– Vietnamkrigen var perfekt, for jeg ønsket å dø

Kråkene har blitt vant til ham nå. Fuglene i skogholtet utenfor den lille bygda Løken i Akershus bryr seg ikke lenger om den skallede mannen som jevnlig dukker frem fra den røde trehytta for å hugge ved. Det er 11 år siden han kom hit første gang, med en tilhenger full av flyttekasser.

De står fortsatt uåpnet.

Mannen har på seg lusekofte og går mot huggestabben med en øks i hånden, uvanlig lett i steget for en 71-åring. Ofte står det elger på jordet ved siden av og ser på mens han hogger. Kråkene skriker i det stokkene deler seg. De vet alle hvem av dem som er skogens fremmede fugl.

– Grekel? Jeg vet ikke hvordan man sier kråke på norsk. Grekler?, sier Steven Neichin på amerikansk, med bred Brooklyn-aksent.

Hytta har hverken innlagt vann eller strøm. I skogkanten har Steven snekret en utedo. I den lille bygda er det mange som har hørt om amerikaneren som bor alene blant trærne og holder seg mest for seg selv. Bare de færreste vet hvordan han endte opp der.

– Livet mitt har tatt mange uante vendinger. Jeg begynte å se det i Vietnam, sier Steven.

Faren drepte kjæledyret

25. august 1944, samme dag som franske og amerikanske soldater frigjorde Paris fra Nazi-Tyskland, ble Steven Neichin født i Brooklyn, New York. Faren var feltlege i den amerikanske marinen og kjempet i Stillehavet. De første årene måtte moren ta seg av Steven på egenhånd. Huset deres lå i Brooklyns 8th Avenue, den såkalte Lapskaus Boulevard, på grunn av alle nordmennene som hadde slått seg ned der. Selv har Steven russiske aner.

– Jeg husker lukten av kardemomme. Det brukes nesten bare av skandinaver, så som liten gutt tenkte jeg «hva er det?». Jeg husker at jeg fulgte etter lukten og endte opp på et norsk bakeri som bakte boller og julekake, sier Steven.

Hjemme var det ikke like idyllisk. Ifølge Steven var moren schizofren og faren slet med opplevelsene fra verdenskrigen. Hver dag måtte tomme brennevinsflasker ryddes vekk. Steven ble slått og mishandlet.

– En gang tok han hamsteren min, la den på fortauet utenfor huset og trampet på den. Han ødela alt jeg eide og var glad i, sier Steven.

Nabojenta var den eneste vennen han hadde.

– Vi snakket om hva som måtte til for at noen skulle bli glad i oss. Hun mente at hun måtte få regulering på tennene. Jeg trodde jeg måtte gi livet mitt på slagmarken. For at jeg skulle bli elsket, respektert, verdt noe. For meg var Vietnam perfekt, ettersom jeg hadde et ønske om å dø, sier han.

«Hvor mange har du drept?»

I 1966 hadde Vietnamkrigen allerede vart i flere år. Kommunistiske Nord-Vietnam kjempet en borgerkrig mot Sør-Vietnam og USA. Hundretusener av amerikanske soldater var utplassert, uten at den nord-vietnamesiske geriljahæren lot seg knekke. Steven Neichin hadde akkurat fylt 21 år, og vervet seg til de amerikanske spesialstyrkene. Han utdannet seg til sanitetssoldat, og våren 1968 skulle han utplasseres ved Mekong-deltaet, sør i Vietnam.

– I det vi fløy inn over kysten ble flyet vårt beskutt. Jeg slapp å vente lenge på at krigsopplevelsene skulle begynne, sier Steven tørt, og legger en vedkubbe i peisen.

Utenfor hyttevinduene har mørket falt på. Steven skyver stolen sin nærmere flammene for å holde varmen. I det svake lyset fra et stearinlys synes stabler med bøker, uåpnede flyttekasser og haugevis av skitne tallerkner. Gulvet er dekket av søppel og fra hjørnene høres kravlingen fra fornøyde mus.

– Jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Når man er deprimert kan det være vanskelig å komme seg opp og få ting gjort, sier Steven.

Helt siden ungdommen har han tidvis slitt med depresjon. Året i Vietnam gjorde det ikke bedre.

– Når folk hører at du har vært i Vietnamkrigen, er spørsmålet alltid det samme: «Hvor mange har har du drept?». Helt ukjente mennesker kan komme bort til meg å spørre hvor mange jeg drepte, som om det var småprat. Derfor snakker jeg vanligvis ikke om krigen. Folks reaksjoner er på et så lavt nivå, sier Steven.

Måtte flytte 950 lik

Da Steven Neichin ankom Vietnam på våren 1968, hadde de nord-vietnamesiske styrkene startet Tet-offensiven, en serie voldsomme angrep mot de amerikanske stillingene. Steven ble sendt til en utsatt leir i Mekong-deltaet, som lå klemt mellom syv fjell på grensen til Kambodsja. Geriljasoldatene gjemte seg i fjellene og angrep amerikanerne når de fikk sjansen.

De amerikanske styrkene svarte med å forsøke å gjenerobre fjelltoppene, ofte med store tap på begge sider. Men da fjelltoppene var erobret, trakk amerikanerne seg tilbake. Snart var de nord-vietnamesiske geriljasoldatene på plass igjen.

Som leirens sanitetssoldat var det Stevens oppgave å ta seg av de døde og sårede. I det varme og fuktige klimaet måtte kroppene flyttes til kjølelager raskt. Men etter et spesielt blodig slag virket det som antall døde kropper aldri tok slutt. Ifølge Steven måtte etterlevningene av 950 amerikanske og sør-vietnamesiske soldater flyttes fra flystripen til kjølelager. Flere av dem var vennene hans. Steven brukte nesten fire dager på det.

– Jeg gråt aldri. Jeg husker at jeg tenkte: «Du bør føle noe, dette bør plage deg». Men jeg kjente ingenting, sier Steven.

Senere deltok han i en patrulje bortover de frodige rismarkene, da de plutselig kom under angrep fra vietnamesiske skarpskyttere. Gruppelederen tilkalte angrepshelikoptere, men for å finne ut hvor skarpskytterne lå måtte de få dem til avfyre flere skudd. Steven fikk beskjed om å løpe ut på stien som lokkedue.

– Jeg tenkte ingenting, jeg bare løp bortover rismarken mens kulene suste rundt meg. Det er sånn det er med nærkamp i krig – du tenker ikke, ingen refleksjoner, du bare gjør, sier Steven.

Han løp i sikksakk bortover stien, så kulene treffe den fuktige jorda rundt ham. Kastet seg ned i en grøft. Over ham kom helikopterne og bombet skytterposten. Fem nord-vietnamesiske soldater mistet livet.

– Sånn sett drepte jeg fem mennesker. De prøvde å drepe meg, og jeg innså at jeg ville leve. Derfor måtte de ryddes av veien. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Sånn er krig, vi kjempet for livet. Men jeg snakker aldri om det, sier Steven.

Fant kjærligheten og ble norsk

Etter ett år i Vietnam ble Steven Neichin skadet og sendt hjem. Utover 1970-tallet mistet den amerikanske krigsinnsatsen støtte i folket, og soldatene ble etter hvert trukket tilbake. 30. april 1975 falt den sør-vietnamesiske hovedstaden Saigon og Nord-Vietnam hadde seiret.

Steven Neichin startet en omflakkende tilværelse preget av rus, med lange opphold i Israel, India og Nepal. Til slutt endte han opp tilbake i New York, der faren lå for døden.

– Han fortalte meg at han var stolt over at jeg hadde kjempet blant spesialsoldatene, sier Steven.

Etter hvert fant han en norsk kjæreste og i 1991 flyttet de sammen til Norge og giftet seg. Ved hjelp av kjæresten fikk Steven kontroll over alkoholen og sluttet å drikke. Ekteskapet varte i åtte år, før de skiltes som venner.

I 2004 kjøpte Steven den lille skogshytta i Løken i Akershus, og siden har han bodd blant kråker og elger. I dag har han blitt norsk statsborger, pensjonist og trener jevnlig styrkeløft på det lokale helsestudioet. Selv om han i perioder er deprimert, trives han med den ensomme tilværelsen i skogen.

– Jeg er veldig heldig som endte opp her. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.