Flere uker i strekk med ensomme, lange arbeidsøkter i et trangt dekompresjonskammer på dyp ned mot over 300 meter. Det var arbeidshverdagen for de første dykkerne i Nordsjøen. Skulle oljen opp, måtte dykkerne ned.
Helge Ryggvik har skrevet boka «Nordsjødykkerne» sammen med Kristin Øye Gjerde.
Foto: UiOPionérdykkerne brukte nye teknikker og utstyr for å kunne jobbe effektivt på store dyp. Ingen visste med sikkerhet konsekvensene.
– Det er klart de opplevde det som risikofylt. Det gikk nok bra med mange, men samtidig var det en stor andel dødsfall de første årene. Svært mange ble også rammet av senskader, sier forfatter og historiker Helge Ryggvik til NRK.no.
Sammen med Kristin Øye Gjerde har han skrevet boka «Nordsjødykkerne».
• Les:
Store havdyp
Da Ekofisk-feltet ble åpnet i 1971, var det vanlig å bruke dykkere i oljeindustrien i flere andre land.
Problemet var bare at ingen hadde dykket under slike forhold som i Nordsjøen. I Mexicogulfen og utenfor kysten av California arbeidet dykkere på dyp mellom 10 og 20 meter. Det barske klimaet og de store havdypene utenfor norskekysten, var av en helt annen art.
Ekofisk, som var det første drivverdige funnet på norsk sokkel, lå på mellom 60 og 80 meter. Senere funn skulle ligge helt ned på flere hundre meters dyp.
– Utbyggingen av Nordsjøen var på mange måter et pågående eksperiment man ikke helt visste konsekvensene av, sier Helge Ryggvik.
Mange av de første dykkerne hadde bakgrunn fra forsvarets froskemannsskole. Etter hvert som behovet vokste begynte man å rekruttere bredere. På slutten av 70-tallet jobbet så mange som 400 norske dykkere i Nordsjøen, mange uten andre kvalifikasjoner enn at de elsket å dykke.
Det var heller ikke påkrevd.
– Den første tiden kan man nok helt klart kalle «vill vest». Det var et ekstremt tøft arbeidsmiljø, med mange lettvinte løsninger og få krav. Dykkersertifikat trengte man for eksempel ikke før på 80-tallet, forteller Ryggvik.
Video: Allerede i 1985 tok oljearbeidernes fagforening, NOPEF, opp dykkernes tøffe arbeidsforhold.
Mange dødsulykker
Å være nordsjødykker, var et svært risikabelt yrke. Dødsfall og ulykker var langt hyppigere blant dykkerne enn for resten av offshore-næringen på 70-tallet.
– Den første tiden i Nordsjøen hadde yrkesdykkerne en ulykkesstatistikk som var hinsides alle andre yrkesgrupper det er naturlig å sammenligne med, forteller Jan Risberg som er dykkerlege i Forsvaret.
Grunnen til dette var, i følge Risberg, at dykkerprosedyrene i Nordsjøen på 70- og 80-tallet var langt fra gode nok. Både rutiner, opplæring og ikke minst utstyret som ble brukt var for dårlige for de jobbene dykkerne ble satt til å utføre.
– Det var mange druknings- og kvelningsulykker der de var utsatt for giftige gassblandinger eller fikk kuttet tilførselen av pustegass, forteller han.
Men de var også andre typer ulykker som man så ellers i oljeindustrien, som klemningsulykker, løsemiddelskader og eksplosjons- og brannskader i forbindelse med sveising under vann.
Den første dødsulykken kom allerede i 1967, da en 23 år gammel britisk dykker døde under et dykk på norsk sokkel. Den første norske dykkeren døde i 1974.
I alt 17 dykkere har omkommet på de norske oljefeltene i Nordsjøen. Flere fikk også alvorlige skader som følge av for lang tid under vann eller for kort tid i trykkammeret.
Sliter med senskader
Senere undersøkelser har også vist at en stor andel av dykkerne fra denne tiden sliter med senskader av ulik grad.
– Det er ingen tvil om at mange av de første yrkesdykkerne jobbet under forhold som førte til både fysiske og psykiske senskader, forteller Risberg.
Rapporter fra Haukeland sykehus fra 2004 og 2008 dokumenterer flere typer helseplager. Etter å ha undersøkt 96 av de norske offshoredykkerne konkluderte rapportene med at dykkingen blant annet ga hjerneskader som hukommelsestap, skjelving, nummenhet, smerter, svimmelhet, øresus, nedsatt hørsel og problemer med oppmerksomhet.
Undersøkelsene viste også at for mange var de psykiske plagene verre enn de fysiske. Mange av dykkerne fra pionértiden rapporterte om personlighetsforandringer, depresjoner, angst og langvarige søvnvansker. Flere har fått diagnosen posttraumatisk stresslidelser.
• Les:
Til sak mot staten
En offentlig granskning av dykkernes situasjon, førte til at Stortinget vedtok en kompensasjonsordning som ga den enkelte dykker en utbetaling på inntil 2,5 millioner kroner.
Dykkerne har siden gått til sak mot Staten for å få større erstatninger. Høyesterett avviste dette kravet i 2009. Saken er anket til Strasbourg, og dom er ventet senere i høst.
• Les:
Helt avgjørende for oljeproduksjonen
– Innsatsen til Nordsjødykkerne var helt nødvendig. Det fantes rett og slett ikke andre alternativer på den tiden, mener historiker Trude Meland ved Norsk Oljemuseum i Stavanger.
Historiker Trude Meland ved Norsk Oljemuseum i Stavanger.
Foto: Norsk OljemuseumI mange år var det nemlig dykkere som utførte alle viktige oppgaver på havbunnen. De gjorde oppmålinger, tok prøver, festet og fjernet brønnhoder og monterte rør. Alt utstyr som skulle brukes på bunnen, ble installert og inspisert av dykkerne.
– Uten det arbeidet de la ned under ekstremt vanskelige forhold, hadde det aldri vært mulig å komme i gang med utbyggingen av olje- og gassfeltene så tidlig på norsk sokkel, sier Meland.
Først på 90-tallet kom det fjernstyrte undervannsfartøyer som kunne sikre brønnhoder, stenge ventiler og legge rørledninger uten at man trengte å sende dykkere ned på dypet.
