Elegant og lekent

Eleganse

Det er ikke spontanitet av det voldsomme slaget som preger innspillingen. Heller ikke den omtrentelige – nei, dette er elegant – og samtidig full av boblende liv. Den kombinasjonen gjør denne CDen veldig god.

Lekende fiolinister

Dette er en fornem type musikk som kunne ha blitt kjedelig med andre musikertyper enn det vi har her. Men Henning Kraggerud og Øyvind Bjorå spiller dobbeltkonsertene som om de fremdeles forteller hver frase for første gang, med stadige utbrudd som: Dette er gøy! Og hør på dette! Skal vi leke sammen?

Glemt komponist

Med en slik innlevelse funkler detaljene hos Louis Spohr. Han var den store musikkjendisen på kontinentet i sin egen tid, sammenlignet med Mozart og godvenn med Beethoven. Men så ble han glemt.

Spohr skydde tidens kommersielle krav til virtuos og bravurpreget musikk. Men stiller du øret riktig inn så hører du samtaler mellom de to fiolinene, bredfulle av varm lidenskap og humør, som det bare er å ta imot.

Feminin musikk

Slik har blitt kalt for feminin musikk. I så fall har fortolkerne her usedvanlig god kontakt med sine feminine sider. En så akutt sensibilitet er sjelden å høre på studioinnspillinger, som har en tendens til å miste grepet om øyeblikket som farer forbi. Da kan fremførelsen stivne i sin egen perfekte klisje. Det skjer heldigvis ikke her. Kraggerud er internasjonalt kjent for å sine spontane og intense fortolkninger i konsertsituasjoner. Nå gjør han det samme på CD.

Barrat Due følger opp

Det sammensatte orkesteret, ledet av Stephan Barrat-Due, fletter seg lydhørt inn i samtalen. De spiller godt nok, særlig strykerne. Lydmessig er dette ingen påkostet feinschmekker-produksjon, men solistene glitrer fint i forgrunnen. Synes du også at det har vært ropt høyt og lenge nå– putt denne CDen på øret og kjenn at gleden over detaljene kommer tilbake.