En liten historie... Alternativer

[Per_S]

For noen år siden hadde familien min ei tispe. (norsk grå elghund). Hun var en del plaget med skabb, men ellers hadde hun bra helse. Plutselig merket vi at hun begynte å drikke voldsomme mengder vann, samt at hun begynte å tisse på golvet om nettene, og det var store mengder det var snakk om. Dyrlegen mente det skyldtes livmorbetennelse, og opererte henne, uten hell.
En dag jeg skulle stå opp, oppførte hun seg helt merkelig. Hun lystret ikke, jeg sa "kom her", og hun gikk i en annen retning. Det gikk imidlertid ikke mange minuttene før jeg skjønte at hun hadde blitt blind. Øynene var hvite, og hun var helt desorientert. Det var ganske opplagt at det var diabetes hun hadde.
Som hunder flest var hun en del av familien, og vi fant ut at vi ikke skulle avlive henne, for å se hvordan hun taklet det. Merkelig nok så hun ut til å takle det veldig godt etterhvert, hun var ute om dagene, og fant veien inn selv om kveldene. Det man måtte passe på var jo at bord og benker stod helt likt hver kveld, fordi hun da visste hvor det var hindringer.
Hunder har jo et veldig sterkt kroppspråk, og det er veldig enkelt å se om de trives eller ikke. Hunden vår lå i et par dager, men det gikk ikke mer enn en måned før hun hadde klart å tilpasse seg, og da var "humøret" tilbake på topp.
Det som jeg vil fram til er at det slett ikke er nødvendig å avlive en hund som får en skavank. Hunden vår viste seg å være veldig tilpassningsdyktig, og det er noe som jeg vil tro at de fleste er.