Hopp til innhold

Puccini som cowboy-film

Stemmeprakt, svulmende musikk og filmatisk lek gjør ”Piken fra Det gylne Vesten” til en frodig operaforestilling.

Det begynner på kino
Foto: Erik Berg

Piken fra Det gylne Vesten (La Fanciulla del West) av Giacomo Puccini (1910) etter skuespill av David Belasco.
Solister: Paoletta Marrocu, Ho-Yoon Chung, Jason Stearns, Svein Erik Sagbråten, m.fl. Alternerende i hovedrollene: Itziar Galdos, José Cura og Trond H. Moe.
Operakoret (mannsstemmene) og Operaorkesteret
Musikalsk ledelse: Joseph Colaneri
Regi: Robert Carsen
Oppsetning fra operaen i Antwerpen
Spilles til 16.desember 2009

Vignett anmeldelse
Foto: NRK

Gullgravere og landeveisrøvere har inntatt Den Norske Opera. Men egentlig er de kinogjengere som ser en gammel cowboy-film og som selv går inn og overtar handlingen.

Det blir en lek med hva som er drøm og hva som er virkelighet, og leken er både forvirrende og underholdende.

Forty-nine

”La fanciulla del West” betyr ”Jenta fra Vesten”. Miljøet for handlingen er ekte nok med gullrushet ved San Fransico i ”forty-nine”, altså 1848 til 1850. Jenta fra Vesten, Minnie, driver saloon og kasino midt blant gullgraverne og er søndagskolelærer.

Gullgraverne er noen mammadalter med hjemlengsel, men i saloonen er det også hissig pistolbruk og falskspill.

Solnedgangen

Bibeltime

Bibeltime i gullgraverleiren

Foto: Erik Berg
Skurken

Ho-Yoon Chung i den mannlige hovedrollen

Foto: Erik Berg

Tittelrollen er en merkelig sammensatt figur, både puslete og sterk på en gang og ikke helt troverdig i utgangspunktet, - en blanding av Puccinis sypike Mimi i ”La Boheme” og den lidenskapelige Tosca pluss "Annie, Get Your Gun!".

Minnie blir forelsket i en som viser seg å være bandeleder og til stor ergrelse for sheriffen som også vil ha Minnie. Til slutt redder hun skurken fra å bli hengt, og kjærlighetsparet vandrer sammen inn i solnedgangen.

Alt dette gjør den italienske sopranen Paoletta Marrocu og den koreanske tenoren Ho-Yoon Chung med stemmeprakt og temperament så det er en fryd, selv om sopranen hørtes ganske anstrengt ut på de øverste tonene i første del av premieren lørdag.

Sprengkåt

Minnie og sheriffen

Minnie, den italienske sopranen Paoletta Marrocu, avviser tilnærmelsene fra sheriffen, den amerikanske barytonen Jason Stearns

Foto: Erik Berg

Den sprengkåte sheriffen blir på samme måte som politisjefen i ”Tosca" siste leddet i trekanthistorien. Men her overlever han og forsvinner resignert inn i kinomørket, praktfullt sunget av amerikanske Jason Stearns.

Denne naive leken med drøm og virkelighet kan minne om Woody Allens film ”The Purple Rose of Cairo” der personene kommer ut av filmlerretet. Og det er fritt fram for patos og parodi.

Buffalo Bill

Oppsetningen er i samarbeid med operaen i Antwerpen, og regisssør er den meget produktive Robert Carsen. Den femtifire år gamle kanadieren Carsen har gjort en mengde oppsetninger på verdens operascener.

Han er kjent for sin vilje til å oppdatere historiske handlinger med fargerike scenebilder og egensindige regiløsninger.

Den samme Carsen er for øvrig ansvarlig for Buffalo Bill-showet i Disneyland i Paris. Hestene har han dessverre ikke tatt med seg til Bjørvika enda det ved uroppførelsen i New York var åtte hester på scenen.

Vampyrfilm

Operaen er full av klisjeer, og da er det et fruktbart grep å leke med filmgenren og å skape sterke og overtydelige rollefigurer. Andre akt er som en vampyrfilm i svart-hvitt fra stumfilmens dager, og sheriffen er som en skurk i en Chaplin-film.

Blodig trekant

Blodig trekant i svart-hvitt og rødt

Foto: Erik Berg

Samtidig blir det en Peer Gyntsk menneskelighet over historien der den mislykte får en ny start i livet gjennom kjærlighet og tilgivelse.

Integrert

Denne ”Folk og røvere i Puccini-land” er skrevet for Metropolitan-operaen i New York. Det er mye snørr og tårer som alltid hos Puccini. Men musikken i denne litt sene operaen fra komponistens hånd, 1910, har en større og kontinuerlig melodisk strøm der ganske få partier kan skilles ut som selvstendige arier.

Puccini vil skape et integrert musikkteater og ikke slagere.

Mest smektende er avskjedssangen til han som skal henrettes – akkurat som det er med Tårnarien i ”Tosca”.

Den nye musikalske stilen til Puccini i denne operaen står i gjeld til det som var moderne for hundre år siden, Debussys impresjonisme og den ekspresjonistiske senromantikken til Richard Strauss, som i operaen ”Salome”.

James Bond

Siden dette var en opera for New York, bruker Puccini amerikanske folkesanger som hovedmotiver, på samme måte som han brukte japansk i ”Butterfly” og kinesisk i ”Turandot”. Det er også brokker av jazzpregete danser som ragtime og cakewalk, og bolerorytmer brukes om mexikanerne.

The End
Foto: Flanders Opera

Noen partier er i en stil som Gershwin førte videre, og både Lloyd Webbers ”Phantom of the Opera” og James Bond står i takknemlighetsgjeld til cowboyjentas musikk.

Svulmende

Det lød svulmende og velmodulert både fra orkester og korets mannsstemmer under den amerikanske gjestedirigenten Joseph Colaneri.

Hans følsomhet avslører at denne sjeldent framførte operaen har kvaliteter vi gjerne opplever.