Andpusten låste hun opp ytterdøra. Hun hørte enda de sinte stemmene fra torget "Vi skal ta han, vi skal få tak i han." De hadde snakket om Jesus og om broren hennes, Lasarus. Han som var blitt vekket opp fra de døde. Nå ville de ta han, og drepe han? Nei, hun skjønte ingenting.
Hun seg ned på den lille krakken i hjørnet av kjøkkenet, og øynene falt på det grønne skapet. Hun skimtet alabastkrukka der inne; brun og hvit, glatt som marmor. Marta hadde selvfølgelig allerede fylt den opp med ny nardussalve, etter at de hadde smurt inn den døde brorens kropp.
Å se krukka, vakte tunge minner. Hun husket det godt, time etter time ved brorens sykeseng. Marta som kom opp på værelset, oppgitt over sin søsters tiltaksløshet. ”Nå er det din tur til å gjøre det du kan!,” sa Marta. Hun kunne jo for eksempel gå ut og lete etter Mesteren?
Men Maria ble sittende, ved brorens fotende, lytte til hans tunge, skrallende pust, se hans kamp mot døden. Hun var lammet og kunne ikke noe annet enn å stryke og stryke på brorens slitne kropp, inntil han stilnet.
Maria fant med ett seg selv, stående foran det grønne skapet. Hun visste hvor Mesteren var. Lynraskt tok hun alabastkrukka fra skapet, gjemte den under kappa og løp ut gjennom Betanias trange bakgater. Ingen måtte se henne. Vel inne i Simons hus hørte hun glade mannsstemmer.
Maria gikk inn, stilte seg bak Mesteren og åpna krukka. Duften spredte seg øyeblikkelig i rommet. Hvert øye var rettet mot henne. Med hendene fulle av salve begynte hun å massere Mesterens kropp; hodet, skuldrene, albuene, fingrene, lillefingeren, ringfingeren, langfingeren, pekefingeren, tommelen. Nedover, mot føttene.
Sinte mannsstemmer blandet seg, med ett, med duften av nardussalve. En reiste seg og sa: «Hva skal denne sløsingen være godt for?” Flere sinte stemmer blandet seg inn. Mesteren så på henne, med dette varme blikket.
Da ordene var stilnet, reiste han seg, lot øynene hvile på hver av dem og sa: "La henne være, hun har gjort det hun kunne!………overalt hvor evangeliet blir forkynt skal også det hun gjorde fortelles til minne om henne"
Maria strålte. Med et godt grep rundt krukka vendte hun seg mot utgangen, men før hun gikk møtte hun blikket hans en gang til. Aldri skulle hun glemme dette.
Vel hjemme igjen, tilbake på krakken i hjørnet av kjøkkenet, hørte hun Martas nøkkel bli vridd om i låsen. Inn kom hun, med hendene fulle og av varer og gikk rett til kjøkkenbenken. Middagen måtte serveres snart!
"Du Marta," sa Maria. "Vet du, i dag har jeg gjort det jeg kunne gjøre!" "Å-ja," svarte Marta og fortsatte med middagslaginga. Men Maria gjentok ordene igjen og igjen inni seg: "I dag har jeg gjort det jeg kunne gjøre." For første gang kjente hun gleden ved å høre til.
Ann Christin Elvemo
Musikk: Marvin Gaye - "Mercy Mercy me"
