Telefonkvinnene er borte

I festtalene snakkes det fremdeles mye om Village Phone-programmet; om kvinnene på landsbygda som gjennom Grameenphone skulle hjelpes ut av fattigdom.

Selskapet skryter på sine nettsider av at Village Phone-programmet har 270 000 «telefonkvinner» i 50 000 landsbyer som selger tellerskritt for dem.

Nobeltalen

Yunus selv var full av lovord om programmet da han holdt sin tale da han mottok Nobels Fredspris:

«Telefondamene satte seg raskt inn i og fornyet telefonvirksomheten, som har blitt den raskeste måten å komme seg ut av fattigdommen og oppnå samfunnets respekt på. I dag er det nærmere 300.000 telefondamer som tilbyr telefontjenester i landsbyer rundt om i Bangladesh.»

• Les: Fanget i mikrogjeld

Ingen telefonkvinner

Sannheten er at det i dag ikke lenger finnes noen telefonkvinner. Brennpunkt har snakket med en sentralt plassert kilde i Grameen-systemet.

Han forteller at Grameen Telecom, som eier Grameenphone sammen med Telenor, har en post som fra gammelt av heter Village Phone-programmet, og som står oppført med 381 000 kunder.

Men dette er salg av SIM-kort til ordinære kunder, og ikke til telefonkvinner som selger samtaler videre til andre og tjener penger på det.

Alle har egen mobil

Årsaken er ifølge kilden at salget av mobiler har eksplodert i Bangladesh og at folk derfor ikke har behov for de mobile «telefonkioskene» som telefonkvinnene tidligere representerte.

— Det har vært en dramatisk nedgang i antall telefonkvinner, bekrefter informasjonssjef Esben Tuman i Telenor.

Dersom det er noen telefonkvinner som fremdeles leier ut sine mobiler, er det lite som tyder på at det er noen av dem som kommer seg ut av fattigdommen gjennom Village Phone-programmet.

Hjelper ikke fattige

Mazharul Hannan, en av sjefene i Grameen Telecom, som eier Grameenphone sammen med Telenor, sier det rett ut på denne måten i boka «Why doesn´t microfinance work» som kom ut i sommer:

«Programmet (Village Phone) er ikke dødt, men er ikke lenger en vei ut av fattigdom.»

• Les: 608 millioner bistandskroner på avveie
  
• Les: Hemmelig Noradavtale om forsvunnede bistandsmillioner

Grensesprengende ide

Professor Yunus har kommet med en ny «grensesprengende ide». Det var budskapet fra den norske ambassaden i Dhaka i Bangladesh i et notat merket «ikke offentlig» som ble sendt til Norad 7. november 1994.

• Les dokumentet: Norad-notat, Grameen Phone - 7. november 1994

Den grensesprengende ideen gikk ut på å opprette et nytt «non-profit selskap» med navn Grameenphone. Ryggraden skulle være kvinner på landsbygda som skulle hjelpes ut av fattigdom:

«Kvinnene vil gjennom låneopptak kjøpe telefon og tjene penger på å leie ut telefonen til enkeltsamtaler.»

Telenor tjener millioner

16 år senere er Grameenphone, eid av norske Telenor (55,8%) og Grameen Telecom (34,2%), et av de mest suksessfulle selskapene i Bangladesh. Selskapet har gitt Telenor enorm fortjeneste.

Ifølge den norske telegiganten har Grameenphone gitt Telenor et utbytte på over 855 millioner kroner de siste åtte årene.

Så hvordan ble «non-profit selskapet», som skulle hjelpe kvinner ut av fattigdom, til et rent kommersielt selskap som ga den norske telegiganten store fortjenester?

• Les: 608 millioner bistandskroner på avveie

Fattige kvinner som formidlere

Flere faktorer sørget for Grameenphones raske og sterke vekst.

Selskapet ble lansert 27. mars 1997. Umiddelbart kunne Grameenphone gjøre bruk av nettverket som fredsprisvinner Yunus i mange år hadde bygd opp gjennom mikrokredittbanken Grameen Bank.

• Les: - Ikke galt å gi Yunus fredsprisen

Mobilutleie

Millioner av lånetakere i banken, for det meste fattige kvinner, ble oppfordret til å ta opp ett nytt lån for å kjøpe en mobil fra Grameen Telecom, som sammen med Telenor eier Grameenphone.

Mobilen skulle de leie ut til trengende i sine landsbyer, som en slags mobil telefonkiosk, og dermed tjene penger.

Kvinnenes rolle

Rett før lanseringen av Grameenphone uttrykte daværende direktør i Telenor, Tormod Hermansen, stor begeistring for kvinnenes rolle.

I oktober 1996 møtte direktøren professor Yunus i Oslo for å diskutere saken. Norads notat fra møtet, datert 3. oktober 1996, refererer til begeistringen på følgende måte:

«Telenor-sjefen var meget positiv til det etablerte samarbeidet og betraktet det konsept som ligger til grunn for mobiltelefonutbyggingen – ikke minst planene om fattige landsbykvinners ”formidler”-rolle som svært spennende og utfordrende.»

• Les hele notatet: Norad-notat, møte Yunus og Hermansen - 3. oktober 1996

Grameen på alle fronter

Kostnadene med å spre og selge Grameenphones tjenester ble på denne måten dramatisk redusert for selskapet.

I stedet var det de fattige telefonkvinnene som tok regningen, ved å måtte ta opp lån hos Grameen Bank for å kjøpe mobiler og selge Grameenphones tellerskritt.

Men for å lade opp mobilene trengtes strøm, noe som ikke fantes i landsbyene. Telefonkvinnene ble derfor oppfordret til å ta opp enda et lån for å kjøpe solcellepanel som forsyning av elektrisitet til mobilene.

Lånet fikk de fra Grameen Bank og solcellepanelene fikk de kjøpt fra et annet av fredsprisvinner Yunus sine selskaper – Grameen Shakti (Energy).

Vinn – vinn?

Med andre ord ble fire Grameen-selskaper innvolvert i telefonkvinnenes liv:

Grameen Bank ga mikrokreditt slik at kvinnene kunne kjøpe mobiler fra Grameen Telecom og solcellepanel fra Grameen Shakti (Energy). Telefonkvinnene selger så tellerskritt for Grameenphone.

Selskapenes bruk av telefonkvinner kommer godt fram i en presentasjon laget av Tenketanken LIRNEasia.

Den ble lagt fram under World Summit on the information Society i Tunis i november 2005. Her beskrives en “vinn-vinn” situasjon som gir høy fortjeneste og lave kostnader for selskapene i Grameen-familien.

Norad-finansiert kabelnettverk

Telenor og professor Yunus var imidlertid også avhengige av et nettverk som teknisk kunne sende samtalene som telefonkvinnene solgte. Det fant de i et fiberoptisk kabelnett som var lagt langs jernbanelinjene til Bangladesh Railway på slutten av 1980-tallet.

Det var Norad som hadde finansiert leggingen av dette kabelnettverket. Til sammen bevilget Norge hele 180 bistandskroner til prosjektet, ifølge tall Brennpunkt har fått fra Norad.

Kabelennettet var til sammen 1800 kilometer langt og hadde en kapasitet på opptil 10 000 parallelle telefonsamtaler, langt over behovet den gang.

Kabelavtale

Yunus og Grameen Bank henvendte seg til Norad allerede i 1994 angående Grameenphone prosjektet og det norskfinansierte kabelnettverket, ifølge Norad-notatet fra 7. november 1994.

De lyktes med å sikre seg avtale om retten til å bruke kapelnettet.

Grameenphone fikk dermed eksklusiv rett til 1800 kilometer med kabel som lå der klar til å betjene deres mobiltjenester.

Norsk millionstøtte

I tillegg til at Grameenphone på denne måten kunne nyte godt av en teknologi som var bygget opp av Norad-midler, fikk Telenors kommersielle suksess i Bangladesh også direkte bistand fra Norge.

Ifølge tall fra Norad, Norfund og Exportfinans har Grameenphone til sammen fått lån på 133 millioner kroner fra de tre instansene.

Så seint som i 2004, lenge etter at overskudd fra Grameenphone hadde begynt å renne inn til Telenor, fikk selskapet et lån på nesten 60 millioner kroner (10 millioner US dollar) fra Norfund.

Selskapet har også fått ren gavebistand i form av subsidiert rente på et Norad-lån, tilsvarende 15 millioner kroner. Grameenphone har dessuten mottatt økonomisk opplæringsstøtte på 2 millioner kroner.

Bistandspenger som aksjekapital?

På toppen av dette kommer avsløringen i Brennpunkts dokumentar «Fanget i Mikrogjeld».

I 1996 ble 608 bistandsmillioner i hemmelighet overført av Yunus og co fra Grameen Bank til et nytt selskap (Grameen Kalyan) som hadde helt andre formål enn det bistanden var øremerket til.

50 millioner kroner hadde allerede gått til Grameenphone fra det nye selskapet da saksbehandleren på ambassaden tilfeldigvis oppdaget transaksjonen i 1997 (lenke til Grameen Kalyan-saken).

Spørsmålet er om ikke Grameen Telecom brukte disse pengene til aksjekapital da Grameenphone ble opprettet i 1996.

Ifølge Telenor ble det innbetalt en aksjekapital på 50 millioner amerikanske dollar, hvorav Grameen Telecoms andel av dette var 35 prosent, i henhold til eierprosenten.

Med andre ord trengte Yunus og co 17,5 millioner dollar (drøyt 100 millioner kroner) da Grameenphone ble etablert. Faktum er at 50 millioner bistandskroner fra Grameen Bank ble overført til Grameenphone via Grameen Telecom dette året.

Men om disse pengene gikk til aksjekapital er uvisst, i og med at fredsprisvinner Yunus og Grameen Bank ikke har villet la seg intervjue i forbindelse med Brennpunkts dokumentar.

Telefonkvinnene forsvant

På reisene de to siste årene i Bangladesh for å lage dokumentaren «Fanget i Mikrogjeld», har Brennpunkt ikke kommet over en eneste telefonkvinne i landsbyene.

Telenor innrømmer da også at tallene som figurerer på Grameenphones hjemmesider om 270 000 telefonkvinner ikke stemmer med virkeligheten.

– Det har vært en dramatisk nedgang i antall telefonkvinner, sier informasjonssjef Esben Tuman i Telenor.

Han forklarer det med at stadig flere i Bangladesh nå kjøper sine egne mobiler og derfor ikke har behov for å låne mobiler fra telefonkvinnene.

Telenor påpeker samtidig at Village Phone-programmet ikke drives av Grameenphone, men av Telenors partner Grameen Telecom.

Telefongater

Milford Bateman, forsker ved Overseas Development Institute i London, mener imidlertid at det finnes flere årsaker til kollapsen.

I Batemans nylig publiserte bok «Why doesn´t microfinance work» er Grameenphone og Village Phone-programmet tatt opp som egen case.

Ifølge Bateman hadde Grameenphone i løpet av et par år 50.000 telefonkvinner i sitt nettverk, som regel en eller to i hver landsby.

Men i jakten på profitt presset Grameen Telecom og Grameenphone, ifølge forskeren, på for å få flest mulig telefonkvinner i sin tjeneste.

Det førte raskt til at landsbyene hadde egne gater som ble kalt «telefongata», hvor dusinvis av telefonkvinner sto side om side for å selge tellerskritt for selskapet.

Dermed falt inntektene for telefonkvinnene, som fikk problemer med å betale tilbake lånene de hadde tatt hos Grameen Bank for å kjøpe seg mobil.

En låneoffiser i Grameen Banks sier følgende i Batemans bok om hvor det hele har endt:

«Fattige kvinner som i dag går inn i telefonvirksomheten forblir fattige.»

Telenor bøtlagt i millionklassen

Grammenphone har for øvrig ikke bare blitt hyllet i festtalene.

To ganger har selskapet blitt bøtelagt for ulovlig å ha brukt Voice Over Internet Protocol (VoIP) i stedet for det statlige landbaserte nettet til internasjonale telefonsamtaler for sine kunder.

Dermed tapte Bangladesh store summer skatt.

Først fikk Grameenphone en bot i 2007 på 24,5 millioner US dollar. Til tross for denne påpakningen, fortsatte Grameenphone den ulovlige praksisen.

I 2008 ble de igjen bøtlagt etter at selskapets kontorer ble raidet. Da lød boten på 37 millioner amerikanske dollar.

• Se Brennpunkt «Fanget i mikrogjeld»