– Det kunne aldri ha skjedd i dag

20. oktober 1968 landet et fly på Fornebu i Oslo. Om bord lå 69 barn, hentet fra barnehjem i og rundt Sør-Vietnams hovedstad Saigon. Barna var fysisk og psykisk skadet av krig.

Les saken: Et fly fullt av barn fra Vietnam

– Aksjonen var for dårlig forberedt, den var for dårlig gjennomført og de kravene myndighetene hadde satt som forutsetning for at den kunne gjennomføres, ble ikke overholdt, sier adopsjonsekspert Knut R. Steenberg.

Knut R. Steenberg jobbet som saksbehandler i Justisdepartementet da Komiteen for Sydøst-Asia hentet de 69 barna til Norge. Han husker saken godt:

– Det var en unik sak. Aldri siden har det kommet så mange barn på én transport. I tillegg var den mangelfullt forberedt og gjennomført. Det viste seg jo da disse barna ankom, at veldig mye var gått galt. Det var jo stilt visse krav til for eksempel undersøkelse av barnas helseforhold. Krav som ikke var oppfylt så langt som myndighetene hadde ønsket. Dessuten var det uklart hvordan komiteen for Sydøst-Asia hadde fått kontakt med disse barna i Vietnam.

Var de virkelig foreldreløse?

Etter at barna kom til Norge, lot det seg ikke dokumentere i tilstrekkelig grad, hvorvidt barna faktisk var foreldreløse, forteller Steenberg.

– Det lot seg ikke dokumentere på forsvarlig måte hvordan alle disse barna var skaffet til veie, for å bruke det uttrykket. For eksempel om de virkelig var foreldreløse. Men da kan man gå tilbake til barnehjemmene og spørre hvilken informasjon komiteen hadde fått fra derfra. De forholdt seg jo selvsagt til dem, sier Steenberg.

Med foreldreløse mener han barn som ble levert til barnehjemmet av foreldre, barn som hadde mistet foreldrene eller barn hvis foreldre var ukjente.

Eva Gundersen var sekretær i komiteen og med på å plukke ut barna for Komiteen for Sydøst-Asia, som hentet barna til Norge.

– En av forutsetningene for dette var at de skulle være foreldreløse. Man skulle være hundre prosent sikre på det. Det var en absolutt betingelse fra Norge at de skulle være foreldreløse. Det skulle ikke være slik at det kunne komme en mamma som sa: «Du tok barnet mitt.» Der ville vi ikke havne, forteller hun.

– Pionerer

Etter den store adopsjonen i 1968, hentet lederen i Komiteen for Sydøst-Asia flere barn. Uten myndighetenes velsignelse. For dette fikk han 1000 kroner i bot.

«Når man ser hvordan disse barna har det i dag, er vedrørte beløp er lite offer. Jeg er stolt og glad over å ha fått det til, og har selvsagt ingen skyldfølelse.», uttalte han da han vedtok boten.

– Kunne man ha gjort dette i dag? Vi spør adopsjonsekspert, Steenberg.
– Jeg tror ikke det. Ikke med den kontrollen som departementene og utlendingsmyndighetene fører. Det ville i så fall ha vært fullt ut ulovlig, svarer han.

Likevel mener han at man på sett og vis kan man kalle komiteen for en pionerforening i internasjonal adopsjon:

– Ja, de var på sett og vis det, med de aller beste hensikter. Det var de. Men det er vanskelig for meg å si at det de gjorde var et eksempel til etterfølgelse, sett med myndighetenes øyne.

Han legger til:

– Men hvis jeg tar på meg et par andre briller og ser på den humanitære siden av saken, er det selvfølgelig veldig lett å si at det komiteen gjorde, var riktig.

– Resultatet ble bra

– Resultatet ble bra. Det vil jeg si, det endelige resultatet ble bra, sier Eva Gundersen, som valgte ut barna som fikk komme til Norge.

– Men det er vel mer flaks enn dyktighet. Når sannheten egentlig skal frem. Jeg er veldig fornøyd med at vi fikk det til, jeg er veldig fornøyd med at alle disse barna fikk et nytt liv. Men ville jeg gjøre det igjen?

Hun tar en pause:

– Nei, konkluderer hun.