Jeg har registrert en markert tendens til at verb blir bøyd sterkt uansett hva som måtte være rett. Under håndball-VM mente eksempelvis kommentatorene sikkert å si at en håndballspiller brente et eller flere straffer, men det var utrolig mange straffer som faktisk "brant". Om det var selve ballen eller målstengene som brant skal være usagt! Sist registrerte eksempel er ellers fra naturserien på NRK1 med Lars Monsen over Finnmarksvidda. Han presterte å si at hunden "spøy" mens jeg er overbevist om at han mente at den spydde!

Kan dette fenomenet skyldes at man syns det er svakt å bruke svak bøying av verb og at språket blir sterkere/kraftigere ved å bruke sterk bøying? Jeg syns faktisk det er svakt at men ikke kan skille mellom svak og sterk bøying av verb!

Tendensen er vel heller at flere og flere verb blir svake. I norrønt var veve og dø sterke, for eksempel, men i bokmål, og i talemålet til mange norsktalende, er jo disse svake nå.

Et litt annet fenomen er det at skillet mellom de såkalte parverba, som brente/brant, hengte/hang, slengte/slang, holder på å viskes ut. Det har inntil nylig vært slik at det svake er transitivt mens det sterke er intransitivt:

Han brente brevet/Det brant godt
Jeg hengte jakka på knaggen/Den hang der

Nå er det mange som bruker sterkt og svakt om hverandre her.

Det er vel ganske vanlig at småbarn på et stadium bruker svak bøyning der det skal være sterk, da de har begynt å lære seg mønsteret i språket, men ennå (holdt på å skrive enda...) ikke har lært seg mer spesielle tilfeller.

Nettopp. Og viss det er eit verb ein ikkje brukar så ofte, så kan det hende at vedkommande fortset å bruke svak bøying heile livet. Slik blir fleire og fleire verb svake.

Selv om jeg er enig i at du bør bruke ennå der, er det faktisk lov å bruke enda i stedet for ennå.

Hmm?? Mulig det har blitt endringer, men mener å huske at mine norsklærere terpet kraftig på den gang-da og hver gang-når.

Som jo forøvrig ikke har noe relevans med ennå/enda.

Det er helt riktig, som selters sier, at „enda” kan brukes som tidsadverb. Jeg òg hører til dem som synes at „ennå” burde være det eneste tillatte her.

Ops, er visst ikke helt våken. Det der var visst feil regel...

Det skulle være "enda en gang", "du kan rekke det ennå".

Er det virkelig bare jeg som har registrert dette fenomenet med sterk bøying av stadig flere verb? Etter diskusjonen å dømme er dere andre helt enige i at det heller er en tendens til at flere verb blir bøyd svakt! Ennå/enda og da/når er jo også interessante fenomener, men det var ikke akkurat det jeg var opptatt av nå.

Hvis det stemmer det du sier, så er det absolutt interessant, men jeg har ikke lagt merke til det samme, enda jeg er mer enn gjennomsnittlig oppmerksom på språket. Jeg mener ikke å påstå at du tar feil, det kan godt være at det er en slik tendens parallelt med den i motsatt retning, men kan du komme med noen flere eksempler enn 'spøy'? Akkurat den forma er jeg nemlig sikker på at jeg har hørt for 30 år siden også.

Denne sammenblandinga av brente/brant som du nevner mener jeg faller i en annen kategori, fordi både 'brente' og 'brant' eksisterer fra før. Jeg tror det nye her er at mens vi før skilte nokså skarpt mellom bruken 'brente' og 'brant', er det nå mange som bruker sterk og svak form om hverandre. Samme med andre parverb. Så de relevante eksempla må være NYE sterke former av verb som før har vært svake.

Det er vel ikkje heilt rett å krevja at det må vera flunkande nye former for å kunne registrere dette fenomenet. Kor som er vil det vel vera snakk om analoge nydanningar, ikkje nye avlydsrekkjer. Andre døme på det same er 'kyte' og 'syte', iallfall i talemål eg kjenner. Dei blir fort bøygde på same måte som 'bryte', 'skyte' både i nåtid og fortid. Enda fleire svake verb synest å få sterk bøying i presens, altså at dei skiftar tonem

En annen ting som virkelig er i ferd med å forandre seg - og det har skjedd bare de siste 4-5 årene - er at man sier "hvem" som en erstatning for "hvilken". Som i "hvem is skal du ha?", eller "hvem bok da?".

Har til og med tatt meg selv i å si det en gang, helt uten å ville det. Skvatt litt da.

A.

Ja, dette er vel noko vi har sagt mange austlendingar. Men det spørst om det heilt stemmer at det erstattar 'vilken'. Dette ordet er jo også relativt nytt i norsk tale, og blir bruka i staden for trad.austlandske former som 'å for en/ei/et/noon', 'åssen'

Mitt poeng var at det ikkje tel som overgang frå svak til sterk bøying når folk brukar 'brant' der det før var 'brente'. Forma 'brant' finst frå før.

Ellers er det vel klart at NYE sterke former vil vera danna ved analogi, men likevel, eg ville forlange at ei sterk form skulle vera ny FOR DET VERBET før eg rekna det som eit eksempel på overgang frå svak til sterk bøying. Er ikkje det rimeleg da?

Du avgrensar kriteria, og det er jo greitt nok det. Sjølvsagt er 'brente'>'brant' og 'syte'>'søyt' (har ikkje høyrt 'saut') to forskjellige fenomen, men begge vitnar om at ein, i det minste, må sjå nøgnare på påstanden "det blir stadig færre sterke verb", som kanskje litt for ofte blir postulert som ei allmenn sanning. Kanskje ein heller burde postulere: "vi forenklar grammatikken, men dæven døtte kan dette skje på ulikt vis".
Såleis ser det ut til at dei kausative ('få til å-') verba i norsk ikkje lever heilt trygt, og det blir faktisk dei sterke verba som sigrar. Unntaket er vel at 'reise' står mykje sterkare enn 'rise'.

eg forskreiv meg visst: eg meinte 'sytte' > 'søyt'*gir meg sjølv eit skot for tinningen*

dessutan blir det jo 'brende/brente' > 'brann' på nynorsk, da. men tendensen er vel skriftleg kanskje sterkare på bokmål?

Er reise og rise parverb?

Jeg tror noe av grunnen til at det kan virke som om flere ord er "blitt" sterke er at folk bruker mer dialekt også på TV.
Jeg er ganske sikker på at både jeg og fatter'n alltid har sagt "spøy" men skrevet "spydde". På Hadeland har jeg intrykk av at både sterke og svake former blir brukt omtrent like mye uavhengig om det er sterkt eller svakt på bokmål.
F.eks: å juge - jugde/jaug

Jeg veit om noen eksempler på "ny" sterk bøying:
Da jeg var ca. 3-4 år fortalte jeg en historie om noen som "skrikte" så fælt, jeg hørte at det hørtes feil ut og retta det til "han skræk".

En kammerat av meg presterte å bøye "å skræva"(å skreve) litt vel overdrevet til "hadde skræft" (Ja, det ble sagt i en heller vulgær sammenheng), det riktige ville vert "hadde skræva", "hadde skrævi" eller "hadde skrævd".

=)

Det hørest ut som ei fornuftig forklaring. Eg er villig til å tru på den, så lenge vi ikkje har fått bedre eksempler på 'nye' sterke verb enn 'spøy', som heilt klart ikkje er nytt. Sjølv seier eg 'vog' der mange seier 'veide', 'mol' der mange seier 'malte', osv. Eg kan finna mange verb som var sterke i norrønt og som framleis er sterke i mi dialekt, men som er svake i meir innovative variantar av norsk. Så eg har litt vondt for å tru at sterk bøying er på frammarsj generelt.

'spøy' må reknast som relativt nytt i norsk tale, akkurat som andre 'øy'-former ('brøyt', 'skøyt', 'løy' osb), sjølv om ein kanskje har ei mor eller ein bestefar som seier det.
dersom vi er førmoderne og reknar skriftspråket som det opphavlege, blir jo denne debatten bare tøysete. da vil det vise seg at svært mange verb som er svake i bm, "blir" sterke. den enkle årsaka til dette er at verba "alltid" har vori sterke i talemålet. det er annleis med 'spøy', 'fnøys', 'søyt'. når det gjeld verbet 'spy' var det rett nok sterkt på norrønt og het 'spjo' i preteritum, men i mellomtida har det altså vori 'spydde'. dersom ein skal rekne 'spøy' som ei vidareføring av norrønt, må ein altså gå ut ifrå at verb har ei sjel og kan vera truande til å søkje tilbake til si opphavlege ånd.

det var ikkje eksempel på eit verb som har blitt sterkt, men på eit som har fått 'øy' i nyare tid, mot tidlegare 'laug', 'jugde'.

skjønner, men hva er nyere tid?

nyare tid er nyare tid - altså temmeleg vagt definert:) men det er vel vanleg å rekne med at dei radikale endringane som har skjedd med talemålet i "nyare tid", tok til på 1800-talet og aksellererte utover 1900-talet

I lokaldialektene på Sørlandet har de mange sterke bøyninger av verb som ikke finnes i noen av skriftspråkene:
gidde - har gu(/o/)dde
ligge - lagg - lugge

Sterke verb er ofte lettere og energisparende å uttale, siden de er kortere. Derfor er f.eks. spøy enerådene der jeg bor.

Man skal skrive bære - bar - båret, men hvorfor være - var - vært?
På nynorsk finnes vere - var- vore, der er den sterke bøyingen beholdt helt ut.

Ja, det har du sikkert. Jeg har alltid sagt "spøy", jeg. I den grad jeg har hatt bruk for dette verbet, da ... I min dialekt høres denne formen helt riktig ut, som f.eks. "fløy" gjør det. "Spydde" høres for meg like hjelpeløst ut som "flydde"(av "å fly"). Korrekt eller ikke!

Det gamle talemålet her ved grensa mellom Trøndelag og Nordmøre har gamle røter. Her kjem døme på nokre av verba slik dei vart bruka i min barndom rett etter krigen.
For god orden si skuld; den andre verdskrigen.

å spy, spau, spydd
å flyg, flaug, flågge
å skyt, skaut, skåtte
å vægga, vog, vågge (å veie)
å m棣a, mo£, m壣e (£= tjukk L)
å syt, saut, såtte - næhæi, bli lesså itj rætt å hør te nei
å syt, sytt, sytt
å skræv, skræva, skræva

Eg fortalde doktrane her om den nye lidinga - hofteleddsdysleksi som gjer det vanskeleg både å lesa og skreva!

(Litt usaklig, men jeg kan ikke dy meg:)

"Takk for at du skrev. Skrev mer!"

Ja det skjer titt i talemålet mitt, til dømes:

«å spisa - eg spise - eg speis (vanl. spiste) - har spese (vanl. spist)» (stavangermål)

Kanskje påvirking fra «å eda»? (å ete)

«å eda - eg ede - eg åd - har åde»

Vet ikke. 

Det er en veldig vanlig ''feil'' som mor-mi altid ble skikkelig hysterisk over. Tross dette så tar jeg meg fremdeles i å si det til tider.

På den annen side gjør en ofte om ''lo'' (fortid av ''le'') til ''ledde''.