Er det en grei ting for en herre å kunne gi damer sådannt? Jeg mener komplimenter.

Er det vanskelig? Å gi dem? Å finne på noe å si noe pent om? Eller er herrer redde for å bli avspist med et brydd fnys og beklagelser?

Er vi damer egentlig klart for komplimenter?

Det jeg egentlig vil spørre om, er det vanlig at herrer ikke gir komplimenter?

Eller er det sånn at damer ønsker/trenger komplimenter, og at ikke herrer helt har skjønt det?

Eller er det sånn at de som har skjønt det med å gi komplimenter,har sett virkningen og er veldig opptatt av å holde den gode responsen for seg selv? Slik at resten av manneverdenen ikke skal få vite noe om det?

Tja. Jeg har sluttet å gi "fremmende" koplimenter fordi jeg har opplevd at folk stusser og blir litt irritert over det. Det er ikke gøy å få en veske i ansiktet fordi man ber fruen forran seg om å flytet seg litt så hun ikke sperrer hele gange i butikken f.eks, men når det gjelder et forhold så bare MÅ man jevnlig komme med komplimenter og en bomst innemellom. Slike små ting som gjør at det holder.

Det er vel noko som heiter "kritiske suksessfaktorer", ligg mange her.
Eit godt forhold må vedlikehaldast, eit dårleg kjem av seg sjølv.........

Problemet er vel at folk (av begge kjønn) gir komplimenter som ikke er troverdige. Det fører bare til ubehag for alle.
Komplimenter skal man gi når noe er ekstraordinært, ikke for å være hyggelig eller for å oppnå noe.

obs. I et forhold er terskelen for hva som skal regnes for ekstraordinært mye lavere enn andre sammenhenger.

Jeg må innrømme at det er lettere å gi komplimenter enn å få dem. Men det spørs hvem som gir dem og.

Jeg er så heldig å ha flere flotte, voksne damer i nærheten på jobben.
Helst på en vanlig hverdag bruker jeg å ta med en god pose med smågodt og spandere. Dessuten et forsiktig kompliment sånn av og til, men det kan være mer et minefelt hvor det kan være fatalt å tråkke feil.
Smågodt derimot med seigmenn, bamsemums og røde gelehjerter sikrer meg en liten stjerne i boka hos damene - tror jeg.

Jeg må spørre folket: kan man kalle en "relativt" ung dame frue? Jeg stod i matbutikken idag og kom ikke fram Spurte: unskyld frue, kan de flytte dem? Og tilbake fikk jeg: jeg er vel ikke noe frue.

Er det min fremtoning som høfflig eller henens 30 års krise som er grunnen til dette fatale eksempelet på kommunikasjon?

Frue eller ikke, hun skjønte vel hvem du mente og burde svart høfflig uansett. Det er ikke uhøflig å kalle noen frue etter fylte 30.

Husker da jeg første gang ble omtalt som dame i en butikk ("pass deg så dama kommer fram..." -mor til sitt barn-) Ble overrasket, ja, var vel 16-18 år ca. Likevel kunne jeg da vel ikke starte den diskusjonen DER.

Lite tips til neste gang Ung Herre: for å unngå slike reaksjoner kan du spørre: "unnskyld kan De flytte dem?"

Jeg reagerer sjelden på frue/frøken forskjeller i Norge. Annerledes er det i engelsktalende land, der du oftest MÅ oppgi miss eller mrs. Hva f.... raker det dem om jeg er gift eller ikke !?? Dette opplever jeg som klar kjønnsdiskriminering: Mennene kan uansett gjemme seg bak mr, men kvinnene skal merkelappes, som om de er til salgs eller ikke. Grrrrrrrr

Etter en grundig gjennomgang og samtaler med med-herrer har jeg kommet til at frue er det riktigste å si. Jeg nekter å bøye av for trenden med høffelighet og moral i samfunnet- tvert imot. Her blir det bedre, ikke værre!

Som regel kan man da oppgi ms., som ikke sier noe om du er miss eller mrs.

Men ellers har jeg lite til overs for ymse høflighetsfraser. Høflighet handler om hvordan vi oppfører oss, ikke hva vi sier. Det går fint an å være høflig uten å åpne munnen i det hele tatt. Jeg vil til og med si at det er å foretrekke.
Høflighetsfraser derimot er mest ment for å dekke over at man egentlig ikke er høflig i det hele tatt. Enhver som har vært på kollisjonskurs med gamle engelske overklassehurper vet hva jeg snakker om.

Høflighet uten å si noe, hm, der sa du noe. Det non-verbale er ofte mer tydelig enn ord. I min jobb, med demente, eldre mennesker som noen ganger hører dårlig og har mistet språk kanskje, da er det du sier uten ord mer viktig enn ordene du sier.

Tror at det samme gjelder ellers og.