Pasienter som opplever hjertestans utenfor sykehus, har i utgangspunktet dårlige utsikter til å overleve.
Ambulansepersonalet klarer å vekke til live igjen bare 7 prosent, og det er denne dårlige statistikken ett av verdens ledende akuttmedisinske forskningsteam ønsker å forbedre.
Forskerne, med Lars Wik og professor Petter Andreas Steen i spissen, har siden 2003 gjennomført et unikt forskningsprosjekt på pasienter med hjertestans.
Forsøket gjennomføres i Oslo, mens pasientenes bokstavelig talt svever mellom liv og død.
Konvolutten avgjør
Når man bestemmer seg for å forsøke gjenopplivning på en pasient er det en fast prosedyre å følge med hjerte-lunge-kompresjon, ventilering og elektriske sjokk.
Les også:
I tillegg setter man vanligvis en intravenøs nål, og i den kan man gi adrenalin, atropin eller andre medikamenter som kan bedre sirkulasjonen eller stabilisere hjerterytmen.
Det er denne prosedyren man i stor grad følger internasjonalt, og i hele Norge med unntak av i Oslo.
På grunn av dette forskningsprosjektet; den såkalte ”IV Ja/Nei-studien”, må ambulansepersonell i Oslo og Ski åpne en konvolutt når man setter i gang gjenopplivning. Halvparten av konvoluttene inneholder lapper som er grønne og merket ”IV Ja”, den andre halvparten av lappene er røde og merket ”IV Nei”.
Konvolutten avgjør om pasienten skal få tradisjonell behandling eller fratas muligheten for medikamenter intravenøst.
Flere kilder i ambulansetjenesten har uttrykt frustrasjon over dette forskningsprosjektet overfor Brennpunkt.
Overlege Robert Hagen ved Diakonhjemmet kjørte i mange å legeambulansen i Oslo, og følte konvolutten forstyrret de vurderingene han er pliktig til å gjøre etter legeløftet sitt.
Etiske dilemma
Det er et åpenbart behov for å forske fram metoder som kan gi økt overlevelse for pasienter med hjertestans utenfor sykehus.
Spørsmålet er hvordan slike forskningsprosjekter utformes, og dette er det delte meninger om blant aktørene Brennpunkt har vært i kontakt med i forbindelse med dokumentaren ”Hjertelotteriet”.
Det bærende prinsippet for alle medisinske forskningsprosjekter er såkalt ”informert samtykke” fra pasienten selv. Dette er nedfelt i internasjonale konvensjoner etter tidligere tiders skandaler innen medisinsk forskning. Den viktigste er
.Av åpenbare grunner rekker man ikke spørre pasienten i en akuttsituasjon, og de aktuelle pasientene i denne studien er som regel bevisstløse.
Forskerne bak denne studien, har valgt å informere den lille pasientgruppen som overlever i etterkant. Men mer enn 90 prosent av pasientene dør, og forskerne informerer ingen pårørende etter disse pasientene.
Dette punktet førte til en lang diskusjon da saken ble behandlet i REK Øst, den medisinsk-etiske komiteen som hadde ansvar for å gi tilbakemelding på IV Ja/Nei-studien”, før prosjektet ble igangsatt.
Komiteen sa seg til slutt enig i forskernes metode.
Sjokkerte
Et par episoder med pasienter som døde har avstedkommet en del diskusjon internt i tjenesten.
Brennpunkt valgte å kontakte de pårørende og gi informasjon om studien slik legene på sykehuset ikke hadde gjort.
Kurt Olsen i Sulitjelma, som mistet sønnen Rikard (30) etter en hjertestans i Oslo, hadde vært gjennom en lang prosess der han har lett etter informasjon om sønnens dødsfall.
Men ingen hadde gjort ham oppmerksom på at sønnen var med i en medisinsk studie da han svevde mellom liv og død.
Kurt Olsen er sjokkert og skuffet. Men sier han er glad for endelig å få vite.
Overraskelsen var stor også hos Thore Flølo Andersen og Vibeke Flølo, som mistet sin mor.
De mente først at sykehuset hadde gitt dem god informasjon om alt som hendte rundt morens død. Nå føler de seg ført bak lyset.
Adrenalin ved astma og allergi
Moren til Thore og Vibeke het Mary Elisabeth og var astmatiker.
Hun ringte AMK-sentralen en kveld i august 2006 og forklarte at hun hadde pustevansker.
Da ambulansepersonell kom til stedet satt hun i sofaen med en Ventoline-inhalator ved siden av seg, og hjertet hadde stanset.
Ansvarlig paramedic på stedet var Jakob Nielsen.
Han åpnet konvolutten, slik han var pålagt, og det var en rød konvolutt merket ”IV Nei”.
Han utbryter til sine kolleger:
- Der var hun uheldig.
For Nielsen vet at rett behandling for pasienter med allergisk sjokk eller astmaanfall, er adrenalin.
Konvolutten han nettopp har åpnet, avskjærer Flølo fra å få denne behandlingen.
Nielsen og kollegene setter i gang hjerte-lunge-redning, de forsøker å pumpe inn luft.
De gjør alt de kan, utenom å gi adrenalinet pasienten trenger.
Nielsen plages av dårlig samvittighet. Etter en halv time bryter han studieprotokollen og gir adrenalin likevel.
Da lykkes det endelig å få i gang hjertet til pasienten. Hun blir brakt til Akershus universitetssykehus. Men Flølo våkner aldri.
Hun blir liggende en uke i respirator, før legene konstaterer at hjernen er for sterkt skadet etter dårlig sirkulasjon i lang tid i forbindelse med hjertestansen.
En varsler-sak
Jakob Nielsen hadde vært kritisk innstilt til studien lenge.
Første gang han fikk høre om den på et allmøte blant ambulansepersonellet våren 2003, spurte han umiddelbart om ikke man i en slik studie kunne komme til å utsette astmatikere og allergikere for spesiell fare.
Spørsmålet ble ikke tatt hensyn til. Etter Flølos dødsfall, hadde han fått nok.
Han skrev en avviksmelding og leverte den som en forklaring på hva som hadde skjedd med pasienten og hvorfor han hadde brutt med studiens protokoll – i et forsøk på å berge et liv.
Avviksmeldingen ble besvart fire måneder senere, og ikke på korrekt måte.
Men i mellomtiden hadde det gått ut brev til alle i ambulansetjenesten om at kriteriene for den pågående studien var endret.
Fra og med oktober 2006, skulle alle saker der man visste det var hjertestans etter astmaanfall eller allergisk sjokk ekskluderes fra studien.
Nielsen meldte før jul hele saken inn til fylkeslegen i Oslo, og gav samtidig sin sykehusdirektør Tove Strand ved Ullevål beskjed om at han ikke akter å åpne flere konvolutter på sine ambulansevakter.
Fortsetter
Til nå er drøyt 800 pasienter omfattet av studien.
I løpet av 2008 er det meningen at forsøket skal avsluttes, det vil si når man har inkludert 900 pasienter.
Akuttmedisinske miljøer verden over venter på resultatene fra Oslo.
Forskernes hypotese er at flere liv kan reddes dersom ambulansesjåførene ikke bruker tid på å administrere intravenøs nål, men heller konsentrerer seg om hjerte-lunge-redning og defibrillering.
De bygger hypotesen på en retrospektiv studie gjennomført i Sverige for noen år siden.