Det er onsdag, og jeg er tilbake i hverdagen.
Påskeferien er over, høytiden ligger bak oss og det er tid for å se fremover. Og samtidig dveler jeg ved en hendelse som ligger langt tilbake i tid.
Det er en kvinne som har gjort inntrykk på meg denne påsken. Hun har for så vidt alltid vært der i påskefortellingens persongalleri. Men i år så jeg henne på en ny måte.
Jeg snakker om Maria. Maria Magdalena som dette handler om. Hun og vennene rundt henne er i sorg. De har mistet, og de vet ikke helt hvilken vei de skal ta videre.
Tre dager etter dødsfallet gjør de som mange andre av oss også gjør – de går til graven for å sørge. For å være der med tankene sine, og for å minnes han som hadde gitt dem liv og innhold til livet.
De kommer frem denne morgenen, de finner graven ødelagt og tom – deres forvirring og fortvilelse blir enda større. Noen løper tilbake for å fortelle om det de har sett.
Da er det – at bildet av Maria blir så tydelig. Hun står alene igjen og gråter der like utenfor graven.
Nå vet ikke jeg om dette er en scene du klarer å se for deg, men for meg så er denne kvinnen der hun står et bilde på et menneske i sorg. Alene tilbake, nok med seg selv, og følelsene tar sin plass i hennes liv. Hun sørger, og hun er i sin fulle rett til å gjøre det.
Når vi mister så sørger vi, og vi er i også vår fulle rett til å gjøre nettopp det.
Vi trenger ikke nødvendigvis høre på velmente ord som sier: Tiden leger alle sår, eller at det går nok bedre etter hvert skal du se. For det gjør jo ofte ikke det. Våre tap oppleves brutale og definitive. Vi må bare finne en måte å bære det med oss videre på.
Maria sto alene tilbake – og minner meg om min egen følelse av å være alene midt blant folk. Gjenspeiler opplevelsen av ensomhet. At det ikke står skrevet utenpå meg hva jeg bærer på. Hvor kan jeg gjøre av meg, hvem kan jeg snakke med, hvem kan tåle å høre på meg? Ensomheten kommer i mange forkledninger.
Men, og det er et stort men her. Det er i mine øyne en svær kontrast i dette bilde av Maria som gråter.
For der denne kvinnen står og har nok med seg selv og sitt – så skinner samtidig påskemorgens sol på henne. Helt konkret og helt fysisk. Hun er omgitt av oppstandelse. Det er bare så vanskelig å få øye på det der og da.
Når dagene er vanskelige, så er det ikke lett å løfte hodet og se de lange linjer.
Så er det min frimodighet i dag å si at det er den samme sol som den dagen opplyste Maria som også prøver å nå meg denne onsdag morgenen.
Jeg lever i det håpet som den gang ble tent. Og min bønn er at jeg oppi alt vårt må klare å få øye på disse lange perspektivene.
På samme måten som Maria den gang etter hvert fikk se det, fikk tro det, og fikk leve videre i nettopp det håpet, og at Guds omsorg for meg er nærmere enn jeg aner.
Thor Brekkeflat
Musikk: Bob Dylan - ""Every Grain of Sand"
