Åpenhet er kjennetegnet på et fungerende demokrati. Den ultimale demokratiske rettigheten anses av mange å være stemmeretten; retten til å velge hvem som er tilliten verdig til å styre fellesskapet.
Behov for informasjon
Men den retten er verdt lite uten informasjons- og kommunikasjonsfrihet. Man må ha mest mulig informasjon om hvordan den regjerende makt forvalter tilliten, og til å kommunisere både privat og offentlig i opposisjon til denne flertallsmakten, basert på denne informasjonen. Hvis ikke, vet man knapt hva man egentlig stemmer for.
Det er to typer tiltak som enkelte roper på etter 22/7: Mer generell overvåkning, med håp om å fange opp dem blant oss som kan bli terrorister, før vi blir det. Større begrensninger på adgangen til ekstremistiske ytringer, blant annet på nett.
Slike tiltak er imidlertid snarere egnet til å undergrave, enn til å beskytte demokratiet. De begrenser nemlig samtidig den generelle kommunikasjonsfriheten, fordi folk blir usikre på hva som er lov, og på når de tiltrekker seg for eksempel overvåkningsmyndighetenes oppmerksomhet.
Debatt som bolverk mot ekstremisme
Vi må derfor ture å ha tillit til at åpen debatt fungerer som bolverk mot ekstremisme, ved å møte den med motargumenter – ikke ved å forby den. Og vi må akseptere at det er umulig å stanse enhver potensiell terrorist på forhånd, uten at alle overvåkes kontinuerlig.
Alternativet er at vi har blind tillit til makten, og at vi aksepterer at den har generell mistillit til oss. Det er ikke demokrati.
Jon Wessel- Aas er advokat med spesialkompetanse blant annet innen medierett, ytringsfrihet, personvern og menneskerettigheter.