Lydbånd fra Studentersamfundet

Hopp til innhold

I 200 år har Det norske Studentersamfunds talerstol fått besøk av det ypperste av politikere, akademikere, forfattere og samfunnsrefsere. Det spesielle var samspillet mellom sal og taler, mye mer direkte og intimt enn en radio eller TV-debatt.

Gyldne øyeblikk i tilhørernes minne, men glemt av historien. Nå har du sjansen til å høre noen av høydepunktene fra de gamle opptakene NRK har fått tilgang til. Opptakene tilhører Studentersamfundets arkiv som ligger i Riksarkivet.

Les også: Studentersamfundet er 200 år

Seksualmoral og «professor-liebe»

Jens Bjørneboe skrev ikke bare romaner. Han var også en gudbenådet foredragsholder som vekslet mellom befriende latter og en bitende kritikk av urettferdighet og myndighetspersoners maktarroganse.

I dette foredraget fra 1961 får han en fullstappet sal til å hyle av latter over tidens seksualmoral. Og når han går videre til å snakke om varslerne i samfunnet, er de i hans hule hånd.

Bjørneboe utfordrer studentene til å tenke selv, og ikke være en «god elev» i borgerlig forstand.

–Man gjenkjenner dem på det intellektuelle hengivne hundeblikk hvormed de følger sine professorer, sa Bjørneboe til stor latter i salen.

Men Bjørneboes poeng denne kvelden var ikke studietiden, men hva studentene ville gjøre etterpå. Ville de forbli trofaste mot sin lærer og bli lojale embetsmenn, eller ville de svike sin stand hvis samvittigheten tilsa det? Ville de følge sannheten eller forsvare det bestående?

Hele salen visste at Bjørneboe i en serie artikler hadde utfordret politi, fengselsvesen og landets juridiske myndighet, ved å avsløre hvordan fanger ble behandlet både i arresten og fengslene. Hans historier inkluderte beslutninger som indirekte førte til mord. Likevel var det Bjørneboe som ble anklaget for å snakke om overgrep, og ikke de som hadde begått overgrepene.

Bjørneboe kalte seg «Svikeren», men i dagens debatt ville vi like gjerne kalt det «Varsleren». Saken om Edward Snowden og Bradley Manning gjør Bjørneboes ord like aktuelle i dag som den gang.

– Den personifiserte vestlandsfanden

En annen kveld der det lynte fra talerstolen i Studentersamfundet, var da Jan P. Syse og Einar Førde kranglet om begrepet «Frihet».

Da hadde man for lengst flyttet til Chateau Neuf og året var 1987. Begge debattanter hadde vært formenn i Studentersamfundet, begge var i 1987 parlamentariske ledere for henholdsvis Høyre og Arbeiderpartiet.

– Studentersamfundet har i sine verste perioder, og det har vært mange av dem, vært den personifiserte vestlandsfanden, sa Syse da han åpnet debatten med et frydefullt spark i retning vestlendingen Førde.

– Aldri var friheten og toleransen lengre borte enn når radikalismen rådde, fortsatte han.

Det var også denne kvelden Syse brukte bildet om at noen hadde «stjålet våre klær mens vi var ute og badet». Syse mente frihetsbegrepet var Høyres og ingen andres - og i hvert fall ikke de rødes.

Einar Førde svarte at frihet ikke bare er et spørsmål om å være fri til å gjøre som en vil, men at man også er i stand til å gjøre det.

– Vi har 100 års erfaring med at de rike og mektige alltid vil innskrenke friheten til de uprivilegerte og svake, sa Førde med et klart pek til Syse som alltid slet med et overklasse-image.

Etter diverse i formen muntre replikkvekslinger, ble det et nytt alvor under de elegante formuleringene. Og så ble Einar Førde irritert:

– Jeg syns du skal slutte med, Syse, å bruke «reguleringer» som skjellsord, fordi det er den aller enkleste form for demagogi, og det er ingenting i din politiske praksis som tilsier at du mener det du sier, sa Førde.

– Hitler var å foretrekke

På et møte i Studentersamfundet på 1970-tallet sjokkerte Trygve Bull forsamlingen med å fortelle hvor mange som faktisk foretrakk Hitler framfor kommunismen før den andre verdenskrig.

Trygve Bull hadde selv vært aktiv i Studentersamfundet før krigen, som medlem i den radikale gruppen Mot Dag.

I sitt foredrag fortalte Trygve Bull at Beundringen for Hitler var en tydelig strømning i både Høyre, Frisinnede Venstre og Bondepartiet. Det var ikke noen tvil om at Hitler var å foretrekke framfor kommunismen.