– Redd for å bli forlatt igjen

Hopp til innhold

– Vietnam har fått meg til å tenke mye på det å miste, sier Terje Heide.

Se Brennpunkt: Vietnambarna

Det er gått snart et halvt år siden han var tilbake i Vietnam for første gang siden 1968. Terje ble fraktet til Norge av norske antikommunister under Vietnamkrigen, i en helt unik aksjon i norsk adopsjonshistorie.

Flere titalls barn ble hentet fra barnehjem i og rundt Sør-Vietnams hovedstad Saigon, og fløyet til Norge i et chartret fly for å bli adoptert bort til norske par.

– Det å være tilbake igjen fikk meg til å tenke på at jeg har mistet noe en gang tidligere, forteller han.

Les mer:

Et fly fullt av barn
– Det kunne aldri ha skjedd i dag

Vil reise tilbake

– Etter at jeg kom hjem, har jeg kjent på en trang til å stramme grepet om dem jeg har rundt meg. Jeg har nesten vært panisk redd for å miste noen. Min familie, min adoptivmor.

Terje forteller at han hele tiden hadde behov for å høre hvor de befant seg til enhver tid.

– Sendte jeg melding til folk, og ikke fikk svar, ble jeg med ett bekymret for at noe ikke var som det skulle. Så det å dra tilbake gjorde definitivt noe med meg, sier han før han legger til:

– Men det har heldigvis begynt å slippe nå som jeg har fått Vietnam litt på avstand.

– Kommer du til å dra ned igjen?

– Egentlig var det godt å komme hjem igjen, men jo, jeg kommer nok til å reise ned igjen. Med familien. Det å være der var en fin opplevelse, men det ble jo også en liten påminnelse om hvor bra vi har det her. Jeg har ikke kjent noen lengsel tilbake. Jeg har ikke det.

Hjemlengsel

Linde-Li Mari Berglund kom også til Norge under Vietnamkrigen, men med et annet fly enn Terje. Hennes opplevelse av det å dra tilbake til hjemlandet er ganske annerledes enn Terjes. Hun sliter fortsatt med «hjemlengsel».

– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Vietnam, forteller hun.
Hun forteller at de tre første ukene etter hun kom hjem, var vanskelige.

– Jeg ble slått litt ut av balanse. Det var så mange inntrykk og opplevelser der nede jeg følte jeg ikke fikk bearbeidet godt nok.

Én konkret hendelse sitter fortsatt igjen: Gruppen var på tur til tunnelene i Cu Chi, som under krigen ble brukt som skjulested for Vietcong-soldater.

I dag er dette en turistattraksjon, og en av aktivitetene man kan gjøre der inne, er å prøveskyte våpen fra krigen. Linde-Li fikk en sterk følelsesmessig reaksjon, da hun hørte skuddene i skogen.

– Det var spesielt tøft, sier hun.

Bearbeidet indre uro

I lang tid før hun dro, hadde Linde-Li kjent på en uro, en sårhet over å aldri ha vært tilbake der livet startet. Denne uroen føler hun at hun fikk bearbeidet der nede, gjennom besøk til stedet der barnehjemmet hennes lå og kirketrappen der hun kan ha blitt funnet.

– Jeg følte meg hjemme der nede. Jeg fikk litt mer ro i sjelen. Men jeg kjenner jeg trenger å bruke enda mer tid i Vietnam. Det er mer som kan komme på plass. Jeg skulle ønske jeg kunne pakke kofferten min og reise ned igjen med en gang.

Hun har en fremtidsplan om å dra ned for å jobbe som frivillig på ett av barnehjemmene der nede.

– Jeg vil også forsøke å leve som en vanlig vietnameser, forteller hun.

– Kroppen husker

Psykologspesialist Joachim Haarklou har adoptivbarn som sitt spesialfelt. Han har jobbet mye med voksne adopterte og deres reaksjoner på det å dra tilbake.

– Det vi har opplevd før vi kan snakke, husker vi resten av livet, men vi er ikke i stand til å snakke om det, fordi vi har opplevd det før vi fikk språk. Dette kaller vi for sensomotorisk hukommelse. Alle disse førspråklige opplevelsene lagres så i følelseshjernen. Når den adopterte reiser tilbake kan kroppen huske opplevelser fra før hun/han kunne snakke. Disse opplevelsene kan reaktiveres, forteller han.

Sensomotorisk hukommelse kan være lyder, lukter, stemninger. Smellene i skogen kan ha vært et eksempel på dette. Linde-Li har helt siden hun var liten vært redd for høye lyder, uten å huske noen konkrete episoder som forklarer det. Men hun kom fra krig.

– Godt å være på barnehjemmet

For Terje var det godt å komme tilbake til barnehjemmet.

– Jeg merket med en gang at dette var et godt sted å være, sier han i filmen.

– Det kan jo kanskje relateres tilbake til den tiden da jeg var her. Det var jo dette vi hadde.

Haarklou forteller at mange adopterte som drar tilbake merker fysisk at de nærmer seg barnehjemmet.

– Og når du kommer til selve barnehjemmet, vil følelsen bli enda sterkere idet man kjenner for eksempel lukter, stemninger, temperaturer, fuktighet – alle disse tingene som kroppen registrer. Det kan være en sterkt ubehagelig opplevelse, eller det kan være en positiv. Man vil for eksempel kunne få avklart ting på det indre planet. Noen snakker om brikker som faller på plass, sier Haarklou.

Savnet av mor

Terjes uttalte mål ved tilbakereisen var å forsøke å finne ut om hans mor fortsatt var i live. Det klarte han ikke, uten at han føler det var noe stort nederlag:

– Jeg var klar over at det var stor sannsynlighet for at dette ikke skulle gå. Jeg visste jo det. Men nå kan jeg i alle fall si at jeg har forsøkt