Oppdriftskunst

Ideen om den plagede kunstnersjelen som finner sin forløsning gjennom å skape, er kanskje en myte.

Men i Niki de Saint Phalles tilfelle er det mye som tyder på at kunsten faktisk ble hennes redning.

En mørk barndom

Nå har denne bemerkelses­verdige kunstneren fått sin første retrospektive utstilling i Norge.

På Henie Onstad Kunstsenter foldes nemlig det fargesterke og frodige universet ut i full bredde.

Som kunstner var hun fullstendig selvlært. Hennes barndom var preget av vanskjøtsel, vold og seksuelle over­grep.

Aggresjonen som kommer til uttrykk i hennes prosjekt, er med andre ord lettere å forstå enn den heftige gleden og vitaliteten som også finnes der.

Aggressive arbeider

Niki de Saint Phalles tidligere arbeider er preget av et sterkt raseri.

Hun monterte gjenstander på en treplate eller fikserte dem ned i gips, og skapte slik et hybrid­uttrykk i grense­land mellom bilde og skulptur – en type kunstverk vi gjerne kaller assemblage.

Ofte valgte hun objekter med et voldelig potensial, som hammer, kniv, saks eller revolver.

Et av disse ganske aggressive verkene er «Portrait of My Lover/Portrait of Myself» fra 1960/61.

Uttrykket består av en manns­skjorte som illuderer en over­kropp, der hodet er en dart­blink som publikum ble invitert til å kaste piler mot.

Fargeeksplosjoner

I starten av 60-tallet begynte hun å feste malings­ampuller på assemblage-verkene sine og skjøt på dem med salongrifle, slik at det oppsto vakre fargeeksplosjoner.

Slik kunne hun skape et tilfeldighets­maleri, som også bar i seg denne veldige vreden.

I utstillingen ser vi også en film der hun fyrer løs på et kunstverk mens hun brøler.

Bildet av den vevre, unge kvinnen som står i flekkede klær og skyter med gevær, gikk verden over.

I 1961 var Niki de Saint Phalle blitt en av de største kunst­kjendisene i Europa.

En vending mot gleden

Denne voldelige og aggressive delen av hennes kunstner­skap er det første som møter oss på Høvikodden.

Overgangen til utstillingens neste avdeling viser oss hvordan motiv­kretsen og form­språket i 1963 gjorde en ganske brå vending.

Nå lot hun volden og aggresjonen ligge og konsentrerte seg om gleden, noe hun mente var utfordrende å forholde seg til for etterkrigs­mennesket.

Saint Phalle utviklet det som er blitt stående som hennes mest kjente uttrykk, nemlig Nana-skulpturene:

Store, frodige, fargerike kvinne­kropper fanget i et øyeblikk av dans og bevegelse. Mange av dem er belagt med skinnende emaljerte fliser.

I utstillingen kan vi se hvordan hun utforsket kvinne­rollen på ulike måter. Fra det livsbejaende fruktbarhets­symbolet, til den monstrøse moren som fortærer sine barn.

Personlige og kollektive traumer

Niki de Saint Phalles kunstneriske prosjekt speiler både egne sår, men også verdens­krigen som et kollektivt traume.

Det er få kunstner­skap i nyere tid som har så mye smerte og skjønnhet i seg på samme tid: så sterkt lys, og så dype skygger.

Men selv om de dunkle under­strømmene er til stede i alt hun gjør, er utstillingen på Høvikodden preget av en følelse av overskudd og oppdrift.

Man fornemmer hvordan hun med hele seg, gjennom sin farge­sprakende kunst, har kjempet mot å bli dratt ned i sitt eget mørke.

Henie Onstad Kunstsenter gir oss en fyldig og kunnskaps­mettet presentasjon av et av etterkrigs­tidens viktigste kunstnerskap.

Hvis du kjenner at dagen og livs­følelsen er litt grå, er det bare å legge veien til Høvikodden. For dette er virkelig en vitamin­innsprøytning av en utstilling.