Bitter og uten virklighetsoppfatning Alternativer

[lobster]

Hei. Her kommer innlegg nr 2.

Siden sist gang jeg skrev innlegg på Pepper har jeg blitt enslig. 

Det er rart dette med kjærligheten.

Jeg var sammen med ei kjempebra jente: Smart, intelligent, morsom, utadvent og vakker. Hun følte det samme om meg og jeg får fremdeles høre at jeg var den flotteste kjæresten hun har hatt. 

Men.... (og det er her det store MEN kommer inn) vi var ikke lykkelige sammen. Det var mye bråk, ikke krangling. Hver minste ting ble store ting. Små detaljer ble store detaljer. Vi var veldig flinke begge to til å ikke forstå hverandre. Vi var veldig flinke til å være redd for å bli såret. Redd for å gi. 

Som det kommer frem fra mitt forrige innlegg så var vi ikke enige i betydningen av forhold/sex. Jeg vet at hun ikke ville vært utro mot meg men klarte ikke å la være å bli sjalu.

Sjalu over hennes måte å 'leve på', tenke at sex ikke betyr noe, avslappet forhold til One Night Stands, tidligere antall partnere, etc, etc.

Sjalusien bare vokste seg stor og stygg inne i meg og jeg fikk etterhvert utrolig dårlig selvbilde. Jeg fikk en vanvittig nedtur som endte med Cipralex og psykolog. 




Hvordan klarte jeg å la det gå så langt?

Vel, jeg er født med et handicap/funksjonshemning. Vel, egentlig blir det feil å kalle det en funksjonshemning for i praksis gjør og lever jeg akkurat som alle andre. Jeg ser litt annerledes ut, det er det hele. Dessverre har jeg innbilt meg at jeg ser ut som elefantmannen helt siden jeg var 13 år (er nå 35). Jeg har levd med tanken om at 'ingen kan noen gang finne meg attraktiv'. Jeg ga egentlig opp livet før jeg i det hele tatt fikk begynt å starte på det.

Jeg har hatt veldig lett for å bli forelsket, men vært for feig og med alt for dårlig selvbilde til å noen gang ha gjort noe med det. Jeg har vært forutinntatt og 'bestemt meg for at i og med at jeg ser så stygg og rar ut, så har jeg jo ikke sjangs uansett'. 

Jeg har hatt 3 kjærester og jeg har bare hatt sex med disse. Felles for alle forholdene er at det er damene som har tatt initiativet, ikke jeg dessuten har vi vært venner i lang tid før vi ble kjærester. Det lengste forholdet varte i syv år. 

..

Etter jeg var sammen med min forrige kjæreste har jeg blitt veldig bitter. Samtalene vi hadde åpnet en sekk jeg har gått rundt med på ryggen hele livet. jeg har stappet mye negativitet og hat ovenfor meg selv i denne sekken. Dessverre ble den åpnet på full gap og alt innholdet datt ut på en gang. Det ble alt for mye for meg å ta innover meg. Jeg begynte å hate henne for "det var jo hennes skyld at jeg hadde det så vondt". Jeg vet jo at det ikke var hennes skyld, men der og da var alt for mye.


Nå sitter jeg og er blitt bitter.
Bitter over at jeg har hatet og vært så slem mot meg selv. Bitter over at jeg aldri har hatt/turt å begi meg ut på One Night Stands. Bitter over at jeg har hatt så få sex partnere. Bitter over at jeg aldri gjorde noen sprell i ungdomstiden. Mest av alt bitter for at jeg ikke har hatt like mange partnere og lett for å partnere som det hun hadde. Jeg forstår ikke hvorfor dette er blitt så viktig for meg. Jeg tror jo på kjærligheten. Jeg mener sex er noe som bare er bra når to mennesker elsker hverandre. Jeg er bitter når andre folk forteller at de har hatt One Night Stands. Jeg tenker jeg er bedre enn de for 'for meg så betyr jo sex noe'. Men sannheten er at jeg er bare så utrolig sjalu over at de har muligheten og ikke jeg. 


(bare mens jeg husker å nevne det. Jeg har nok levd i 'offer rollen' og 'det er synd på meg rollen).

Det er ca 7 måneder siden det ble slutt mellom oss og hun har datet to personer og er i ferd med å date den tredje nå. Her sitter jeg og synes synd på meg selv, hater meg selv, og er bitter. Mest av alt er jeg bare sliten av meg selv.

...

Blei et rotete innlegg dette her, og hvis jeg begynner å editere det så er jeg redd jeg kommer til å fjerne en god del.. 




Takk for at du tok deg tid til å lese. 

Dette innlegget har vært redigert av lobster: 07.03.10 - 23:18

[appelsinjenta]

Kanskje du skulle begynne med å sette deg ned og tenke tilbake på hva for noe pent kjærestene dine har sagt om deg i forbindelse med samværet og sexen dere har hatt? Og så bestemme deg for å tro på dem. Kanskje det kan være en liten begynnelse på snuoperasjonen?

[fank384]

Interessante opplevelser. Vil bare skrive at jeg ser veldig høy grad av gjenkjennelsesfaktor i det du skriver. Spesielt følelsen av bitterhet.

Jeg har hatt enda færre sexpartnere enn deg og er enda eldre. Er nå 39 år gammel og har nettopp avsluttet et 10 år langt forhold, mitt eneste. Ja, jeg mistet jomfrudommen da jeg var 30.
Men det jeg sliter med tildaglig er, akkurat som deg, bitterhet. Bitterhet over at jeg ikke har turt å nærme meg jenter da jeg var i "min beste alder".
Du skriver at du har hatt et handicap. Det har også jeg, men i motsetning til ditt, så har mitt ikke vært på utsiden, men på innsiden. Det heter "sosial fobi".
Jeg kjenner meg veldig igjen i alt du skriver.
F.eks. at jentene først må ta initiativet.
Jeg tenker nå, etter at dette forholdet er slutt at "Jeg klarer jo å snakke med en jente".
Livet mitt er snart slutt, og jeg føler at jeg erfaringsmessig er i 15-årsalderen.
Jeg vil ikke være bitter, men tankene kommer over meg når jeg minst venter det, f.eks. ofte, mens jeg leser romaner, eller ser på filmer med romantisk innhold.
Føler at jeg har en slags lav-intensitetsdepresjon, hukommelsen svikter, alt er bare svart og jeg orker ikke engasjere meg i noe særlig tankearbeid.
Men jeg regner med jeg kommer over det, håper ihvertfall det. Men jeg håper inderlig de bitre tankene mine gir seg, for det er så ufattelig slitsomt. Jeg føler jeg ikke kan kontrollere dem, de kommer av seg selv. Det gir meg uansett hjelp å vite at andre har det som meg, at min situasjon ikke er unik. Kanskje det kan være til en støtte for deg at jeg har det litt likt deg også. Ingen følelser er unike.

Vel jeg har ingen gode råd å komme med. Men nå vet du ihvertfall at du ikke er alene med erfaringene dine.




















V

[Lars Ola Eide]

Dei skildringane som er nemd i tråden passar diverre godt på meg og, sjølv om eg ikkje er fullt så gamal som 30. Eg er ikkje stort gamlare enn 18 år, og har Asberger syndrom.

Dette innlegget har vært redigert av Lars Ola Eide: 30.08.10 - 18:54