Å bli utstøtt er også mobbing Alternativer

[lit@knøtt]

Mye av mobbingen er lite synlig fordi det ikke utøves på verbal eller fysisk måte. Mobbing kna være så enkelt som å utstøtte en eller flere personer og vise overfor de at de er uønsket i en viss selskap.
Jeg må innrømme at jeg ble mobbet slik selv, lærere gjorde ingenting, de sa heller ingenting til mine foreldre. Jeg var alltid alene i friminuttene jeg satt inne i klasserommet alene, mens alle andre var ute.
Det var aldri det at jeg ikke ønsket å ha venner, men enkelt og greit fordi om jeg forsøkte å prate/være sammen med de andre jentene så fant de på å springe fra meg eller så var alt jeg sa dumt og usaklig. De som skulle være mine venner ga meg alle drittjobbene i timene, kritiserte alt jeg gjorde eller sa og mente alle mine ideer var dårlige, og hvis de mente jeg hadde en god ide så skulle vi likevel ikke gjennomføre det.
Jeg må jo si jeg ikke hadde sansen for deres sex fokuserte humor og prat, men jeg aksepterte at slik var de og prøvde å se humoren i det. Jeg prøvde alt jeg kunne for å bli akseptert, men ble det ikke -ikke før jeg skiftet skole. Det var en stor forandring j, jeg fikk mange gode venner som fremdeles er gode venner. Men fortiden med mobbing spøker der fremdeles.
Det er vondt å bli mobbet om man da er barn eller voksen.
Mobbing kan være vanskelig å oppdage, barn sier skjelden i fra selv, det gjorde i allefall ikke jeg. Jeg ville ikke foreldrene mine skulle se på meg som en taper.
Jeg klaget til rektor, men fikk beskjed om at han ikke kunne gjøre noe med det.
Men det kan jeg si at hvis et barn er svært mye alene, at han/hun er alene på friminutter eller aldri har med seg venner hjem så er det grunn til å reagere!

[nyfrelst]

Lit@knøtt, du er intet mindre enn fantastisk.

Og du kommer til å få MANGE, MANGE gode venner av begge kjønn nettopp for at du har med deg denne ballasten i livet.

Jeg skal fortelle en hemmelighet;
Gutter "ser" dette, og foretrekker ei jente som har forståelse og innsikt. Kort sagt sosiale ferdigheter.
Jeg er selv kvinne, men har hørt dette fra flere gutter/menn som kunne ha valgt fra øverste "popularitetshylle".

[trixi]

Stiller meg bak nyfrelst og nikker....og du skal høre på nyfrelst lit@knøtt,før hun er eiegod*s*

Barn kan være grusomme mot hverandre og mangler noe av den styring og kontroll vi voksne forhåpentligvis erverver som erfaring og sosiale kjøreregler.
Alle følelser som sjalusi,missunnelse,sinne,fornermelse,grådighet osv som vi voksne har lært oss å legge lokk på ,ligger nermere overflaten hos barn...og med litt flokkmenatlitet og ønske om å høre til i gjengen kan det fort utarte.
Jeg tror barn kan være "råere" mens voksne er mere infame mot hverandre.

[nyfrelst]

Ja, disse kjendisene kunne jo også ha engasjert seg. Jeg har stor tro på det. Barn og unge trenger forbilder som kan være oppnåelig for dem. Man kan identifisere seg med en som er mot mobbing, en som klart sier fra fra sin status som kjendis.
Sterke virkemidler, ja.

[PiNgOoO]

jeg er 16 og har alltid blitt utestengt...går som rgel bare godt overens med de som er MINST 2år eldre enn meg og slik er det bare.

har hatt en del ansvar opp gjennom tia og selvfølgelig blir du jo litt mer "voksen" du lærer mer...

men skal det være sånn at andre skal utstøte deg fordi da? fordi jeg ikke er en tynn pinne på bein, er jomfru(fordi jeg rett og slett ikke bare har lyst til og få en så kalt "one night stand")
nei da tror jeg nok heller at jeg foretrekker livet mitt sånn jeg!
har alltid ønsket meg gode venner som jeg kan gjøre ting som andre gjør, feste,bare ha noen og være med.
men krava for å bli akseptert blir større og større for hvert år synes nå jeg!

[Tor_Nado]

At voksne ikke mobber er jo ikke helt riktig. Jeg opplevde det. Jeg leste en veldig bra spalte om mobbing, som kan få de som mener at voksne ikke mobber til å tenke seg litt bedre om.

Det står bl.a.:"Den som blir herset med, skjønner ofte ikke hva som skjer. Det vil si, hun eller han ofte tror det er deres egen feil. Hemmeligheten med "vellykket" mobbing er nettopp å få omgivelsene til å tro at offeret fortjener det. Det er mobbeofferet som får ansvar for det som er galt, som er for "stygg" til å være med i gjengen eller for sær til å være med på teamet. På denne måten slipper de som deltar i mobbingen å få dårlig sammvittighet."

I mitt tilfelle forsto jeg etterhvert hva som foregikk, men da jeg prøvde å ta det opp med personen gjorde hun ting verre. Når jeg har prøvd å fortelle om dette til andre, trekkes det fram at jeg har jo gjort det og det, noe som setter det mobberen gjorde i skyggen. Jeg får følelsen av at jeg er skyldig i de situasjonene, men jeg tenker på hva som har skjedd og vet at det ikke er jeg som skal ha dårlig samvittighet.

lit@knøtt, jeg synes det er bra at du får frem det med å bli utstøtt. Mange skjønner ikke hvordan det føles. Fint at har gode venner nå.

PiNgOoO, det er bra du ikke gjør ting du ikke vil bare for å bli akseptert. Det som er synd er at folk ser ned på andre fordi de aldri har gjort ditt og datt, eller fordi de ser sånn ut eller går sånn kledd, osv.

Ikke med hensikt å motargumentere eller kritisere, Nyfrelst, men hva mener du egentlig: Jeg skal fortelle en hemmelighet;
Gutter "ser" dette, og foretrekker ei jente som har forståelse og innsikt. Kort sagt sosiale ferdigheter.
Jeg er selv kvinne, men har hørt dette fra flere gutter/menn som kunne ha valgt fra øverste "popularitetshylle".?

[ingrid89]

Har vel også, eller opplever vel det samme som deg, lit@knøtt...
Det er forferdelig å være alene i friminuttene, aldri vite hvor man skal være, hører aldri til noe sted, er alltid bare 3. hjul på vogna...
Det er bare det med livets skole; man vet ikke hvor ille det er før man har opplevd det selv..
Man vil ikke bli sett på som en taper ovenfor andre, og holder det for seg selv. Man vil ikke at foreldrene skal blande seg, i hvert fall i mitt tilfelle tror man man blir sett på som en sladrehank hvis foreldrene prøver å ordne opp...
For meg ble det enda verre på ungdomsskolen.. det der med motepress og alt... Min gamle klasse hadde i hvert fall respekt nok for meg til at de klarte å gå forbi meg uten å slenge kommentarer... Nå, på ungdomsskolen, må jo alle jenter gå i miss sixty-bukser, hvis ikke "er de ikke noe".
Og hvis du er flink på skolen, er du ikke flink, men "nerd"...
Det eneste "positive" med dette, er at du blir mer mentalt voksen. Du skjønner at det finnes viktigere ting i livet enn lipglossen og øyenskyggen. "-Å gid, jeg glemte pudderet hjemme, jeg må dra og hente det!!", eller "yess!! jeg fikk 1+ på mattetentamen!! -iiiiiiiii!!" .....Faktisk glad jeg ikke er en av dem, men likevel... Nå er det jo ikke bare berter i klassen, så jeg har noen jeg kaller venner, men det føles ikke alltid sånn ut. Det er alltid jeg som er nr 3.

Er på en måte litt motsatt av PinNgOoO; kommer bare overens med de som er yngre, fordi de bryr seg ikke om hva du har på deg eller hva du liker. I 10. er de bare kjærester og bestevenner med bertene i klassen min, så de er ikke mye mer "modne"... Men, så er det jo "bare" 2 år igjen i den * klassen da, så får vi håpe jeg overlever...hehe;)

Men livet er ikke ment for å være lett. Jeg har tenkt litt over det uttrykket "3. hjul på vogna". Hvis du ser for deg en barnevogn med 3 hjul - jo, de finnes. Og hvordan ville det gått med vogna med bare 2 hjul??

[Riff]

En mobbefri skole som Bondevik vil ha er en fantastisk tanke, men neppe en særskilt gjennomførbar ide...

Et miljøskifte er en løsning som er mulig. Da kan man starte på nytt og ikke ha det stempelet som du kanskje hadde på den forrige skolen. Fikk en ny klassekamerat på grunnskolen, husker jeg ( en god stund siden ). Han hadde byttet skole pga. mobbing og elsket seg ved den skolen jeg gikk på, da var det ingen som kjente han fra før av og han ble aldri mobbet igjen.

[Sheenaca]

Opprinnelig skrevet av ingrid89
Jeg har tenkt litt over det uttrykket "3. hjul på vogna". Hvis du ser for deg en barnevogn med 3 hjul - jo, de finnes. Og hvordan ville det gått med vogna med bare 2 hjul??

Såvidt jeg husker heter det "femte hjul på vogna"... Og da skjønner du vel poenget. =)

[Sheenaca]

Også det med miljøskifte... Det funker vel mange ganger, men litt urettferdig er det jo. Man flytter den som blit mobbet... mens mobberne forblir i sin gamle klasse sammen med alle vennene sine. Nå er det vel ikke gjennomførbart å tvangsflytte alle som mobber, men likevel må jeg si det blir litt feil. Akkurat som om offeret har gjort noe galt og skal flyttes vekk fra den stakkars klassen... men dessverre kommer jeg ikke på noen bedre vri på dette.

Leste et "Fra virkeligheten - leserne forteller selv" i Se&Hør. En ung jente hadde skrevet inn og fortalt hvor mye bedre livet hennes hadde blitt etter at hun flyttet.. men det var ikke fordi hun flyttet fra mobbere - tvert imot.
Hun var tykk, men i klassen hun gikk var hun akseptert som en av gjengen og hadde mange gode venner. Så flyttet de - og hun ble et mobbeoffer på grunn av vekta. Men etter lang tid bestemte hun seg for å slanke seg, og da ble hun endelig akseptert... alle de tidligere mobberne ble vennene hennes. Og hun avsluttet med at hun var glad for at hun hadde flyttet, for ellers ville hun aldri ha slanket seg.

Mulig jeg tar feil, men på meg virker det som om hun fikk varige mén av mobbinga... når hun verdsetter det å ha blitt tynn over å få være sammen med de gamle bestevennene sine?!?

[ingrid89]

Ja, sånn var det, ja... Jeg mente det var noe feil med det ordtaket, ja!;)

[ingrid89]

[quote name='ingrid89' date='06.06.03 - 14:51' post='117983']
Det eneste "positive" med dette, er at du blir mer mentalt voksen.
[/quote]

9 år senere tar jeg det tilbake. Rasjonalisering av en uheldig situasjon, men livsnødvendig for selvbilde, virkelighetsoppfatning og rettferdighetssans? Hvis det er vedvarende nok finnes det ikke noe positivt ved utstøtning eller mobbing. Det ødelegger bare. Også tar det en evighet å finne et fragment av seg selv igjen, hvis man er en av de heldige.

Jeg husker at jeg i dagboken min en eller annen gang kom i skade for å tilnærme meg noe sånt som "det var verdt det" (kampen etterpå). Men så kom jeg på at hvis man har en følelse av at det var verdt noe er man ganske langt unna virkeligheten man har opplevd. Det er ikke verdt noe som helst. Det er jævlig og alle fortjener å møte mennesker som tar en for å være først og fremst et menneske og ikke noe annet.