Bergen, november 2021: Johannes Langhelle (25) og kollegaene i Blå Kors bærer ut matvarer.

De frakter varene effektivt ned en kjellertrapp i Bergen sentrum. Maten som er donert skal forhåpentligvis gjøre livet litt lettere for noen som trenger det.

I lokalet innenfor sitter mennesker som sliter med rus, psykiske utfordringer, er hjemløse eller ikke har råd til mat.

Men turen innom Blå Kors handler om mer enn bare et gratis måltid. Både for mottakerne og for nyansatte Johannes.

– De menneskelige relasjonene betyr så mye mer når man ikke har så mye. Dette er en veldig fin plass å jobbe, sier 25-åringen.

For bare noen måneder siden var tanken på at han skulle klare å hjelpe andre, helt urealistisk.

Vi spoler elleve måneder tilbake, til januar 2021.

Johannes har samboer, hund og en stor vennegjeng. Sett utenifra er det lite som tyder på at han egentlig ikke har det så bra.

Men noe har fått bygge seg opp i lang tid. Det er like før det smeller.

All tankevirksomhet har blitt farget av et voldsomt mørke. Den store guttedrømmen om å bli politi har aldri føltes fjernere. Johannes har måttet sette studiene på pause.

Selv de få dagene januarsola skinner på hjemstedet i Trøndelag, ser Johannes bare en verden i grått.

En dag gjør han alvor av tanker han har hatt en stund. Han prøver å avslutte sitt eget liv.

Hvordan havnet den ambisiøse og sosiale 25-åringen her?

– Menn bruker farligere metoder

639 personer tok sitt eget liv i Norge i 2020.

Over 70 prosent av dem var menn.

– Det er ikke flere menn enn kvinner som blir suicidale – kanskje tvert imot. Men menn bruker ofte raskere og farligere metoder, og overlever derfor ikke selvmordsforsøk like ofte, forklarer Lars Mehlum.

Han er professor i psykiatri og senterleder ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og- forebygging (NSSF).

Professoren ser også en annen viktig forskjell mellom kvinner og menn:

– Kvinner flest er mer effektive i å sette ord på følelser, kommunisere til andre, søke støtte og be om hjelp – det vi kaller sosial mestring. De fleste menn er mer avhengig av såkalt instrumentell mestring.

– Enkelt sagt handler det om «å gjøre noe». La oss si en ung mann føler seg stresset eller er ute av seg.

De to vidt forskjellige måtene å håndtere følelser og kriser på, kan føre til ulik respons fra personene man har rundt seg.

– Sosial mestring utløser ofte en kjedereaksjon av støtte, hvor andre skjønner at du trenger hjelp og fanger deg opp.

Mehlum forteller at instrumentell mestring ikke nødvendigvis gir samme respons.

Forstod ikke at han trengte hjelp

Noen millimeter skilte Johannes fra døden den januardagen.

Symptomene på depresjon hadde kommet krypende, rundt ett år tidligere. I begynnelsen forstod Johannes lite av hva som skjedde, eller hvordan han skulle håndtere det.

Det startet med at han følte seg mer sliten enn normalt.

I perioder kunne han begynne å gråte uten å skjønne hvorfor. Han var irritabel, og det han vanligvis likte å gjøre ga ikke lenger noen glede.

Han ble rasende og ødela ting – det hjalp litt på trykket. Senere kunne sinnet svitsje over til likegyldighet.

Han orket ikke lenger være med venner og taklet ikke høye lyder.

Det ble vanskelig å konsentrere seg og henge med på studiene. Slik hadde han aldri hatt det før.

Samboeren prøvde å få ham til å oppsøke hjelp. En samtale med en forståelsesfull person på Mental Helses hjelpetelefon, ble det første lille steget på en lang prosess.

Johannes husker samtalen som en positiv opplevelse, og prøvde senere å få profesjonell hjelp.

Det er likevel ikke nok til å forhindre sammenbruddet som kommer noen måneder senere.

– Klarte ikke slutte å gråte

Det er på siste kurs med politihøyskolen at kroppen sier stopp. I forkant har Johannes vært i tvil om han vil klare å gjennomføre det to uker lange oppholdet.

Han velger å holde på maska ute blant folk og fortsetter å presse seg selv.

– Jeg hadde vært på kurs i en uke, og så en morgen bare knakk jeg totalt sammen.

Han klarer ikke å slutte å gråte. Politistudenten blir sendt til lege. Ifølge Johannes stiller ikke legen så mange spørsmål, men sender han hjem med et brett beroligende tabletter.

Johannes drar til Trondheim, hvor kjæresten bor. Han trenger ro, og skjønner at han må oppsøke profesjonell hjelp.

Mens han venter på å komme inn til Distriktspsykiatrisk senter (DPS), begynner han å gå til en privat psykolog. Han klarer verken å studere eller jobbe.

Etter hvert får han tilbud om behandling på DPS. Men hjelpen blir ikke det vendepunktet han hadde håpet på.

– Selv om jeg så frem til psykologtimene og var motivert, følte jeg ikke at utfordringene mine ble sett, sier Johannes.

Mange måneder uten inntekt gjør at han tar en deltidsjobb på avlastningsbolig for psykisk utviklingshemmede. Men den nye jobben blir også vanskelig. Johannes har nok med seg selv.

– Fikk aldri fred

– Jeg kom inn i en boble der det var umulig å dra på jobb, men også utenkelig å ringe inn og si jeg var syk. Det føltes som nok et nederlag.

Han følte seg fastlåst i sitt eget hode. Der hadde tanker om selvmord begynt å ta mer og mer plass.

– Jeg kunne gå på butikken, på fjelltur og på ski og det eneste jeg tenkte på var begravelsen min, og hva jeg skulle skrive til folk.

Han ønsket ikke egentlig å dø, presiserer Johannes. Men å komme seg ut av noe som føltes umenneskelig å bli værende i.

Dersom du aldri har vært deprimert før, kan det gå lang tid før du oppdager at du er deprimert, forteller professor Lars Mehlum.

– Det kan vise seg veldig ulikt, og på helt andre måter enn det folk kanskje tror.

Han trekker frem manglende glede over ting man vanligvis har glede av, søvnløshet, smerter og appetittvansker, som eksempler på symptomer. I tillegg til nedstemt humør, som mange forbinder med depresjon.

– Mange tror det må være en hendelse eller én spesifikk grunn som utløser en depresjon, men det trenger ikke å være det. Det kan også komme som rekende på en fjøl, helt uten tydelig årsak, sier Mehlum.

Googlet «psykolog» i smug

Johannes har tenkt mye på hva som kan ha trigget de mørke tankene og depresjonen. Han tror noe av svaret er at han i veldig mange år var redd for å vise det han selv opplevde som svakhet overfor andre.

Da Johannes var 15 år skilte foreldrene seg. Det kom som et sjokk – og han skammet seg over at den trygge familien hans plutselig gikk i oppløsning.

– Jeg var i en alder hvor man vokser og skal være litt tøff.

Han prøvde å skjule smerten og sårbarheten sin som skilsmissebarn. Johannes husker at han en gang på ungdomsskolen googlet ordet «psykolog» i smug.

– Jeg synes bare ordet var skremmende. Og jeg ville ikke fortelle det til noen.

Det ble med det ene Google-søket den gangen.

Menn oppsøker sjeldnere hjelp

103 av de 639 menneskene som valgte å avslutte livet i 2020, var menn under 30 år.

At langt flere menn enn kvinner tar sitt eget liv er ikke noe nytt, verken i Norge eller i andre land.

– Men likevel har det meste av forskningen som handler om tiltak for å forebygge selvmord bygget på data samlet inn blant kvinner, sier Mehlum.

Dermed er det lite sikker viten om hva som skal til for å hjelpe menn, og hva innholdet i hjelpen bør være, forteller han.

– Menn oppsøker sjeldnere hjelp i kriser enn det kvinner gjør. Hjelpeapparatet har problemer med å nå frem til og effektivt kommunisere med gutter og menn som trenger hjelp, mener professoren.

Han tror det blant annet kan skyldes at det ofte ikke brukes et språk som gutter og menn kjenner seg igjen i, som beskriver problemer på en måte som gjør at de oppsøker hjelp.

– Men vi kan trenge flere gode forbilder av menn i mediene som forteller om og viser hvordan de opplevde vanskelige følelser, samtidig som de fortsatt bevarte selvfølelsen som menn, sier han.

Mehlum mener også det trengs mer kunnskap om årsaker til selvmord blant menn, og at det er behov for å finne nye veier til effektiv forebygging.

Håper historien kan hjelpe andre

Tilbake til Bergen inne på Blå Kors har spisesalen begynt å fylle seg opp.

Johannes småprater mens han fyller opp tallerkenen til en sulten mann.

Vakten er over. Han sier muntert «ha det» til kolleger, og går ut til den solfylte gågata.

Han skal videre til nok en viktig jobb.

I et lyst, nyoppusset lokale med store vinduer, blir Johannes ønsket velkommen av to frivillige.

De jobber i «Altruism for Youth» – en frivillig organisasjon som hjelper unge med å mestre livet og psykiske utfordringer.

Her har Johannes møtt andre som brenner for det samme som han: Større åpenhet om psykisk helse.

Selv takker han fastlegen og en privat psykolog, for at han har fått hjelpen han trenger.

Men han skulle ønske han forstod tidligere at det ikke er et nederlag å be om hjelp. Kanskje hadde han da ikke gått så langt som å prøve å gjøre slutt på alt.

Nå håper Johannes at hans åpenhet kan hjelpe andre unge menn som strever.

– Da jeg var yngre og ikke forstod hva som foregikk, hadde jeg trengt å se og høre menn snakke åpent om vanskelige følelser, forteller han.

Livet går fortsatt i bølger. Mørket er der stadig, men det føles litt mer kontrollerbart og overvinnelig.

Dessuten vet han at det finnes veier ut av mørket.

– Men det er en prosess. To steg frem og ett tilbake.

Design og grafikk: Anja Oppen og Eirik Kirkaune