Når døden banker på

Vårin trekker pusten. Det blir stille. Lenge. Stemmen skjelver da hun svarer.

– Jeg var så nærme døden som du kan komme. Det skulle egentlig ikke være mulig å overleve. Det sier vel alt.

Det er vår i lufta, og påsken er rett rundt hjørnet. Ute skinner sola. Hjemme ved kjøkkenbordet hos familien Strand i Hokksund har Vårin, mamma Vibeke og pappa Pål satt seg.

Mamma har vært tidlig oppe. Hun har bakt, og kaffen er ferdigkokt. Hun tenner et lys.

Alle har grudd seg til denne dagen. Vonde minner skal gjenoppleves.

Merker at noe er galt

Ett år tilbake i tid. Det er i slutten av april, og russetida er i gang. Som russ flest, er Vårin veldig sosial. Søvn blir det så som så med. Etter et russetreff er hun hjemme hos familien for å være med på en familiebursdag. Men tida er knapp, og hun må ut igjen. Det er mye hun skal rekke i russetida.

– Dagen etter ble jeg dårlig. Jeg våknet hjemme hos venninna mi og var veldig tung og dårlig i kroppen.

Til tross for at hun sover utover dagen, blir ikke formen bedre. Hun ringer pappa som kommer og henter henne.

– Da jeg satte meg inn i bilen, så han på meg at noe hadde skjedd. Jeg var gul i munnen og hadde kastet opp masse. Jeg husker jeg sa at jeg hadde vondt i hele kroppen.

Legges i koma

Det er ikke første gang Vårin er syk. Da hun var tolv år, fikk hun diagnosen diabetes 1. En pumpe hun bærer på seg, sørger for at kroppen hele døgnet får riktig dose insulin.

Pappa mistenker at den dårlige formen til Vårin kommer av diabetes-diagnosen. Etter en kort avveining, bestemmer han seg for å kjøre henne direkte til sykehuset.

– Diabetesen gjorde at jeg reagerte slik. Jeg mistenkte at hun hadde syreforgiftning. Men det ble raskt konstatert at det ikke hadde noe med diabetesen å gjøre, for det er lett å måle. Likevel klarte ikke legene å si hva som feilte henne, sier pappa Pål.

Vårin blir lagt inn. Utover kvelden blir formen hennes noe bedre, og pappa reiser hjem. Men på natta skjer det noe rart i hodet hennes. Hun finner fram mobilen. Smittsom hjernehinnebetennelse har hun hørt om før, og hun søker opp sykdommen på en nettside.

– Jeg hadde mange av symptomene, men de var ikke særlig tydelige hos meg, sier Vårin.

Dagen etter er tilstanden dårligere. Den forverrer seg raskt.

Etter kort tid blir Vårin bevisstløs, og hun blir lagt i kunstig koma. Tilkoblet respirator blir hun overført til intensivavdelingen.

– Symptomene stemte ikke

– Som foreldre var det vanskelig å se at Vårin var så syk, uten at vi visste hva som feilte henne, sier pappa Pål.

Først litt utpå dagen ble det klart at hun hadde fått hjernehinnebetennelse. Men pappa fikk det ikke til å stemme, med tanke på det han tidligere hadde hørt om diagnosen.

– Vi hadde jo lært at du skulle se etter røde prikker i huden, eller høy feber. Vårin hadde ingen av de symptomene. I etterkant har jeg skjønt at det er lurt å ikke se etter de røde prikkene, for da har sykdommen allerede kommet langt, sier Pål.

Vårins pappa mener helsemyndighetene burde informere mer om nedsatt allmenntilstand. Hvis ungdommen har en annen følelse i kroppen en vanlig, bør foreldrenes alarmklokker ringe.

Uspesifikke symptomer

Ved Drammen sykehus er seksjonsoverlege i infeksjonssykdommer, Lars Heggelund, klar på at sykdommen ofte er vanskelig å diagnostisere tidlig i sykdomsfasen.

Han var ikke inne i behandlingen av Vårin og uttaler seg på generelt grunnlag.

– De vanligste symptomene i starten kan være uspesifikke. Det kan dreie seg om feber og nedsatt allmenntilstand. Pasienten kan være uvanlig slapp og trøtt, og etter hvert sløv. Noen blir kvalme og kaster opp. Etter hvert kan noen få blodforgiftning og små blødninger, som kommer til syne som små kirsebæraktige prikker på huden, sier Heggelund.

Sykdommen kan eskalere raskt, og pasienter kan bli mye sykere på kort tid.

Heggelund mener informasjonen som er tilgjengelig er god. Folkehelseinstituttet har en egen faktaside han anbefaler folk å lese.

I Norge får i gjennomsnitt fire til fem personer smittsom hjernehinnebetennelse i året. Dødeligheten er på rundt ti prosent, men får pasienten blodforgiftning, er sjansen for å overleve betydelig mindre. Rundt en av fem som blir rammet, får senskader som hjerneskade og nedsatt hørsel.

– Det kan bedre seg over tid. Ofte er det unge mennesker som får hjernehinnebetennelse, og en ung hjerne har stor evne til å reparere seg selv over tid, sier Heggelund.

Antallet sykdomstilfeller har gått dramatisk ned de siste tiårene.

– Det gjør at helsevesenet kanskje ikke er så godt trent i å fange opp de tidlige symptomene, rett og slett fordi man ser de sjeldent. Helsevesenet var nok mer drillet i å se symptomene for 20–30 år siden, sier Heggelund.

Få uker etter at Vårin ble innlagt, døde en 19 år gammel gutt av smittsom hjernehinnebetennelse på Rikshospitalet.

Sykehuspersonalet gråt

– Jeg fikk en telefon om at jeg måtte skynde meg å komme.

Med gråtkvalt stemme forteller mamma Vibeke om alle foreldres mareritt. Eldstedatteren var lagt i koma og kjempet for livet. Tre dager med uvisse lå foran mamma, pappa og to yngre søsken.

– Man er så livredd at man har lyst til å kaste opp og krabbe rundt på gulvet, og egentlig bare klore seg fast. Tida vi ventet på svar fra undersøkelsene, klarer jeg ikke å beskrive, sier mamma Vibeke.

Vårin blir behandlet med penicillin, og hun holdes i live med respiratoren. Alle som skal inn til henne, må bruke masker. Et ekstremt høyt nivå av hvite blodlegemer påvises via en ryggmargsprøve.

– Det var ikke meningen at jeg skulle overleve, egentlig, sier Vårin.

Helsepersonellet gjør det de kan for Vårin. I ettertid berømmer mamma Vibeke sykehuset for behandlingen. Hele tiden ble familien informert om alt leger og sykepleiere visste. Mamma beskriver dem som engler, selv om de ikke kunne love at det kom til å gå bra.

– Da Vårin viste det første tegnet på at hun skulle våkne igjen, gråt ikke bare vi. Også de som hadde passet på henne gråt, og da skjønte jeg alvoret enda mer. For det var ingen selvfølge at hun skulle våkne igjen.

– Psykisk tror jeg det går dårlig

Minnene fra tiden etter at hun våknet, er vage for Vårin. Hun husker bare glimt fra de første dagene. Som et blikk fra søsknene på sengekanten, og en latter fra pappa da hun spurte etter Farrisen sin.

At det siste året har vært tøft på alle måter, er det ingen tvil om. Fysisk går det stadig framover. Hun har litt problemer med hørselen, men alle undersøkelser viser at det går den rette veien.

– Man får ofte god fysisk oppfølging etter en slik hendelse, men det er lett å glemme at det psykiske er vel så viktig, kanskje særlig for Vårin, sier mamma Vibeke.

For de er preget av det som skjedde. Har du vært nær ved å dø, gjør det noe med deg.

– Jeg vet ikke helt hvordan det går med meg psykisk, men jeg tror det går dårlig. Ofte faller jeg ned i litt depressive tanker. Det å komme tilbake, som søster, datter og venn, var vanskelig, fordi alle andre var så veldig lei seg. Så jeg trenger å snakke mye mer om det, selv om jeg ikke vil at dette skal være noe jeg må ha med meg resten av livet, sier Vårin.

Det er ikke mange som virkelig vet hva hun har vært igjennom. Selv om mange kjenner til historien, har folk sluttet å spørre om hvordan hun har det.

Reagerer forskjellig

Psykolog Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykologi ser ofte at folk sliter med psykiske ettervirkninger etter alvorlig sykdom.

– Jeg har ikke noen tall på hvor mange som sliter med helseangst, men jeg møter litt for mange ungdommer i min praksis, sier Dyregrov.

Folk som har vært nær døden, reagerer på forskjellige måter. Noen blir veldig merket, mens andre rister det av seg og går videre. Tre faktorer bestemmer hvordan vi reagerer, forteller psykologen.

– Det ene er hva vi utsettes for, selve situasjonen og hvor mye smerte du eksponeres for. Det andre er hvor engstelig personen er. Tenker du at nå dør jeg, går du på et vis over dødens terskel, og da får du som oftest sterke reaksjoner i etterkant. Det tredje er omsorgen rundt deg, og hjelpen du får fra familie og venner. Hvis du sliter, bør du få gode faglige råd, slik at du ikke kommer inn i negative mønstre, sier Dyregrov.

– Er det verre for yngre mennesker?

– Nei, ofte har ungdommer og unge voksne mange mestringsmekanismer. Det som er vanskelig for en del unge, er at de har en tendens til å skyve ting unna og holde avstand. Et godt råd er å forholde seg til det som har skjedd, selv om det viktigste oftest er å koble seg på igjen hverdagen sin.

De fleste kommer seg, ifølge Dyregrov, gjennom slike hendelser ved å reflektere over det som har skjedd, og de kan gå videre uten å søke profesjonell hjelp.

Gratis vaksine

Med bakgrunn i Vårins sykdomstilfelle, vedtok Buskerud fylkeskommune at all russ i 2016 skulle få tilbud om gratis vaksine. Tidligere år har en av tre tatt vaksinen. I år valgte over 70 prosent av avgangselevene å ta vaksinen.

– Det forteller meg at det var en vellykket strategi. Russen har vært opptatt av det selv, fordi vi hadde hatt aktuelle sykdomstilfeller. Jeg tror også det betyr noe at vaksinen var gratis, sier Sissel Urke som er leder for hovedutvalget for utdanning.

I overkant av en million kroner kostet gratis vaksine til alle avgangselevene. Pengene ble tatt fra et overskudd i 2014, til det Urke kaller et prøveprosjekt. Hun mener en million kroner er en billig forsikring, men det er ikke bestemt om ordningen blir videreført.

– Folkehelseinstituttet har ansvaret for vaksinasjonsprogram. I utgangspunktet tenker jeg at statlige organ bør finansiere slike program. Hvis vi i fylkeskommunen skal gjøre dette til en fast ordning, må vi ta en grundig drøfting og få det inn i rammene, slik at det ikke er økonomien der og da som avgjør om vaksinen blir gratis eller ikke, sier Urke.

Saken kommer opp i høstens budsjettbehandling for 2017.

Helsemyndighetene anbefaler at alle som skal delta i russefeiringen, tar vaksinen. De aller fleste må betale av egen lomme. Vaksinen koster rundt 450 kroner. Det er nok til at mange velger bort vaksinen.

I Oslo viser tall fra Folkehelseinstituttet at i bydeler med høyt inntektsnivå, vaksinerer langt flere russ seg mot smittsom hjernehinnebetennelse enn i fattigere bydeler.

Vårin er glad for at hennes historie resulterte i at flere tok vaksinen i Buskerud dette året. For henne var det ikke økonomi som gjorde at hun valgte vekk vaksinen.

– Jeg tenkte enkelt, men ufattelig dumt, at det ikke kom til å skje meg. Men selv om sannsynligheten for å få smittsom hjernehinnebetennelse er liten, er den likevel stor. For det kunne like gjerne skje meg som noen andre.

Sterke følelser

En hånd stryker over ryggen hennes. Kanskje kjenner eieren av hånden Vårins historie. Kanskje gjør han det ikke.

Mørket har lagt seg over Oslo denne februarkvelden. På Caféteatret på Grønland gjør ti artister seg klare. De er elever på Musikkfolkehøgskolen Viken. Bordene fylles opp med gjester, og stemningen er god, selv om de unge artistene er preget av den lille nervøsiteten. Kveldens konsert er den første på låtskriver-turneen.

Vårin er også nervøs. Veldig nervøs, men følelsen er bare deilig. Det beste hun vet er å dele musikken sin med andre. Musikk preget av et ungt liv som har vært på dødens terskel.

– Alt jeg skriver om, alt jeg føler og tenker, handler om det som skjedde i fjor vår. Det er den sterkeste følelsen jeg noen gang har hatt. Også i hverdagen er det vanskelig å tenke på andre ting. Jeg klarer ikke å la være å vise følelser, og det kommer fram både i musikken min og når jeg opptrer.

Livet går videre

Vårin har opplevd at erfaringer gjennom livet ikke nødvendigvis er negative. For hun har lært ett og annet.

– Vårin for ett år siden var opptatt av litt feil ting. I alle situasjoner, uansett hvem jeg er med nå, så ser jeg ting fra mitt ståsted. Et ståsted ikke alle andre ungdommer har. Jeg bryr meg ikke så mye om bagateller og små ting. Det er den store forskjellen, sier Vårin.

Hjemme i Hokksund har musiker og produsent Thomas Landaas Eriksen kommet på besøk. Loftet i uthuset er gjort om til musikkrom, og en av sangene de jobber med, handler om det som skjedde i fjor. En sart, melankolsk melodi som trolig vitner om hva hun vil by sitt publikum også framover.

– Jeg tror alle mine sanger kommer til å ha et snev av det som skjedde. Hver sang jeg framfører, vil uansett ha en sårbar og trist følelse, nettopp på grunn av den hendelsen.