Jeg fant meg sjøl sittende og stirre ut i nattemørket. En bleik måne, noen stjerner. Ellers mørkt, stille. Jeg tenkte på dagen som hadde vært. En fortvila mann jeg hadde møtt. Han var så lei av å kjempe. Han hadde mista så mye. Og hadde stadig mista seg sjøl i rusen, til rusen.
Nå var han lei. Lei av kampene. Lei av nederlagene. Han ville noe anna. Men det var som om han stadig mista fotfestet. Seila utpå igjen. Men om natta kunne det stå klart for han. Hva han var på vei mot. Hva han egentlig ville. Og så var sorgen over det store gapet enda tydeligere, gapet mellom hvordan livet så ut og hvordan det skulle vært.
Og jeg tenkte – der min venn, har du noe felles med de fleste av oss. Det er om natta kampen står. Når det egentlig er tid for kvile, søvn, at kropp og sjel skal hente seg inn og gjøre seg klar til en ny dag. Da kommer det opp, og vi utkjemper våre kamper mot oss sjøl, mot reelle og innbilte fiender, guder eller demoner.
Og jeg huska på en gammel, nattlig kamp. Historia fra Bibelens første bok, 1. Mosebok. Det dreier seg om Jakob, han som hadde tjent Laban først i sju år for å få Rakel, men fikk Lea. Og måtte så arbeide i sju år til, for å så å få Rakel. Og enda noen år for buskap og få kunne vende heim.
Ikke noe trivelig historie, med lureri og svik og sjalusi. Nå hadde Jakob sendt slavene sine i forveien med gaver for å blidgjøre broren Esau som han for mange år sia hadde lurt fødselsretten fra.
Aleine om natta, i det han var på vei tilbake til det han nærmest hadde flykta fra flere tiår før, og utrygg på velkomsten i heimlandet: Da kommer en mann og kjemper med han. Heilt til det gryr av dag.
Jakob hadde overtaket og mannen sier – omtrent slik som trollet i eventyret: «Slipp meg for det gryr av dag». Men Jakobs svar er overraskende, han kommer ikke med trusler om ikke å vise seg igjen, eller hva som kan skje neste gang de møtes. Jakob sier tvert i mot «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»
Hvor kom det fra? Hva var det slags ønske?
Var det heile hans livs kamp og historie, fortid og framtid som stod klart for han der i natta? Og at han trengte denne fremmedes velsignelse, for å kunne gå videre mot det som venta, og legge bak seg det han hadde forlatt?
Det er om natta kampen ofte står. Da kommer det opp, det vi har forlatt, det vi frykter, det vi må gjennom. Kanskje var Jakob heldig, det kom en fremmed og kjempa med han, fysisk. En han kunne holde til han ble velsigna, Gud. Og det kunne være over. Og han kunne møte dagen og framtida. Det gjelder å holde fast. Og la velsignelsen komme.
Siv S. Limstrand
Musikk: Ole Paus og Oslo Kammerkor - "Det begynner å bli et liv"
