Guide til Don Carlo(s)

Det endelige svar er nok ingen gitt å gi. Men denne oversikten over noen av de mest sentrale totalinnspillingene av Verdis "grand opéra" fra 1867, kan sette deg på sporet (!) av det som kan bli din egen, personlige favoritt. Verdi reviderte, omarbeidet og oversatte verket flere ganger. Derfor består listen av innspillinger både på urversjonsspråket fransk og det etterhvert mest brukte, italiensk. Listen presenteres kronologisk ut fra opprinnelig innspillingsår, med dirigentens navn som første stikkord.

Georg Solti/Decca 1966/2008 - italiensk versjon

Store navn som Carlo Bergonzi (Don Carlos) og Renata Tebaldi (Elisabetta di Valois) i tenor- og sopran-hovedrollene, er spesielt gode i lyrisk forstand. Bergonzi bruker tilsynelatende ingen krefter for å dra seg opp i Verdis følelsesladete høydepartier. Han har en helt spesiell varm klang med mindre heltepatos enn flere av konkurrentene. Tebaldi matcher ham perfekt med sin lyriske høyde og lette klangproduksjon. Innspillingen byr på to sterke basser; russiske Nicolai Ghiaurov som Kong Filip mens hans overmann i ondskap, Storinkvisitorien, synges skarpt og rått av Martti Talvela. Sterkeste kort i forhold til konkurrentene er imidlertid de to viktige birollene; den intrigante hoffdamen Eboli og Carlos' venn Rodrigo. Den amerikanske mezzosopranen Grace Bumbry er skjemlsk, forførende og rytmisk på plass i "Sangen om sløret" og høydramatisk overbevisende i "O don fatale", når Ebolis fall er et faktum. Carlos bestevenn Rodrigo tolkes av ingen ringere enn barytonen Dietrich Fischer-Diskau. Han synger så vakkert at det er vanskelig å ikke felle en tåre når han dør.

Som vanlig er Solti en energisk og drivende dirigent. Det engelske Covent Garden-orkestret spiller flott, mens koret kunne vært noe lettere i soprangruppen.

Carlo Maria Giulini/EMI 1971/2000 - italiensk versjon

For mange er og blir dette den ultimate Don Carlo-innspillingen. Og vi forstår dem godt. Giulini er en av de virkelig store Verdi-dirigentene hvor hver orkesterdetalj er ivaretatt. Stort sug og flere klanglag. Som Solti i 66 har Giulini Covent Gardens kor og orkester til sin disposisjon. Vi synes å spore en viss foryngelse på korsiden, og det er fordelaktig. Placido Domingo er i sin aller beste form som Don Carlos, og et hakk mer helteaktig enn Bergonzi. Kvinnen han elsker, stemoren Elisabetta, synges her av den spanske divaen Montserrat Caballé. Hun er også på sitt beste, men dog noe tyngre (vi mener stemmen (!)) enn Tebaldi. Amerikanske Shirley Verrett er en sterk Eboli, faktisk kanskje et hakk for sterk. Hennes "O don fatale" er så skremmende at det minner om Lady Macbeth. Men verken Ruggero Raimondi (Filip) eller Giovanni Foiani (Storinkvisitoren) forringer denne innspillingen, tvert i mot.

Claudio Abbado/DG 1985 - fransk versjon

Igjen finner vi Placido Domingo rollen som den lidende og litt tafatte Don Carlos. Den spanske tenoren viser igjen sin unike stemmeprakt, men i forhold til seg selv fjorten år tidligere, kan man ane en ørliten "klang-fatigue" i høyden. Katia Ricciarelli som Elisabet er supergod; lett, lys og sjarmerende. Ruggero Raimondi er igjen strålende som pompøs konge med menneskelige trekk. Abbado har La Scala-operaens tropper til disposisjon og han bruker dem godt. Lyden er bedre enn de to foregående, som jo er oppfriskede LP-innspillinger. Største minus her er tekstheftet. Kutt-listen er svært rotete og den historiske oversiktsteksten litt tungt skrevet.

Alberto Hold-Garrido/Naxos 2003 - italiensk versjon

Denne innspillingen er gjort live i Stockholmsoperaen i 1999 under ledelse av Hold-Garrido som et par år senere ble deres sjefdirigent. Men denne spanske dirigenten kan ikke matche stjernedirigentenes fleksibilitet og spenst overfor Verdis partitur. Det svenske operakoret er heller ikke fantastisk; tungt og upresist i enkelte passasjer. Men stemningen fra scenen er god, og det er ikke plagsomt mye støy fra publikum i salen. Prisgunstig fra lavprisselskapet Naxos, og for en gangs skyld følger full libretto med.

Ingen av sangeren er i verdensklasse, men unntak av Peter Mattei som Rodrigo. Men både den svenske tenoren Lars Cleveman og finske Hillevi Martinpelto gjør en god jobb som Don Carlo og Elisabetta. Bassene Jaakko Ryhänen og Bengt Rundgren er begge over middagshøyden rent sanglig, men leverer i alle fall markedets skumleste dialogscene. Det skjærer som sandpapir i de mørkeste partiene. Fascinerende, om ikke akkurat direkte vakkert. En liten vemodig detalj for oss nordmenn er norske Hilde Leidland i rollen som "stemmen fra oven". Den fine høyde- og koloratursopranen Hilde Leidland døde i 2007, bare 52 år gammel.

Bertrand de Billy/Orfeo 2005 - fransk urversjon med ballettmusikk

Denne live-innspillingen fra Wieneroperaen er både støyende og energisk. Franske Bertrand de Billy overgår selv Solti i friske tempi og klanglig krutt i både kor og orkester. Verket går over fire CDer fordi vi her også får med den opprinnelige ballettmusikken fra Pariserversjon 1867. Den mexicanske tenoren Ramon Vargas er fenomenal i rollen som Don Carlos; sterk og vakker stemme. Synger rent. De fleste hovedsolistene er gode, mens det største minus er for mye støy fra salen inklusive sterk latter og tilrop fra publikum. Vi anbefaler derfor heller DVD-utgaven av denne spesielle Don Carlos-oppsetningen. Iscenesatt av tysk operaregis "grand old man", Peter Konwitschny, som lever opp til sitt rykte som politisk frekk og ironisk. Noen vil elske det, andre hate det, men man blir garantert overrasket. Her mangler verken nazi-sleivspark eller moderne fjernsynskameraer. Personregien er svært god. Noe som ikke alltid er tilfelle i de mange overdådige utstyrsoppsetningene på DVD-markedet.

Valget er ditt.

På sporet-teamet ønsker deg en god sommer, med eller uten heavy operamusikk. Ordinære programmer starter opp igjen 6. september. Men gjennom hele sommeren kåserer Erling Sandmo om musikk og historie.

På Sporet i NRK P2: søndager 1403 og onsdager kl 1930

Kanalen Klassisk sender programmet + ekstratimen Fullstending På sporet søndager kl 1403, torsdager kl 1703 og fredager kl 2203.