– Første gang var verst

I september 1991 blir Sissel Eggen kalt inn til personalsjefens kontor. Stålverket på Jørpeland, vestlandsbygdas hjørnesteinsbedrift, skal effektiviseres.

Det har vært allmøte i kantina. Ryktene går om masseoppsigelser.

Inne på kontoret forklarer personalsjefen situasjonen. Det er lavkonjunktur og behov for omlegging.

«Du er ikke plassert i den nye organisasjonen», sier han kort.

Nei? Hva betyr det? Er det fortsatt plass til henne?

I løpet av kvelden synker det inn. Hun er i ferd med å få sparken. «Dette kan ikke skje meg», tenker hun fortvilt.

Sissel Eggen ringer foreldrene. Gråter i telefonen. «Det går bra», trøster de. «Lov oss at du ringer igjen senere i kveld».

Hun legger på røret, kler på seg og går ut i den mørke, sure høstkvelden. Langs elva som snor seg gjennom Jørpeland.

– Jeg har sjelden vært så langt nede som jeg var da. Det var som om jeg ble truffet av en følelsesmessig atombombe, sier Sissel Eggen.

Ikke bare inntekt

Traumatisk. Integritetskrenkende. Sorgfullt. Å miste jobben betyr ikke bare at inntekten forsvinner, forklarer professor i arbeidspsykologi ved Universitetet i Oslo, Roald Bjørklund.

– Det norske samfunnet er bygget på tanken om å yte før vi kan nyte. Historisk har oppdragelse og utdanning i Norge dreid seg om å fostre samfunnsnyttige borgere. For mange innebærer det å miste jobben å miste verdighet.

Forsker ved NOVA, Christer Hyggen, stemmer i: Arbeidet er en av våre viktigste identitetsmarkører, forteller han.

Flere internasjonale holdningsundersøkelser viser at nordmenn skårer høyt på arbeidsmotivasjon og hvor viktig vi mener jobben er for oss.

– Vi forteller hvem vi er ved å fortelle hva vi jobber med. Å miste jobben betyr å miste tilgangen til en av de viktigste sosiale arenaene i samfunnet vårt, sier Hyggen.

Følelsen man sitter igjen med, er riktignok situasjonsbetinget. Om økonomien går så det griner, kan det være spesielt hardt for den enkelte å få sparken.

– Man kan få følelsen av at det er ens egen skyld, at det er en selv som ikke er flink nok. Dette kan komme til å prege en over tid, sier NOVA-forskeren og legger til:

– Mister du derimot jobben i en finanskrise eller en runde med masseoppsigelser, kan det få mindre konsekvenser for selvfølelsen.

– Følte meg mislykket

På starten av 1990-tallet slet hele landet i motvind. Jappetida var over, økonomien på retrett. Arbeidsledigheten bikket åtte prosent. For Sissel Eggen var det en mager trøst at hun ikke var alene.

Bygda Jørpeland hadde vært gjennom kutt før, og jenta fra Trøndelag opplevde at de fleste holdt bekymringene sine for seg selv.

Hun holdt seg hjemme. Leste stillingsannonser og skammet seg over å ikke ha en jobb. I butikken gikk hun bare når sjansen for å møte tidligere kolleger var minst.

Sissel Eggen var så vidt fylt 30 og følte seg totalt mislykket.

– Når man er ung, er det lett å tenke at det sikkert går bra med meg, vi er vant til å holde oss flytende. Men der og da var jeg usikker på om jeg noensinne kom til å få en ny jobb igjen, forteller hun.

Det fikk hun. Hun reiste til Hedmark, og endte etter noen år opp i Statskog. En spennende tid, minnes hun. Men heller ikke her skulle hun bli. I 2004 ble avdelingen hennes fratatt arbeidsoppgavene og måtte legges ned.

For andre gang hadde Sissel Eggen mistet jobben.

– En lettelse

Ifølge NOVA-forsker Christer Hyggen har studier vist at det å bli sagt opp én gang, øker sannsynligheten for at det kan skje igjen. Årsakene kan være flere, men en av teoriene er at ledighet kan skape «arr».

Svekket selvtillit, kompetanse som forvitrer kan gi arbeidsledige varige mén. I tillegg kan potensielle arbeidsgivere velge søkere uten disse arrene i CV-en.

– Til å begynne med var jeg bekymret for at arbeidsgiverne skulle spørre hvorfor jeg hadde sluttet i de forrige jobbene. Men mine områder av arbeidslivet er konjunkturutsatte, så de fleste er innforstått med at man kan miste jobben iblant, sier Sissel Eggen.

I 2005 var hun tilbake i hjembyen Trondheim. Hun hadde fått jobb i konsulentselskapet Rambøll, hvor hun ble i ni år. Men i fjor var konjunkturen på vei ned igjen.

Våren 2014 sto regionsjefen i kontorlandskapet. Alvorlig fortalte han at de ikke fikk nok oppdrag. Sissel Eggen fikk oppsigelsesbrevet noen dager senere.

– Jeg trodde jeg skulle få bli. Men samtidig hadde jeg vært forberedt, og det var fint med en avklaring. Nesten som en lettelse, sier hun.

– Snakk med familien!

I dag står nesten 80.000 personer uten arbeid i Norge. Nesten sju prosent flere enn i fjor. Og i en undersøkelse fra YS er nesten 4 av 10 nordmenn bekymret for at de skal få sparken det neste året.

– Det er en berettiget uro, så det er lurt å være forberedt og begynne å lese stillingsannonser om man tror man kan miste jobben. Vi må kanskje tåle større usikkerhet enn før. Det er godt å gjøre noe aktivt selv, ikke bare vente på hva som skjer, sier Sissel Eggen.

I vår ga hun i et innlegg i DN noen tips til dem som får sparken:

Før du mister jobben, har du rett til et drøftingsmøte med arbeidsgiver. Bruk det for hva det er verdt, så slipper du å tenke at noe kunne vært gjort annerledes i ettertid. Videre bør du snakke med familie og venner og bruke dem som støtte. Du må ikke la stoltheten hindre deg i å bruke NAV.

Og kanskje viktigst: Snakk med dine nærmeste. De vil støtte deg.

Første gang er verst

Sissel Eggen har forsonet seg med at jobbmarkedet er omskiftelig. Før sommeren fikk hun jobb i Jernbaneverket – som ironisk nok skal splittes opp til neste år.

– Jeg tror jeg får bli, men er det noe jeg har lært, er det at forandring hører til dagens orden, humrer hun.

Mister du aldri motet?

– Første gang var verst. Det er alltid en vond følelse å miste jobben, men perioden etterpå er blitt lettere. Jeg pleier å se gjennom papirene mine, på hva jeg har utrettet. Jeg tenker at alt ikke stopper opp, at dette er et lavpunkt og at herfra går det oppover, sier Sissel Eggen.

– Og når jeg søker jobber, tenker jeg også at jeg ikke trenger å få alle. Det holder med én!

Hør Ekkos intervju med Sissel Eggen: