Dagbladet hadde i sin tid spalten ”Da jeg møtte Sissel”. Nå er vi på jakt etter historier om da du møtte The Beatles, eller i det minste følte at du var ganske nær.

Vi legger lista lavt. Faktisk tilnærmet bakkenivå. Skriv inn din historie her, og bli med i trekningen av en unik Beatles-kalender eller et Norgesglasset-krus.

For en del år siden (ca.1991 ?) var det er stor Beatles utstilling i Bergen. Der traff jeg Cynthia Lennon (det gjorde mange andre også), og fikk ett lengre intervju med henne, som jeg har på tape. Hun viste meg rundt i utstillingen, og vi snakket om forskjellige ting ang. John Lennon, og spesielt de tidlige årene til Beatles. I forbindelse med utstillingen holdt Cynthia et foredrag, der jeg ble fotografert sammen med henne. I 1994 var jeg i Liverpool under den årlige Beatles-convention, og hadde med bildet. Og hvem traff jeg igjen der utenfor Central Hall ? Cynthia Lennon. Hun signerte selvsagt bildet av oss begge, og jeg var strålende fornøyd.
Men det ble bedre,....og verre.
Jeg og min kone skulle ut og kikke på Liverpool City, men hadde lagt igjen fotoapparatet på hotelrommet. Jeg ventet i resepsjonen, mens min kone skulle hente det på rommet. Mens jeg stod og ventet, kom Pete Best forbi. Jeg snakket til han, og vi ble stående og snakke i noen minutter. En meget hyggelig kar. Så snart han var gått, kom min kone ut av heisen, med fotoapparatet. Etter dette tar jeg alltid med med kamera hvis det er en mikroskopisk mulighet for at det kan bli brukt. Jeg tok forøvrig mange bilder av Pete Best og bandet under en konsert i The Cavern.
Senere har jeg også fått brev fra Pete Best, signert, i forbindelse med spørsmål om utgivelsen av den første boken hans, Beatle !

Hei.
Da jeg var 12-13 år hadde jeg pennevenner over hele verden. Mest populært var det å skrive med ungdom i England - og da selvfølgelig aller helst i Liverpool, byen over alle byer.
Jeg fikk en pennevenn, en gutt på min alder som het Ralph. Han var selvfølgelig Beatles-fan (det var sånn vi "traff" hverandre). Min favoritt var Paul McCartney, hans var Ringo Starr (noe jeg ikke helt kunne skjønne, men pytt - det var jo en Beatle....). I et av de første brevene fortalte Ralph at han var nesten-nabo til Ringo Starr. Det gjorde inntrykk! Etter ca 20 brev med heftig utveksling av hvilke låter vi likte, sladder, nyheter m.m. sendte han meg en helt spesiell gave: Tapet fast på brevet - med et hjerte rundt - var en liten bunke brune hårstrå: Ralph hadde møtt Ringo Starr og tigget til seg noen lokker, og jeg ble en av de utvalgte. Gjett om jeg var stolt. Og fikk misunnelige blikk fra venninner.
Det tok faktisk mange år før jeg klarte å innse at det nok var 99% sikkert IKKE Ringos hårstrå, men høyst sannsynlig Ralphs - som hadde samme hårfarge som Ringo.
Vel, det VAR tross alt en nesten-opplevelse og stort så lenge det varte.
Tipper dagens ungdom ikke er så naive som vi var.
Hilsen Pingvin 52
PS: Men jeg har altså en Beatles-kjole som det ikke finnes mange av i verden. Lårkort, tøff - den har ikke passet på mange år - men jeg har den!

Vinteren 1970-71 arbeidde eg i skiutleiga på Geilo Sport. I mars kom det eit britisk filmteam som skulle lage eit TV-program med Ringo Starr og Cilla Black. Begge ville leige slalomski, slik at dei kunne nytte fritida til noko konstruktivt. Vi var to ekspeditørar i skiutleiga, og eg fekk æra av å hjelpe Ringo med å finne høveleg utstyr. "What is your shoe size, Ringo?" spurte eg på mitt skule-engelsk. "Seven English size" svarte han. Rutinemessig plukka eg fram slalomstøvlar som var eit halvt nummer større enn skonummeret. Men denne gongen bomma eg. "They are too big", sa Ringo, "didn't I say size seven, not seven and a half?". Eg forklarte at det er vanleg med slalomstøvlar som er eit halvt nummer større det ein brukar på vanlege sko, og plukka fram eit nytt par i den storleiken han sa han skulle ha. Dei sat perfekt. Så var spørsmålet om kva slags ski han ville ha. "Head Jean Claude Killy", kom det frå ex-batteristen frå the Beatles. Då eg fann fram skia for å tilpasse bindingane, stilte han seg opp på tvers av skia: "This is how experienced skiers do it".

[QUOTE]Opprinnelig skrevet av Knut Dalen
eg fekk æra av å hjelpe Ringo med å finne høveleg utstyr. "
dette var svære greier,knut..........
jeg husker cilla og han fra det programmet.
da jeg så hvor dårlig han var , forsvant mine illisjoner om at han og de andre kunne stå på ski.(helpfilmen)

På studietur som ingeniørstudenter til London i 1976 på vei tilbake til hotellet etter et bedriftsbesøk hos British Steel i Midt-England, satt vi to kamerater (og ihuga Beatles-fans) i bussen og studerte kartet for å finne ut hvor vi var. Da oppdaget vi at hvis vi stoppet bussen og gikk av var vi bare et par kvartaler unna Abbey Road. Dette var på sen ettermiddag, men vi fikk stoppet bussen og kom oss ut. Og vi ble nok betraktet som litt ”gale” av våre klassekamerater når vi forklarte hvorfor vi ville av. Vi fant Abbey Road og spaserte over den berømte overgangen mens vi fotograferte hverandre. Vi troppet opp utenfor det minst like berømte studioet, ringte på og presenterte oss som ”very important press people form Norway”. Men vi fikk ikke komme inn. Det eneste vi ”oppnådde” var en hyggelig samtale på trappa med en litt tilårskommen dørvakt som kunne fortelle oss at ”the fab four” var de hyggeligste popgutta som noen gang hadde vært i dette studioet. De hadde bestandig tid til en liten prat, og han fikk nesten tårer i øynene når han fortalte oss om tiden med John, Paul, Ringo og George. En artig opplevelse for oss, som vi har mimret om mang en gang siden.

Å gå over fotgjengerovergangen i Abbey Road seks år etter at gruppa ble oppløst er altså å "nesten møte The Beatles"..?

Imponerende.

Julen 2005 feiret vi hos vår sønn og hans familie i London. På en av våre byvandringer skulle vår sønn vise oss Paul McCartneys Londonkontor, der får vi se bilen hans med sjåfør vente utenfor.. Ikke lenge etter kommer Paul ut, håndhilste på vår sønn som også fikk autografen hans. Paul vekslet også noen ord med oss alle tre, og med et Merry Christmas forsvant helten ut i Londontrafikken!


En ubeskrivelig opplevelse for en ihuga Beatles fan - og for oss.

P.s. Autografen henger nå i glass og ramme.


Hilsen Aase Furu, ivrig lytter av Norgesglasset

I oktober 1998 var jeg sammen med min kone i Liverpool.
Søndag formiddag foretok vi en vandring til Sefton Park, Penny Lane, Menlow Avenue, Strawberry Field, St. Peters Church og Woolton.
Vi var også innom nr 20 Forthlin Road – Pauls barndomshjem.

Jeg sto i mine tanker og tenkte tilbake på en svunnen tid……
Plutselig sto en mann ved siden av meg. Han var en av naboene og var tydeligvis vandt til besøkende fans.
- Du er et par dager for seint ute, sa han. Torsdag var Paul her.
Han hadde kommet kjørende i egen bil, kjørt inn i gaten og stoppet foran sitt barndomshjem.
- Jeg kom tilfeldigvis forbi og han rullet ned vinduet og henvendte seg til meg.
Vi hadde en veldig hyggelig samtale om stedet og hans forhold til det.
- Du skulle ha vært her da, sa han med et smil om munnen.

Den som bare hadde visst!

Jeg var i Liverpool på min 1. Beatlesweek høsten 2002, hvor jeg møtte Pete Best. Fikk vekslet noen ord, signert ei bok og tatt bilde.
I 2004 var jeg på min 2. Beatlesweek, da traff jeg søstera til George Harrison, som også signerte bøker, og delte ut "Harrison-hugs" og bilde ble tatt.
Min 3. Beatlesweek fant sted i fjor høst. Da traff jeg bror til Paul McCartney; Mike. Han signerte også bøker, og jeg fikk vekslet noen ord, og tatt bilde. Han var forøvrig veldig lik Paul.
Så det var mine "nære Beatles" opplevelser
P.S. Skal til Liverpool i 2008, blir spennede å se hvem jeg treffer da..

Vidar på Hamar

Jeg hadde en drøm for mange år side og at jeg husker den er at jeg skrev den ned. " Vi satt inne hos Rolling Stones og nynnet på div.gamle Beatles og
Stones skiver og jeg fikk lov til å ha første stemme, der var også John Lennon. Jeg måtte da si etter syngingen at jeg holdt en liten knapp på
Stones pga.den noe råere stilen og John Lennon kom bort til meg og sa at han var helt enig." Han likte Stones bede enn sitt eget band.

I 1963 (utpå høsten) hørte jeg Beatles for første gang på Lux'en, og så dem også for første gang på bilde (i "Det Nye" ?). Disse to opplevelsene skulle på mange vis komme til å prege hele min ungdomstid videre. Jeg ble helt Beatles ! Og det varte og varte...i dag er jeg 55 og fremdeles ganske helt Beatles.
30 år etter det første "møtet" - den 28.september 1993 kl. 19.08 stod jeg helt framme ved scena i Oslo Spektrum, og spot-lighten kom rett på Paul McCartney - to meter fra meg! Det var et magisk øyeblikk etter 30 år med nesegrus beundring!
Enda mer magisk ble det da jeg midtveis i konserten fikk blikk-kontakt med Paul et tiendels sekund akkurat da han og bandet startet på "Penny Lane" - min favoritt Beatles-låt. Da tenkte jeg "at nå trenger jeg ikke mer....."
Senere var jeg også på konserten på Valle Hovin i 2004 sammen med 25000 andre, men da var jeg ca. 50 meter fra scena....Men det var fint det også.
Hilsen til alle gamle og unge Beatles-venner fra "Jean Valjean"

Herlig herlig , vi er og blir den generationen av Beatles , et frø ble sådd der og da og det har vokst. Skulle ønske politekerne hadde hørt og lånt sitt øre til Beatles både da og nå , kanskje verden hadde blitt bedre eller værre?
Har så mange gode og snodige minner fra tiden rundt Beatles og de andre gruppene. Lev vel!

Har hatt fornøyelsen av å være på foredrag med Sir George Martin. Han kåserte en times tid om kreativitet generelt og 'The Making of Sgt. Pepper' spesielt.

Jeg tilbrakte denne timen på første benk og fikk studert denne imponerende mannen gundig.

Knut

Var i New York i oktober 2005 og la turen til Strawberry Fields monumentet i Central Park. I anledning av 65års dagen til John var der samlet mange mennesker der som sang gamle Beatles sanger og John's melodier. Dette var en fantastisk stemningsfull opplevelese og alle var preget av 'Peace & Love'.

Var også en tur over til Dakotabygningen.Fikk tatt et bilde av meg sjøl på punktet der han ble skutt . Ganske spooky.


-knut-

Hehe... Det hørtes litt morsomt ut:) Du sier vi ungdommer ikke er like naive? Vet ikke... Kanskje, MEN jeg hadde gjort nesten hva som helst for å ha møtt en av dem eller bare hatt et lite glimt eller så
Men det er fortsatt ikke for sent... Aldri si aldri:) Beatles er bare best!

Mvh Christina

Hehe... Det hørtes litt morsomt ut:) Du sier vi ungdommer ikke er like naive? Vet ikke... Kanskje, MEN jeg hadde gjort nesten hva som helst for å ha møtt en av dem eller bare hatt el lite glimt eller så
Men det er fortsatt ikke for sent... Aldri si aldri:)

Syns det er kjempe gøy å lese om alle disse Beatles opplevelsene. Skulle ønske jeg var like heldig.
MEN jeg har fortsatt håp og skal forhåpentligvis komme meg til London/Liverpool så fort som bare det!

The Beatles er The Beatles. Ingen over og ingen ved siden av!

I perioden 1960-1965 var jeg stadig vekk i Hamburg, da jeg vare på en tankbåt som gikk fast der. Det var en fantastisk tid, og jeg kunne mer eller mindre besøke mine favorittsteder regelmessig. De to beste stedene var "Star Club" og "Top Ten". Star Club var for de etablerte stjernene som Chubby Checker, Fats Domino, Brenda Lee etc., mnes den andre var en mer ren danseplass. Her spilte bl.a "Beatles", så jeg kan trygt si at jeg har danset til deres musikk live ganske mange ganger.

Min historie er fra 26. september 1989 når Paul McCartney hadde konsert i Drammenshallen.
Det er jo dessuten ikke bare et ”nesten møte”
Jeg hadde vært på jobb i Drammen den dagen, og når jeg reiste hjem så jeg de komme mot Drammen i stor kortesje med motorsykler og limoer.
Var på konserten som var veldig bra, og på vei hjem skjedde dette:
Ved Tåsen på ringveien, passerte vi en bil i høyre fil, og min kone som satt på passasjersiden sa: ”Nå kjørte vi forbi Paul og Linda”. Som sagt, hadde jeg sette kortesjen når de kjørte til Drammen, så jeg trodde ikke helt på dette, men saknet farten og la med ved siden av bilen. Og jo da, der satt de begge to!!
Jeg ble liggende ved siden av, og ved neste lyskryss (Storo – dette er jo lenge siden) ble det rødt lys og vi stoppet ved siden av hverandre. Vi hadde også med eldste sønn på konserten, og jeg sendte han ut for å få autograf. Han rakk akkurat å få Pauls autograf og fikk satt seg inn igjen til det ble grønt.
Vi fortsatte selvsagt fortsatt ved siden av, og jammen ble det også rødt ved neste lyskryss. Jeg åpnet vinduet på høyresiden, satte på Pauls siste album VELDIG høyt og vi sang med. Da åpnet Paul vinduet og sang med han også. Så dempet jeg lyden og vi vekslet noen ord før det ble grønt lys og de fortsatte til Gardermoen. Dagen etter leste jeg i VG om noen som hadde fulgt etter helt til Gardermoen og sett de gå ut av bilen, da koste jeg meg med min historie!!