Ja, jeg er ensom. Tabuemne eller ikke. Ikke bare litt ensom, men har vært veldig alene i perioder. Det er ikke alltid lett å få seg venner når en er voksen og enslig, tenker jeg. Men så er det det å resignere da, det er heller ikke lurt. Dårlig økonomi, å være utenfor arbeidslivet, samt en vanskelig bakgrunn som dessverre fortsatt gir utslag sosialt gjør ikke saken bedre. Så Puls 24. september og reportasjen om den ensomme, unge mannen som sto fram kjente meg igjen i.
Vi er mange med mer eller mindre felles hovedlinjer. Vi er mange, menn og kvinner, i ulike aldre, i ulike situasjoner.
Jeg har tro på å komme ut av det. Det har allerede bedret seg noe, men det kunne vært bedre. Er det noen her som har kommet seg ut av en slik situasjon, som føler at de har kommet over den verste ensomheten?

Ensomhet er og blir menneskets værste fiende.Det tror jeg også gjelder de i kategorien såkalte# populære og lykkelige#.Den eneste veien å gå her er å være lydhør,oppmerksom og vise oppriktig interesse for den person det dreier seg om!Det kan være deg selv som trekker deg unna verden senere i livet..

Jeg valgte å komme meg ut av dene situasjonen. Jeg måtte åpne for at andre skulle komme inn. Det er noe i uttrykket: "Der det er hjerterom, er det husrom."