Nabo-mas fikk somaliske Hoodo ut i jobb

– Jeg trodde ikke jeg hadde noe valg, sier Hoodo Ali Aden. For 15 år siden forandret hun livet sitt totalt.

«Er du gravid igjen?» Naboen fra leiligheten over gangen er en kvinne på alder med Hoodo Ali Adens mor. Hun kikker ned på kulen som avslører at fireromsleiligheten i Kristiansand skal bli litt trangere om noen måneder.

Rundt dem leker Hoodos tre små barn. Året er 1997, fire år etter at Hoodo kom til Norge fra Somalia. Hun har fått ett barn i året, snakker lite norsk og har aldri vurdert noe annet enn å være hjemme. Planen er å få flere barn enn moren og søsteren har fått; 12 er et bra tall.

Men så sier hun det, naboen som hun gradvis har blitt kjent med den siste tiden, og som har blitt hennes eneste norske venn:

«Hvor mange barn har du egentlig tenkt å få? Tenker du ikke? Du er alene i Norge, og du har ingen til å hjelpe deg!»

– Før jeg møtte henne, tenkte jeg ikke over at jeg hadde et valg, sier Hoodo fra dokumentarserien «Dalen vår» til NRK.no.

– Jeg kunne jo ingenting

I dag driver Hoodo sin egen butikk på Grønland i Oslo. Lokalet er fylt fra gulv til tak av klær i fargerike og skinnende stoffer, feminine sko, skjønnhetsprodukter, vesker og smykker.

Her jobber hun lange dager, og kjøper selv inn varene i Dubai noen ganger i året. Fem barn mellom 6 og 18 år er vant til at de må ta ansvar hjemme. Husarbeidet fordeles etter en liste, og alle må bidra.

Men som utearbeidende er Hoodo en del av et lite mindretall. Store grupper innvandrere er utenfor arbeidslivet, og bare 2 av 10 somaliske kvinner i Norge jobber, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Ingen andre innvandrergrupper har en så lav andel kvinner i arbeid utenfor hjemmet.

For Hoodo var det egentlig bare snakk om å treffe den rette personen.

– Den gangen visste jeg ikke om prevensjon. Jeg visste ikke at jeg kunne sende barna i barnehagen. Jeg vurderte ikke en gang om jeg hadde lyst til å jobbe, for jeg trodde det var uaktuelt. Jeg kunne jo ingenting, forteller hun.

«Klart du kan jobbe!»

Firebarnsmoren på under 30 år satt mye hjemme og var stort sett alene. Mannen jobbet dobbelt, og kontrasten til storfamilien i Somalia ble fryktelig stor.

– Jeg var mye lei meg på den tiden, og hadde begynt å snakke om at jeg ville reise hjem igjen, husker hun.

Da tok venninnen i naboleiligheten grep. «Du må komme deg ut av leiligheten, du trenger en jobb», mente hun. Men Hoodo kunne ikke lese og skrive. Hun kunne minimalt med norsk, og hadde ikke mer enn grunnskole.

Heldigvis var det én som trodde på henne.

For barnehagen der Hoodo ble tilbudt sin første jobb noen timer i uka, var nabovenninnens egen arbeidsplass. Da de trengte ekstra hjelp med et somalisk barn som ikke ville prate, snakket hun varmt til sjefen sin om den omsorgsfulle og utadvendte Hoodo. Og barnehagen ble fornøyd. Snart fikk Hoodo flere vakter og etter hvert fast jobb.

Kontakter kan være avgjørende, spesielt i starten av arbeidslivet. Nettopp det bekymrer forskerne når skoler i Oslo har 80 og 90 prosent fremmedspråklige elever. Det viser seg for eksempel at minoritetsungdom ofte sliter med å skaffe seg lærlingplass etter videregående.

– Jeg var hun unge jenta som fikk et norsk nettverk, og det så sikkert litt rart ut for andre somaliere. Men for meg var det bra, jeg fikk mye ut av det, sier Hoodo.

LES OGSÅ: Budde i Noreg i 14 år utan å vete korleis ein tek bussen

– Glad de har meg som mor

Hoodo er konservativt kledd, i lange kjoler og hijab. Det er vanskelig å se for seg at hun som ung kvinne i Somalia likte å gå i tynne, gjennomsiktige klær, eller at hun som hjemmeværende mor i Kristiansand pleide å ha på seg bukser og bluse. Hijaben tok hun først på seg da hun hadde flyttet til Oslo. Da sparte hun også ut håret.

– Det er en sosial ting. Barna mine begynte å spørre meg hvorfor jeg ikke dekket meg til, når alle de andre mødrene gjør det. Jeg vil ikke at barna mine skal bli ertet for det, forklarer hun.

Men de to døtrene får velge selv. Hvis man prøver å blande seg, gjør de det motsatte, som Hoodo sier. Den eldste har valgt å bruke hijab og sluttet å gå med korte skjørt.

– Den yngste av jentene mine har lyst til å gå i militæret og er flinkere i fotball enn brødrene sine. Det er viktig for meg at døtrene mine får den samme friheten som sønnene mine, og det setter de pris på. De sier de er glade for at det er jeg som er moren deres, sier hun.

Én person forandret mye

De 15 siste årene har blitt veldig annerledes enn Hoodo så for seg da hun kom til Norge og satt alene på mannens studenthybel, mens han var på lesesalen fra morgen til kveld.

– Jeg hadde vært som alle de andre hvis det ikke var for at mannen min har utdanning og snakket norsk. Det har gjort det lettere for meg. Men ingenting av dette hadde skjedd hvis det ikke var for naboen min i Kristiansand, sier hun.

– Hun var den eneste som så meg, og som ga meg håp om at det er mulig å få ting til, fortsetter hun.

Barna kaller henne bestemor, og Hoodo sammenligner henne med en mor. Selv om hun nå er på sykehjem og ikke kan snakke med NRK, holder de kontakten og sender hverandre gaver til høytidene.

– Hun bygde opp livet mitt. Egentlig eier hun hele mitt liv, slår Hoodo fast.

Du møter Hoodo i dokumentarserien «Dalen vår» på NRK1 tirsdager kl. 20.15. Groruddalen er Norges mest folkerike, men også mest utskjelte dal. Er dalen bedre enn sitt rykte? Se episodene i nett-tv her.