Det har skjedd mye ondt i løpet av kirkens 2000 år lange historie. Mange mennesker har blitt kuet, bundet og undertrykt av mektige geistlige med stort kontrollbehov. Og en av grunnene til at dette understrekes så ofte, er vel at dette står i en så stor kontrast til kirkens hellige skrifter.
For det har selvsagt skjedd utrolig mye bra også - Jesu budskap har sprengt skiller, skapt menneskerettighetsbevegelser, solidaritet og nestekjærlighet. Vi forbinder det med så mye godt at vi i grunnloven fastslår at verdigrunnlaget vårt bygger på den kristne og humanistiske arven.
Men det er unntakene, de grelle kontrastene, som gjerne nevnes når menn, som meg, i gata, drar historien på et par linjer. Og det er ikke så rart heller. For hvordan den fattige snekkersønnen fra Nasaret kan bli brukt som begrunnelse for noen til å gjøre seg rike på småfolks bekostning, det er en gåte.
Eller hvordan han som lærte sine å vende det andre kinnet til har blitt til inspirasjon for folk til å utøve vold og starte brutale kriger, det er ikke til å forstå. Og for ikke å snakke om hvordan diskriminering og forskjellsbehandling har blitt gjort i navnet til han som gjorde barn som voksne, kvinner som menn, slaver som fri, til myndige, likeverdige, sendebud.
Det er en dobbeltmoral som en kirke ikke kan overleve i lengden. Men kanskje er det dobbeltmoralen som ikke overlever i lengden. Det kan se sånn ut. For det har alltid reist seg myndige mennesker som med fortellingen om Jesus i minnet har talt dobbeltmoralen midt i mot.
Uavhengig av om de hadde en posisjon eller ikke. Uavhengig av om de ble regnet som kloke, kunnskapsrike eller mektige. "Se dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med mitt folk..jeg vil legge min lov i deres sinn, og skrive den i deres hjerter...da skal ingen lenger undervise sin bror og si "kjenn Herren". For de skal alle kjenne meg, både store og små, sier Herren" Det er skaperens drøm og vilje.
Slik varslet han pinsen gjennom profeten Jeremia. Resultatet skulle være myndige mennesker. Både store og små...de skal alle kjenne meg, de skal ha loven skrevet i deres hjerter. Hvor fremmed er ikke den dømmende fariseeren eller den kontrollerende geistlige for en sånn tanke.
At de små og uvitende har best tilgang til kunnskapen om Guds vilje for deres liv. Men det var Guds tanke. Pinsedagen er den festen da dette feires. Den Hellige Ånd ble spredt til alle. Kirkens fødselsdag kaller vi den. Og det sier noe om hva kirken er.
Det er ikke primært strukturene, ikke prestene og lederne, men alle de som har fått ånden fra Gud, og loven skrevet i sitt hjerte. Deg og meg. Vi har tilgang. Vi kan lytte til hjertet vårt, til fortellingen om Jesus, og til budskapet han kom med. Heldigvis har mange skjønt det før oss, - derfor har vi fortsatt kirken.
Den ble født på Pinsedag, og dagen er ikke over enda.
Nils Terje Andersen
Musikk: Sinéad O'Connor - "The Glory of Jah"
