Moslet og historie Alternativer

[Geir H]

Julian Berntzen har da aldri vært spesielt original eller nyskapende, kraftig inspirert av The Beatles som han er.

Derimot lager han knallgod musikk - den beste i Norge akkurat nå.

[bjorkum]

Jeg var også fascinert av Berntzen en stund, men koden hans begynner å bli ganske enerhverende nå. Det blir det samme opp igjen og opp igjen, den evinnelige vekslingen mellom vanlig sang og falsett. Slitsomt, ganske enkelt.

[bjorkum]

Konklusjon: Det er ikke noe som heter norsk rock. Dokumentarserien burde hete "Historien om rock i Norge". Og DET er noe helt annet.

Rock i Norge er ikke Sex and drugs and rock and roll, snarere Sexualitet, droger og populærmusikk.

[Geir H]

Opprinnelig skrevet av bjorkum
Det er alltid det nye som selger, og norske artister er ikke kjent for å være eksponenter for det nye - tvert imot.

Nåja. Det er lenge siden rap var spesielt "nytt".

Kjempesuksessene Coldplay og Travis har vel heller ikke fremstått som musikalsk revolusjonerende (selv om de har knakende gode låter, det er nemlig det som gjerne er hemmeligheten bak suksess, i hvert fall til et litt eldre publikum enn fjortispublikummet)

[Radar970]

Så etter 12 programmer og over 700 innlegg i dette forumet er altså konklusjonen at norsk rock ikke finnes? Snakker om nedtur...

[Pål Banansen]

Opprinnelig skrevet av bjorkum
Ikke bare har Moslett rett i at norsk rock var dårlig før 1985. Norsk rock har aldri ekstistert. All populærmusikk i Norge har vært blasse kopier av utenlandsk musikk. "Norsk" rockmiljø har bestått av en horde etterplaprere som bare har tatt etter enhver trend som har kommet fra utlandet. Vi har ikke oppfunnet en eneste retning innen populærmusikk, og kommer neppe til å gjøre det med det første.

Delvis uenig. Norsk nyveiv med Kjøtt og DePress i spissen, var på sitt beste nesten på høyde med de mest sentrale postpunkaktørene fra Storbritania. Det har selvsagt vært mange kjedelige etterplaprere også (innen de fleste genre), men dette er jo ikke noe spesielt for norske artister. Norge har også levert genuint nyskapende saker. Et godt eksempel er den fullstendig originale debutplata til Barbie Bones, "Brake For Nobody" (1990). En desidert klassiker! Kåre & The Cavemen/Euroboys er også et godt eksempel på norsk, stilsikker, drivende rockeklektisme. De kan på ingen måte beskyldes for å etterplapre trender. Det er de færreste artister forunt å levere så klassiske øyeblikk i løpet av karriæren som f.eks "Lookin' For A Break In" eller "Ambulance Cruiser". Disse går det aller, aller meste av turbohypen fra England en skyhøy gang, noe som bør være kvalitetsdokumentasjon god nok.

Det er for øvrig unyansert å hevde at Motorpsycho bare er trist. Jeg kan være enig i at de er ujevne, og at en del av de lange komposisjonene ikke er så spenstige som man kan ønske seg. Men det beste fra plater som Timothy's Monster, Blissard og Demon Box, er dynamisk krem i en skurrende virkelighet. En solid norskprodusert missing link mellom King Crimson og Sonic Youth.

Videre er jeg dundrende uenig i at Lars Lillo-Stenberg er en dårlig tekstforfatter. Du står selvsagt fritt til å ha din mening, men han ligner ikke på noen annen rockpoet jeg kjenner - uansett nasjonalitet. Låtskriveregenskapene hans er for øvrig udiskutable, og de gitaristiske utfall likeså.

PB

[Geir H]

Opprinnelig skrevet av Pål Banansen
Delvis uenig. Norsk nyveiv med Kjøtt og DePress i spissen, var på sitt beste nesten på høyde med de mest sentrale postpunkaktørene fra Storbritania.

DePress var utvilsomt noe for seg selv, særlig på debutplata. Kjøtt hørtes imidlertid strengt tatt veldig mye ut som tidlig Wire.

[Pål Banansen]

Jeg liker godt Wire også (særlig Chairs Missing (1978) og 154 (1979)), og har ikke problemer med å høre slektskapet mellom dem og Kjøtt. Men jeg føler likevel ikke at Kjøtt var var noen dårlig kopi av Wire. Begge disse band var opptatt av menneskets mentale yttergrenser. Men Kjøtt hadde etter min mening et noe høyere soundmessig desperasjonsnivå, samt et mer politisk, agitatorisk uttykk.

Tekstene til Colin Newman og Graham Lewis i Wire, har etter min oppfatning en stil som beveger seg på et annet plan enn Helge Gaarders tekster gjorde. Wire-gutta fokuserte mest på lukkede, psykologiske/personlige temaer, mens Gaarders manisk-ironiske formuleringer levde sitt eget, beske, norske liv i en samfunnsbetrakters fyrtårn. Musikken til Kjøtt hadde mye nerve og atmosfære, og var fett arrangert.

PB

[Geir H]

Neida, Kjøtt var ikke dårlige kopier av Wire. Norsk rockehistorie er i det hele tatt full av gode kopier (selv om det naturligvis har vært mange dårlige også)

[Radar970]

Opprinnelig skrevet av Pål Banansen
Gaarders manisk-ironiske formuleringer levde sitt eget, beske, norske liv i en samfunnsbetrakters fyrtårn.

...but can you dance to it?

[NXP]

Opprinnelig skrevet av Geir H
Allikevel har vi altså også innenfor rock og beslektede musikkformer nordmenn som faktisk har klart å skape et eget uttrykk. Noen av disse har inspirert utenlandske artister, slik som black metal-miljøet. Andre har gjort sin egen greie og fått anerkjennelse for det, slik som technomiljøet i Tromsø (som helt klart har skapt sin egen høyst særegne form for techno, og på ingen måte har etterlignet utenlandsk techno).

I serien blir Bel Canto/Kanto omtalt som nyskapende med en arktisk nyskapende og særegen sound. Piss preik. De var dyktige Coctaeu Twins kopister som klarte å skape gode nok låter til å slippe unna med det. Intet mindre. Det de senere har gjort er like nyskapende som Kjersti Sparboe og Pussycats noensinne var. Nei dette er bare et guffs av historieløshet og ingenting annet.

[NXP]

Opprinnelig skrevet av Geir H
Kjøtt hørtes imidlertid strengt tatt veldig mye ut som tidlig Wire.

Kan du i aller høyeste grad få ut sanden av jointene dine å bli nykter nok til å forklare en dedikert Kjøtt og Wire fan hvor i huleste de er mest lik? Nei nei nei det finnes ikke noe værre en dilletanter.

[Pål Banansen]

Opprinnelig skrevet av Radar970
...but can you dance to it?

Jada, det lar seg fint gjøre å danse til Kjøtt, bare man har fantasi og humor nok. Men man må skjelve massivt i skinkene for å holde tritt med gitarrytmikken på f.eks "Jern & Metall".

PB

[Type-R]

Opprinnelig skrevet av NXP
I serien blir Bel Canto/Kanto omtalt som nyskapende med en arktisk nyskapende og særegen sound. Piss preik. De var dyktige Coctaeu Twins kopister som klarte å skape gode nok låter til å slippe unna med det. Intet mindre. Det de senere har gjort er like nyskapende som Kjersti Sparboe og Pussycats noensinne var. Nei dette er bare et guffs av historieløshet og ingenting annet.

Å kalle Bel Canto for Cocteau Twins-kopister er virkelig historie- og kunnskapsløst. Cocteau Twins har en helt særegen stil, der kanskje deres eget selvkonstruerte "språk" utgjør det mest unike elementet. En Cocteau Twins-kopist burde vel i hvert fall ha prøvd å få til noe lignende. Den som ser en plagsom likhet mellom f.eks. Blue Bell Knoll og Shimmering, Warm And Bright må ha svært fattige musikalske referanserammer. :himle: