Adopsjon Alternativer

[Mali]

Hei,
Jeg hører med forundring at Tore Strømøy etter årelang erfaring med blant andre adopterte mennesker, formulerer seg svært upassende og preget av manglende innsikt i hva adopsjon er. Sitat fra kveldens sending, og som innledning til et innslag om fjernadopsjon: "Adopsjon er en flott måte å hjelpe barn på! Men ikke alle er i stand til å ta på seg denne oppgaven. Da finnes det en annen mulighet, nemlig fjernadopsjon....bla, bla".

Jeg kan ikke dy meg for å bedrive en smule voksenopplæring overfor programlederen: Adopsjon er ikke "hjelp" for vanskeligstilte barn! Med din formulering er du med på å stigmatisere adopterte som hjelpetrengende. Akkurat som om det skulle være en god og veldedig gjerning å adoptere. Dette gjenspeiler en utbredt selvgodhet hos oss i den vestlge verden. Slike holdninger bør Tore Strømøy holde seg for god og erfaren til å formidle! Jeg blir trett av å høre på slikt i 2006.

Adopsjon er IKKE hjelp til barn!Hvis det skal betraktes som hjelp overhodet, måtte det være hjelp til foreldre som ønsker seg et barn.
ADOPSJON ER TVERT IMOT EN FLOTT MÅTE Å BLI FORELDRE PÅ! Like verdifull som den andre måten. Jeg har selv prøvd begge deler og er lykkelig mor til to flotte gutter, en fra magen og en fra Sør-Amerika.

[PusOngen]

koffer adopterte du da når du mener dette
"ADOPSJON ER TVERT IMOT EN FLOTT MÅTE Å BLI FORELDRE PÅ" ??

[Mali]

Ja, hvorfor får vi barn, vi mennesker...?? Er det ikke fordi vi ønsker oss det, da? Det er vel også det beste utgangspunktet for barna - at de er ønsket av sine foreldre, enten de kommer inn i familien slik eller sånn. Vi ønsket oss iallfall barn - begge gangene!

[2enebarn]

Unnskyld meg, men er det ikke bedre at barna får en ny start ett annet sted om de bor i ett hjem som ikke vil eler kan ta vare på de? Eller et barn i f.eks. Sør-Amerika som ville lidd den sikre død om det ble værende i slummen? Er ikke det å hjelpe barna, så vet ikke jeg!!? Her lurer litt dobbeltmoral.....
Adopsjon er jo faktisk det beste som kunne hendt enkelte barn! Håper ikke du adopterte av bare egoistiske grunner....men også med et ønske om å hjelpe et barn til et bedre liv! Barnet ditt har det antagelig bedre hos deg enn i Sør-Amerika.

[Mali]

Hei,
Nei, det var ikke av "egoistiske" grunner jeg adopterte. Jeg adopterte av et oppriktig ønske om å få barn, et barn til jeg kunne gi av min kjærlighet til. Det var mitt/vårt eget ønske om å bli mor og far igjen, å få lov til å gi kjærlighet til en til, og jeg synes ikke det er "egoistisk". Jeg synes det er noe annet å få barn enn å hjelpe barn. Ingen barn fortjener å bli stakkarsliggjorte. De fortjener å være ønsket. Dette er ikke dobbeltmoral, men ærlighet. Og, ja, jeg håper begge barna våre har det best hos akkurat oss.

Hvis vi ønsker å være veldedige overfor barn, noe som også er et helt legitimt menneskelig behov i vår overflodsverden, synes jeg det finnes bedre måter å være det på. Da kan vi gå inn og bidra i hjelpearbeid, slik som Plan, SOS Barnebyer, Redd Barna og andre hunanitære hjelpeorganisasjoner. De gjør et kjempearbeid, og mange barn lever godt innenfor slike rammer. Det vet jeg, fordi jeg selv har drevet med slikt arbeid i den tredje verden. Men å bidra til dette er noe helt annet enn å leve sammen og høre til som familie resten av livet! Det krever en indre forankret motivasjon til foreldreskap.

Jeg tror det er viktig å være ærlig med seg selv her, og skille mellom sine egne behov for å være snill fra sitt ønske om familieforøkelse. Vi føder vel ikke barn for å være snille og hjelpsomme? Vi ønsker kanskje at noen trenger oss og vår godhet, men jeg tror ikke det blir gode foreldre i lengden kun av snillisme. Da bør man kjenne dypere etter i seg selv. Snillisme holder nemlig ikke så lenge, og spesielt ikke i levende samspilll med levende barn på godt og vondt slik det er å leve i en familie sammmen. Tenk hvis barnet ditt ikke synes du er snill en dag, da..? Hvor er da motivasjonen og integriteten din i foreldreskapet?

Har dere forresten selv barn, dere som har svart på mitt innlegg..?

[2enebarn]

Ja jeg har 2 barn selv, en gutt på 15 år og en jente på 2,5 år.....+ at vi har mistet 2 stk......
Jeg snakket ikke om å føde barn for å være snill, men å adoptere for å hjelpe ett barn i nød!! Skjønner fremdeles ikke synspunktene dine, og synes du snakker mot deg selv, men men. Ikke alle kan være like, det er faktisk også mange som mener at det å adoptere et barn bort fra den sikre død, er faktisk å hjelpe. Jeg jobber selv på ett krisesenter, og har sett mye tragisk. Vi har vært nødt til å anbefale, hjelpe og bistå/fremskynde fosterhjemsplasseringer og også adopsjoner, grunnet fryktelige tilstander i hjemmene......

[Jan Sigmund]

Jeg og min kone satt sammen med våre to sønner på 8 og 14 år og så på Tore på sporet lørdag 1. april. Hun så på meg og jeg på henne når introduksjonen som Tore gjorde til en adopsjonshistorie nærmest sa at adopsjon i hovedsak ble gjort for å hjelpe barn som har det vondt.

Alle foreldre som adopterer gjør det ut fra et like sterkt ønske om å bli foreldre som de som får ungene sine på den mest vanlige måten. Ja, kanskje til og med i snitt sterkere, siden det aldri er snakk om uønskede barn her. Slik vinklingen nå var, følte både jeg og min kone et sterkt ubehag i forhold til at våre to adopterte gutter ble servert en ”sannhet” om at vi har tatt vare på dem fordi det var så synd i dem! Altså gav dem all mulig grunn til å stå i takknemlighetsgjeld til oss som har "berget" dem!

Det er helt feil! Rekkefølgen er slik at man først ønsker å bli foreldre, og at det er de voksnes behov for å bli foreldre som avgjør at det kommer et barn eller tre inn i bildet. Strømøy framstiller det som om at det er barnets behov som først er til stede, og at adoptivforeldrene så kommer inn som gode samaritaner etterpå.

Denne historien var en introduksjon til fjernadoptering, som er noe helt annet enn adopsjon. Egentlig synd at man her bruker det samme navnet. Det burde hete sponsing og ikke adopsjon.

Jeg ønsker at Tore Strømøy retter opp dette og forteller våre sønner at hans foreldre ikke valgte dem fordi de syntes synd i dem og ville hjelpe dem, men fordi de ønsket seg barn av hele sitt hjerte.

Det er vi som har all grunn til å være dem takknemlig for at de fantes og ikke motsatt.

Historien som fulgte var for øvrig meget rørende og flott, og en nydelig sak der sterkt handikappede John Kristensen og hans kone mot alle gode råd og odds har sponset tre barn i andre land gjennom oppveksten.