En sen kveld på Aulakjelleren på Universitetet i Oslo i 1963, sitter en gjeng studenter og drømmer om en egen klubb. Stedet skal hverken ha den vanlige slipstvangen og skjørteplikten – gjestene skal kunne ha på seg akkurat det de vil.
Navneforslagene varierer mellom Club Intim og Club 6, men disse blir stemplet som for banale og blir strøket. Lyrikeren Kate Næss foreslår dermed Club7 – fordi klubben skal være «mer enn sex».
Anført av den ungarske flyktningen Attila Horvath starter Club7 først opp på Lilletorget på Grønland, før den flytter til Cavaletto i Drammensveien 64.
Omflakkende liv på 60-tallet
Club7 blir en stor suksess, og i helgene presser de inn opptil 200 mennesker i kjellerlokalene de har pusset opp selv på Skillebekk på Oslo vest. For å unngå spiseplikten, serveres det pølse i lompe på billetten, og dermed er veien kort inn til baren der det selges langpils og hele flasker med vin.
Club7 blir tidlig en ryktebørs, og ryktene blir ikke færre etter at Billedbladet NÅ kommer med en stor reportasje om klubben våren 1964, med bilder av piperøykende kvinner og noe så eksotisk som folk som går med solbriller innendørs.
Våren 1965 stenger helserådet klubblokalene på Skillebekk. Bakgården stinker urin etter gjester som ikke orker å stå i kø til kun ett toalett, og inni lokalene renner det vann nedover veggene.
Klubben flytter dermed videre til St. Olavs plass i Oslo. Der får de leie kjelleren til Edderkoppen revyteater av Leif Juster, som er slått konkurs.
Etter ett år er klubben på flyttefot igjen, og havner denne gangen på Kongen i Frognerkilen, der de holder til frem til 1970.
70-tall og gullalder
I 1971 flytter Club7 inn i Munkedamsveien i Vika der Stenersenmuseet ligger i dag. Der åpner de eget galleri, bibliotek, kafe, øvingsrom, teatersal og musikksal – blant mye annet.
Se stemningsfilm fra Club7 i Vika på 70-tallet her.
Medlemskort og logo
Å ha en medlemsklubb var en enklere måte å skaffe seg skjenkebevilling. Bjørn Gundersen laget de første medlemskortene til Club7, som kun hadde et enkelt 7-tall på baksiden.
Ikke bare rødvin og natteliv
Bent Patey var en av husmusikerne på Club7, men brukte ikke all tid på øving og øldrikking. Han var også med i bedriftsidrettslaget i tennis – Racket7. Der var medlemmene i overraskende god form.
80-tall og krise
I det Club7 entrer 80-tallet er klubben i dyp økonomisk krise. Club7 har milliongjeld og sviktende publikumstall, men kutter ikke ned på aktiviteten av den grunn. Klubben går en sikker død i møte og 1. april 1985 beslutter styret å slå klubben konkurs. En æra er over.