordår for norsk lammekjøttproduksjon. Aldri før har slaktevekten for et middels norsk lam vært høyere, over 19 kilo.

Samtidig havnet rekordmye kraftfôr i magen på norsk småfe og storfe.

– Norsk sau fôres opp på økende mengder kraftfôr istedenfor å få fôret sitt fra beite. Det er svært uheldig for omdømmet til produktet og for norsk landbruk, sier utmarkforsker Yngve Rekdal i Nibio.

– Sauene tas ned fra fjellet tidligere enn de strengt tatt må, fordi kjøttprodusentene vil ha lammekjøttet i salg før. Kortere beitesesong bidrar til at utmarka gror raskere igjen, sier han til NRK.

• Se Brennpunkt-dokumentaren «Framtidsbonden»
• Les nettdokumentaren om norsk landbruk

Får statsstøtte for store lam

Svenn Arne Lie mener regjeringens politikk stimulerer til produksjonsvolum, ikke riktig produksjonsmåte.

– Lammene som ble solgt i butikken i høst har aldri vært så lite ute og beitet før de ble slaktet. Tilskuddsordningen gjør at det er attraktivt med stort volum, noe som er lettest å få til med kraftfôr, sier Lie til NRK.

Norske sauebønder får 500 kroner i direkte statstøtte for hvert lam som slaktes, forutsatt at de får riktig slakteklassifisering, med mye kjøtt og lite fett. Da EUs klassifiseringssystem ble innført i 1996, ble bare halvparten av de slaktede lammene vurdert som gode nok. Nå kommer nesten alle lam innenfor dette kravet.

– Tilskuddet har ført til økt satsing på sau, og mer lammekjøtt på markedet. Men det er et insentiv til å fôre lammene opp så fort som mulig til riktig vekt, og den beste måten å gjøre det på, er ved å bruke kraftfôr. Det fører til at lammene går mindre ute og beiter, sier Lie.

– Ønsker mest mulig grovfôr

Konserndirektøren for Nortura, som står for 67 prosent av omsetningen av norsk lam og sauekjøtt, mener utviklingen går feil vei:

–Vi ønsker mest mulig naturlig grovfôr både for storfe og småfe. Vi har gjort mangeforsøk hos oss som viser at det er fullt mulig å oppnå kvalitetstillegget uten bruk av kraftfôr. Men grasfôr koster mer. Å sluttfôre med kraftfôr gir bedre økonomi for bonden, sier konserndirektør Kjell S. Rakkenes.

– Det er grunn til å være bekymret. Forbrukerne ønsker billigst mulig mat, og alle råvarer tilgjengelig til enhver tid, men de ser ikke konsekvensene av det ønsket. Det er levende dyr vi produserer, ikke tannpirkere.

– Mer effektivt å ale opp sau i haller

Bønder NRK har snakket med forteller at de bruker kraftfôr for å få lammene opp til den slaktevekten som er ettertraktet og best betalt. En av dem som reagerer på utviklingen er sauebonde Kjell Jarle Bruheim.

– Hvis vi skal være mer effektive, kan vi ikke bruke de tradisjonelle utmarksbeitene. Da må vi ta sauene ned og avle dem fram som vi gjør med grisen, i store haller.

Sauene til Bruheim beiter oppunder Jostedalsbreen gjennom sommeren. Han er trygg på at sauene hans har det bra, og at det merkes på kjøttet at de får gå fritt rundt på fjellet.

– Sauer er selektive. De tar alltid de beste først, kløver, forskjellige utmarksurter. Det gjør at du får en smak av utmark. Lammene som går på kraftfôr, kaller jeg for «griselam». Hvis vi oppfôrer et lam på det samme som grisen, vil smaken og kjøttet tilnærme seg gris.

– Kunne like godt produsert i Polen

Bruheim mener norsk landbruk mister legitimitet, når man ikke utnytter de lokale beiteressursene.

– Hvis vi produserer frem lammekjøtt på kraftfôr, kan du like godt produsere i svære haller på Østlandet eller der det er billigst å produsere. Kanskje i Danmark eller Polen. Det er ikke noen grunn til å produsere mat ute i distriktene hvis ikke vi skal bruke utmarksressursene som er i nærheten.

Selv om Bruheim ikke vil slutte med utmarksbeite, må også han gi lammene noe kraftfôr.

– Vi har tilpasset det litt. Vi må bruke litt kraftfor som sluttforing til lammet. Det er vanlig hos mange, sier han.

• Les også: Landbruksdirektoratet fører opp soya fra Brasil som «norsk» i sine statistikker
• Les også: Norsk matproduksjon flyttes til Østlandet

​

Rekordmye kraftfôr går til drøvtyggere

Norge har store utmarksbeiter og landbruksarealer som ikke kan brukes til annet enn å dyrke gress til drøvtyggere som kyr og sauer. Men selv om Norturas tester viser at det fullt mulig å fore opp lam kun med grovfôr, havner stadig mer norsk og importert korn i magen til gresspisende dyr.

2015 ble året da forbruket av kraftfôr til drøvtyggere som ku og sau passerte én million tonn. Landbruksdirektoratet trekker fram en betydelig økning i slaktevekt som en av grunnene til kraftfôrveksten.

– Grunnen til at kraftfôr blir brukt, er at du får tilvekst raskere og billigere enn gjennom beite. En ku som tas fram på gras trenger to år i stedet for 13-14 måneder. Det er dyrere, sier Nortura-sjef Kjell S. Rakkenes.

2,2 kilo kraftfôr per kilo sauekjøtt

Nortura har ikke statistikk som forteller hvordan kraftfôrbruket for norske lam har utviklet seg, men i en rapport fra Framtiden i våre hender fra 2014 anslår organisasjonen at det går med 2,2 kilo per kilo sauekjøtt som produseres i Norge.

Tilsvarende tall for andre typer kjøtt er at det går med 4,5 kilo kraftfôr for én kilo storfekjøtt, 3,75 kilo kraftfôr for én kilo svinekjøtt, 2,34 kilo kraftfôr for én kilo kyllingkjøtt og 1,2 kilo kraftfôr for én kilo laks.

Framtiden i våre hender mener det er problematisk for klimaet at store områder dyrket mark både i Norge og i utlandet, brukes til å produsere dyrefôr. De påpeker at mesteparten av kornet og belgvekstene som brukes i kraftfôret kunne vært brukt som menneskemat i stedet.

At Norge importerer mer av dyrefôret vårt fører også til at vi blir mindre selvforsynte og mer sårbare for hendelser andre steder i verden. Som NRK kunne fortelle tidligere denne uken, importerer Norge mer kraftfôr enn tidligere antatt, fordi Landbruksdirektoratet fører opp soya fra Brasil som «norsk» i sine statistikker.

– Lett å lage billig mat

Selv om bruken av kraftfôr har økt, sier Rakkenes at norske sauer og geiter fremdeles er i verdensklasse.

– Norsk småfe er verdensledende i alt fra dyrevelferd til helse og kjøttkvalitet. Vi har ikke mye å skamme oss over, men det er muligheter for forbedring og grunn til å rope varsko.

– Billig mat er lett å lage, men det er ikke sikkert at vi egentlig vil ha den. Billigere mat betyr mer intensivt, sentralisert og kraftfôrbasert jordbruk. Det store spørsmålet til slutt blir om vi ønsker å spise den maten vi spør om å få, sier Kjell S. Rakkenes, konserndirektør i Nortura.​